Wikipedia

Cate Blanchett

australsk skuespiller

Catherine Élise «Cate» Blanchett (født 14. mai 1969 i Melbourne i Victoria i Australia) er en australsk skuespiller, filmprodusent og teaterregissør. Hun har vunnet en rekke priser, blant annet to Oscar, tre Screen Actors Guild Awards, tre Golden Globes og fire British Academy Film Awards (BAFTA). Hun hadde sin filmdebut med krigsfilmen Paradise Road (1997), og slo gjennom som Elisabeth I av England i dramafilmen Elizabeth fra 1998. Hun vant en Golden Globe og en BAFTA-pris, og ble nominert til en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for denne rolletolkningen.

Cate Blanchett
Blanchett i juli 2017.
Foto: Gage Skidmore
FødtCatherine Élise Blanchett
14. mai 1969[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (54 år)
Melbourne, Victoria, Australia
BeskjeftigelseSkuespiller, filmprodusent, teaterregissør
Embete
  • Jurypresident ved Filmfestivalen i Cannes (2018–2018) Rediger på Wikidata
Utdannet vedNational Institute of Dramatic Art (–1992)[5]
University of Melbourne[5]
Ivanhoe Girls' Grammar School
EktefelleAndrew Upton (1997)
NasjonalitetAustralia
USA
Utmerkelser
19 oppføringer
Oscar for beste kvinnelige hovedrolle (2014) (for: Blue Jasmine)[6]
Oscar for beste kvinnelige birolle (2005) (for: The Aviator)
Golden Globe (1999)
BAFTA for beste kvinnelige hovedrolle (1999)
Volpi-pokalen for beste kvinnelige filmrolle (2007)
Screen Actors Guild Award for Outstanding Performance by a Female Actor in a Supporting Role (2005)
Independent Spirit Award for Best Supporting Female (2008)
Empire Award for Best Actress (1999)
Crystal Award (2014)
Ridder av Ordre des Arts et des Lettres
Screen Actors Guild Award
Independent Spirit Awards
Empire Award
Æresdoktot ved Universitetet I Sydney
Companion av Order of Australia (2017)[7]
Crystal Award (2018)[8]
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Premio Goya InternacionalIng (2022)[9]
Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Drama (2023) (for: Tár)[10]
Aktive år1989–
IMDbIMDb
Signatur
Cate Blanchetts signatur
Cate Blanchett på Commons

Hun fikk også god kritikk for rolleskildringene i dramafilmene The Aviator (2004) og Blue Jasmine (2013); Blanchett vant Oscar-priser for henholdsvis beste kvinnelige birolle og hovedrolle for disse filmene. Skuespilleren har ellers blitt nominert for rollene i Notes on a Scandal (2006), Elizabeth: The Golden Age (2007), I'm Not There (2007), Carol (2015) og Tár (2022). Hun har også spilt i filmene Den talentfulle mr. Ripley (1999), Ringenes herre-trilogien (2001–2003), Babel (2006), Den fantastiske historien om Benjamin Button (2008), Hobbiten-trilogien (2012–2014), Eventyret om Askepott (2015), Thor: Ragnarok (2017) og Ocean's 8 (2018).

Blanchett har i tillegg hatt en lang karrière på scenen, og hun har blant annet spilt tittelrollen i Elektra (1992), Ofelia i William Shakespeares tragedie Hamlet (1994), Miranda i Shakespeares Stormen (1995) og Nina i Måken (1996). Hun tok en kort pause fra teateret før hun kom tilbake i 2004 med tittelrollen i Henrik Ibsens teaterstykke Hedda Gabler. Hun har senere spilt i teaterstykkene En sporvogn til Begjær (2009), Onkel Vanja (2011) og The Present (2015, 2017). Fra 2008 til 2013 var Blanchett administrerende direktør ved Sydney Theatre Company i hjemlandet Australia sammen med ektemannen Andrew Upton.

Blanchett har fått Hundreårsmedaljen for innsatsen i det australske samfunnet, og blitt utnevnt ridder av den franske ordenen Ordre des Arts et des Lettres. Hun fikk æresdoktorgraden Doctor of Letters fra Macquarie University i 2014 for sitt virke som skuespiller, og veldedighetsarbeid. Blanchett har også vunnet en rekke andre hederspriser for arbeidet som skuespiller, både i hjemlandet og utenlands.

Biografi rediger

 
Blanchett på åpningen av en Louis Vuitton-butikk i Sydney i 2011.
Foto: Eva Rinaldi

Catherine Élise Blanchett ble født 14. mai 1969 i forstaden Ivanhoe i Melbourne.[11] Hun er den mellomste av tre barn, og har en storebror som er dataingeniør, og en lillesøster som er scenograf.[12] Blanchetts australske mor, June (født Gamble), jobbet som eiendomsutvikler og lærer, og faren Robert DeWitt Blanchett jr. (fra Texas) tjenestegjorde som kvartermester i United States Navy og arbeidet senere som reklameprodusent.[13][14][15] Paret møttes da skipet til Blanchetts far måtte søke havn i Melbourne. Da Blanchett var ti år gammel døde faren av hjerteinfarkt, og moren måtte oppdra barna sine på egen hånd.[12][16]

I løpet av barndommen likte Blanchett å kle seg i mannsklær, og hun gikk gjennom både goth- og punkfaser i tenårene.[12] Hun gikk på mange skoler i oppveksten, men det var på Methodist Ladies' College i Melbourne hvor hun oppdaget scenekunsten.[17] Hun begynte å studere økonomi og kunst ved University of Melbourne, men hoppet av for å reise utenlands. I Egypt ble Blanchett spurt om å være statist som cheerleader i den egyptiske boksefilmen Kaboria. Hun tok jobben for pengenes skyld.[12][18] Da hun reiste tilbake til Australia søkte hun om en plass på National Institute of Dramatic Art (NIDA),[18] og hun ble uteksaminert derfra i 1992.[12]

I 1996 møtte hun manusforfatteren Andrew Upton på settet til en TV-serie.[19] De giftet seg 29. desember 1997.[20] De har fått fire barn; tre biologiske sønner, født i henholdsvis 2001, 2004 og 2008, og én adoptivdatter i 2015.[21] Blanchett har sagt at hun ville adoptere helt siden de fikk sitt første barn.[22] De bodde i Brighton, England i nesten ti år, før de flyttet tilbake til Australia i 2006.[23] Bakgrunnen for dette var å få et stabilt hjemsted hvor barna kunne vokse opp, og for at Blanchett og Upton kunne se familiene sine oftere.[24] Paret har bestemt seg for å flytte til USA i 2016, men det skal ikke være permanent.[25]

Blanchett har ofte snakket ut om feminisme og politikk, og i 2013 var hun bekymret over at «en bølge med konservatisme som feide over verden» ville true kvinnenes rolle i samfunnet.[26] Hun har også vært negativ til presset kvinner føler i dagens Hollywood.[27] Blanchett er ambassadør for Det australske filminstituttet, og har engasjert seg i filantropi.[28] Hun har gitt sin støtte til organisasjonen SolarAid, og deltatt i visepresident Al Gores klimaprosjekt.[29][30] I 2007 ble hun ambassadør for miljøvernorganisasjonen Australian Conservation Foundation (ACF), og hun ble senere utnevnt til æresmedlem for sitt arbeid.[30]

Karriere rediger

1992–2000: Oscar og Lucinda og Elizabeth rediger

Blanchetts første store teaterrolle var mot Geoffrey Rush i Oleanna for Sydney Theatre Company i 1992. Hun spilte deretter flere teaterroller i Australia, blant annet Klytaimnestra i Elektra, Felice i Kafka Dances og Ofelia i Hamlet.[31] For rolletolkningene i Kafka Dances og Oleanna vant hun to Sydney Theatre Critics'-priser for henholdsvis beste nykommer og beste kvinnelige hovedrolle.[31] I 1993 spilte hun i miniserien Heartland, om mordet på en aboriginer, og i 1995 spilte hun mot Hugo Weaving i miniserien Bordertown, om en flyktningleir etter andre verdenskrig. Blanchett dukket opp i episoder av de australske TV-seriene Police Rescue og G.P., og spilte hovedrollen i kortfilmen Parklands (1996), om gjenforeningen av en far og datter.

Blanchett etablerte seg som en kjent skuespiller i hjemlandet i 1997 med tre filmroller. Spillefilmdebuten hennes kom med krigsfilmen Paradise Road.[16] Blanchett spilte en australsk sykepleier som blir tatt til fange av den japanske hæren under andre verdenskrig. Det året fikk hun også sin første hovedrolle i den romantiske dramafilmen Oscar og Lucinda, om to personer som drar til en annen verdensdel for å realisere drømmene sine. Hun fikk god kritikk for denne rolletolkningen.[18] Blanchett spilte mot Richard Roxburgh i komedien Thank God He Met Lizzie, om bryllupet til et kjærestepar (Blanchett og Roxburgh).[18]

Gjennombruddet hennes kom imidlertid da hun spilte Elisabeth I av England i dramafilmen Elizabeth (1998). Filmen tar for seg hendelsene før og rett etter Elisabeth I ble kronet. Hun fikk god kritikk for rolleskildringen. Liv Jørgensen fra Dagbladet kalte henne «et funn», og roste måten hun gav liv til figuren sin på.[32] Blanchett vant en Golden Globe og en BAFTA-pris for rolletolkningen, og ble nominert til en Screen Actors Guild Award og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.[31][33] Blant de mange filmskildringene av Elisabeth I er Blanchett den eneste skuespilleren til å bli nominert i denne kategorien for denne rollen.[16]

Hun spilte i og produserte den australske kortfilmen Bangers i 1999, som var regissert av ektemannen Andrew Upton.[34][35] Hun spilte også mot Billy Bob Thornton og Angelina Jolie i komedien Pushing Tin, og rolleskildringen hennes ble utpekt blant filmkritikere som det beste ved filmen.[18][36] Blanchett spilte Lady Gertrude Chiltern i komedien Den perfekte ektemann, og den rike jenta Meredith Logue i den psykologiske thrilleren Den talentfulle mr. Ripley, begge i 1999. Sistnevnte handler om en skruppelløs ung mann som bruker alle midler for å passe inn i overklassemiljøet. Blanchett fikk god kritikk for rolletolkningen, og ble nominert til en ny BAFTA-pris for innsatsen.[16] I 2000 spilte hun Lola i dramafilmen The Man Who Cried, og Annie i thrilleren The Gift.

2001–2007: Ringenes herre og The Aviator rediger

Cate Blanchett fikk en større tilhengerskare etter at hun spilte alven Galadriel i filmtrilogien Ringenes herre (Ringens brorskap i 2001, To tårn i 2002, Atter en konge i 2003), som var basert på bøkene til J.R.R. Tolkien. Hun vant en Screen Actors Guild Award og en Critics' Choice Movie Award for beste ensemble med de andre skuespillerne i filmserien. I tillegg til Ringens brorskap, hadde hun tre andre filmroller i 2001. Hun spilte i dramafilmene Charlotte Gray og The Shipping News, samt i krimkomedien Bandits. Hun fikk god kritikk for disse tre rollene, og ble nominert til en Golden Globe og en Screen Actors Guild Award for rolletolkningen som husmoren Kate Wheeler i Bandits. I 2002 spilte hun i thrilleren Heaven, om en engelsk kvinne som tar loven i egne hender etter at mannen dør av overdose.

I tillegg til Atter en konge, hadde hun tre andre filmroller i 2003. Hun ble nominert til en Independent Spirit Award for rolleskildringen i antologifilmen Coffee and Cigarettes, hvor hun spilte seg selv og sin fiktive kusine Shelly. Blanchett spilte også tittelrollen i den biografiske filmen Sannhetens time – Historien om Veronica Guerin, om en journalist som skriver en rekke artikler om doplangere. Hun fikk god kritikk, og ble nominert til en ny Golden Globe for rolleskildringen. The Seattle Times kalte henne «medrivende», og mente at hun gav liv i ellers uengasjerende replikker.[37] I 2003 spilte hun også i westernfilmen The Missing – Bortført.

 
Blanchett på pressekonferansen til The Good German under filmfestivalen i Berlin i februar 2007.
Foto: Thore Siebrands

I 2004 spilte hun skuespilleren Katharine Hepburn i dramafilmen The Aviator. Filmen handler om livet til industrimannen Howard Hughes, og Hepurn var blant hans mange elskerinner. Rolletolkningen fikk god kritikk, og Aftenposten og Filmpolitiet kalte rolleskildringen «overbevisende».[38][39] Blanchett vant en BAFTA-pris, en Screen Actors Guild Award og en Oscar for beste kvinnelige birolle for rolletolkningen. Det året spilte hun også reporteren Jane Winslett-Richardson i komedien Livet under vann med Steve Zissou, om hevntoktet til en avdanka filmregissør. Blanchetts eneste filmrolle i 2005 var dramafilmen Little Fish, men kortfilmen Bangers fra 1999 ble utgitt på nytt som en del av antologifilmen Stories of Lost Souls.[40] Hun spilte også tittelrollen i teaterstykket Hedda Gabler for Sydney Theatre Company i 2004, og forestillingen ble kjøpt opp av Brooklyn Academy of Music i 2006. Blanchett fikk god kritikk og vant Ibsenstatuetten for rollen.[41]

I 2006 spilte hun i dramafilmen Babel, krigsfilmen The Good German og thrilleren Notes on a Scandal. Babel består av fire historier fordelt på tre ulike steder i verden, og Blanchett og Brad Pitt spilte et ektepar i én av historiene. Når Blanchetts figur blir skutt, gir det innvirkninger på de andre historiene. I The Good German spilte hun en jøde som holder på en mørk hemmelighet, og i Notes on a Scandal spilte hun en kunstlærer som har en affære med en 15 år gammel student. Hun fikk god kritikk for innsatsen i de tre filmene, og spesielt for rolletolkningen i den siste. Dagbladet roste samspillet med Judi Dench, og skrev at hun «evner å gjøre [figuren] til en tragisk skikkelse i andres følelsers vold», til tross for «lite å spille på».[42] Hun ble nominert til en Oscar for beste kvinnelige birolle for rollen.[43]

Blanchett hadde tre filmroller i 2007. Én av dem var en cameorolle i politikomedien Hot Fuzz. Hun gjentok også rollen som Elisabeth I av England for dramafilmen Elizabeth: The Golden Age, om det spanske komplottet om å myrde den britiske dronningen på 1500-tallet. Adresseavisen var fornøyd, og skrev at «Blanchett har styrke til å trenge gjennom med sin personlighetsstudie av jomfrudronningen».[44] Bergens Tidende beskrev skuespillerens mimikk, og mente at skiftningene mellom figurens ulike evner lå i øynenes uttrykk og vekslende drag rundt munnen.[45] Den siste filmen i 2007 var musikkfilmen I'm Not There, hvor hun skildret Bob Dylan i hans internasjonale gjennombrudd på 60-tallet. Blanchett fikk god kritikk for denne skildringen, og Filmpolitiet kalte henne «overbevisende».[46] Filmkritikeren Roger Ebert kalte filminnsatsen hennes i 2007 et «skuespillunder», og Blanchett ble nominert til Oscar-priser for både Elizabeth: The Golden Age og I'm Not There.[47][48]

2008–2014: En sporvogn til Begjær og Blue Jasmine rediger

I 2008 spilte Blanchett i eventyrfilmen Indiana Jones og krystallhodeskallens rike, den fjerde filmen om arkeologen Indiana Jones. Hun hadde rollen som hovedskurken Dr. Irina Spalko, en sovjetisk agent som vil få tak i den legendariske Krystallhodeskallen fra Akator før Jones. Blanchett ble nominert til publikumsprisen People's Choice Award for denne rollen. Hun spilte også Daisy Fuller i dramafilmen Den fantastiske historien om Benjamin Button. Den er basert på F. Scott Fitzgeralds novelle fra 1920-årene om en mann som blir født når han er i 80-årene og eldres baklengs. Det året hadde hun også en stemmerolle i animasjonsfilmen Ponyo på klippen ved havet,[49] og ble administrerende direktør for Sydney Theatre Company.[50][51] I desember 2008 ble Blanchett tildelt en Hollywood Walk of Fame-stjerne i Los Angeles.[52]


I 2004 fikk Blanchett hovedrollen i Liv Ullmanns filmatisering av Et dukkehjem, men filmprosjektet ble avlyst i 2007.[53] Blanchett foreslo imidlertid til Ullmann at hun kunne regissere skuespillet En sporvogn til Begjær i stedet, med henne i hovedrollen som Blanche DuBois.[54][55] Stykket hadde premiere i 2009, og Blanchett fikk god kritikk for skildringen. John Lahr fra The New Yorker skrev: «Blanchett begår ikke den vanlige feilen å forutse Blanches slutt i begynnelsen av skuespillet; hun gir Blanche en langsom, fascinerende tilbakegang. (…) Jeg forventer ikke å se en bedre skildring av denne rollen så lenge jeg lever.»[56]

I 2010 spilte hun Robin Hoods kjæreste Marion i eventyrfilmen Robin Hood, og i 2011 spilte hun den onde CIA-agenten Marissa Wiegler i actionthrilleren Hanna. I tillegg til Hanna, hadde hun to teaterroller i 2011; hun spilte Lotte Kotte i en ny oversettelse av det tyske teaterstykket Groß und klein, og Yelena i ektemannen Andrew Uptons oppsetning av Anton Tsjekhovs Onkel Vanja.[57][58] Hun fikk god kritikk for rolletolkningene. The Daily Telegraph skrev følgende om skildringen i Groß und klein: «[Hun er] jordnær, sårbar, tafatt og morsom. Hun bærer stykket med sin skjøre menneskelighet, og viser en ferdighet for fysisk komedie som er underutnyttet i filmrollene hennes.»[59]

Blanchett gjentok rollen som Galadriel for Hobbiten-serien (En uventet reise i 2012, Smaugs ødemark i 2013 og Femhærerslaget i 2014), som tok for seg tiden før Ringenes herre. I 2012 hadde hun også to gjesteroller i animasjonsserien Familien Griffin. Hun gav stemmen til Penelope og Elisabeth II av Storbritannia i henholdsvis «Mr. and Mrs. Stewie» og «Family Guy Viewer Mail 2».[60][61] I 2013 spilte hun i kortfilmen «Reunion» som en del av antologifilmen The Turning, og det ble også hennes siste år som direktør for Sydney Theatre Company.[50] Det året hadde hun i tillegg en stemmerolle i dokumentarfilmen The Galapagos Affair: Satan Came to Eden, om en rekke uforklarlige dødsfall og forsvinninger på øya Floreana på begynnelsen av 1930-årene. Blanchett spilte også i en kortfilm for avisen The New York Times.[62]

I 2013 spilte hun tittelrollen i dramafilmen Blue Jasmine, om en bortskjemt overklassefrue i New York som får livet sitt snudd på hodet når ektemannen blir avslørt som kriminell. Hun fikk god kritikk for rolleskildringen, og flere kalte det Blanchetts beste tolkning noensinne.[63] Adresseavisen roste «Blanchetts intense karaktertegning», og skrev at hun hevet filmen til «store høyder».[64] Hun vant en Critics' Choice Movie Award, en Screen Actors Guild Award, en Golden Globe, BAFTA-prisen og en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolletolkningen.[65][66] Blanchett ble dermed den første australieren til å vinne to Oscar-priser for skuespill.[67]

I tillegg til Femhærerslaget, hadde Blanchett to andre filmroller i 2014. Hun spilte mot George Clooney og Matt Damon i krigsfilmen The Monuments Men, og hadde rollen som kuratoren Claire Simone som motvillig må jobbe for nazistene under okkupasjonen av Frankrike.[68] Hun fikk blandet kritikk for rolletolkningen. Aftenposten kalte filmvalget Blanchetts eneste feilsteg, men skrev at det skyldtes manuset.[69] Hun gav også stemmen til dragerytteren Valka i animasjonsfilmen Dragetreneren 2, og hadde en gjesterolle i det australske TV-programmet Rake.[70]

2015–i dag: Carol og Broadway-debut rediger

 
Blanchett under filmfestivalen i Cannes i mai 2015.
Foto: Georges Biard

Blanchett hadde fem filmroller i 2015. Hun spilte Nancy i dramafilmen Knight of Cups, om en plaget manusforfatter, og den onde stemoren i fantasyfilmen Eventyret om Askepott, som er basert på animasjonsfilmen fra 1950. Blanchett skildret journalisten Mary Mapes i dramafilmen Truth, som handler om nyhetsankeren Dan Rather som kringkastet en ødeleggende sak om presidenten George W. Bush. Hun fikk god kritikk for tolkningen, og Aftenposten skrev: «Blanchett er energisk, uredd og dominerende i rollen som Mary. Hun er mesterlig når det røyner på for den hardt prøvede produsenten. Den smidige vekslingen mellom pågangsmot og nervøsitet skaper assosiasjoner til hennes rolle i Blue Jasmine.»[71] Hun hadde også 13 ulike roller i dramafilmen Manifesto.

I 2015 spilte hun også mot Rooney Mara i dramafilmen Carol, som handler om to vidt forskjellige kvinner på begynnelsen av 1950-årene som bestemmer seg for å flykte sammen. Hun fikk god kritikk for rolleskildringen, og The Daily Telegraph skrev at «hun på en eller annen måte klatrer forbi sin egen høye standard med en finesse som er intet mindre enn fenomenal».[72] Verdens Gang skrev at «Blanchetts nyanser mellom lidenskap og kjølig eleganse gnistrer i møtet med Mara».[73] Blanchett ble nominert til flere bransjepriser for rollen, blant annet en Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.[74]

Blanchett var fortelleren i Terrence Malicks dokumentarfilm Voyage of Time fra 2016 og spilte Amanda i Malicks dramafilm Song to Song fra 2017. Hun hadde rollen som Anna Petrovna i Anton Tsjekhovs skuespill The Present på Broadway i 2017.[75] Alexis Soloski fra The Guardian skrev at rollefiguren var «sexy, gammeldags, glupsk, herskesyk, bitende og sint» i Blanchetts hender og kalte rolleskildringen virtuos.[76] Blanchett ble nominert til en Tony Award for beste kvinnelige hovedrolle i et skuespill for arbeidet.[77] I 2017 spilte hun også dødsgudinnen Hela i superheltfilmen Thor: Ragnarok.[78]

Blanchett var jurypresident på filmfestivalen i Cannes i mai 2018.[79] I 2018 spilte hun også Lou i kuppfilmen Ocean's 8, en nyinnspilling av Ocean's Eleven-serien.[80] Blanchett skal spille en tegneserieskaper som får kreft i HBO-filmen Cancer Vixen og slangen Kaa gjennom motion capture i en filmatisering av barneboken Jungelboken.[81][82] Hun har planlagt å regissere den australske dramaserien Stateless. Den er basert på livet til Cornelia Rau, som var arrestert i ti måneder, anklaget for å være ulovlig innvandrer.[83] Blanchett skal også spille skuespilleren Lucille Ball i en biografi om henne og tittelrollen i en filmatisering av romanen Where'd You Go, Bernadette.[84]

Utmerkelser rediger

Utdypende artikkel: Liste over filmpriser og prisnominasjoner tildelt Cate Blanchett

Blanchett har vunnet en rekke filmpriser i løpet av karrieren. Hun ble Oscar-nominert for rollene i Elizabeth, The Aviator, Notes on a Scandal, I'm Not There, Elizabeth: The Golden Age, Blue Jasmine, Carol og Tár og vant for rolleskildringene i The Aviator og Blue Jasmine. Blanchett har også fått ni Golden Globe-nominasjoner, og har vunnet tre for tolkningene i Elizabeth, I'm Not There og Blue Jasmine. Hun innehar ellers fire British Academy Film Awards (BAFTA-priser) ut av åtte nominasjoner, tre Screen Actors Guild Awards ut av atten nominasjoner, fire Critics' Choice Movie Awards ut av fjorten nominasjoner og tre Independent Spirit Awards ut av seks nominasjoner. Hun har også vunnet Hundreårsmedaljen, og fikk i 2008 en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 2017 ble hun utnevnt til Companion (AC) av Order of Australia.[85]

Filmografi (utvalg) rediger

Utdypende artikkel: Cate Blanchetts filmografi

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Cate-Blanchett, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000023151, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID blanchettca[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Cinderella Press Kit, besøkt 20. november 2016[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Academy of Motion Picture Arts and Sciences, «2014: The 86th Academy Award Winners», besøkt 16. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Australian Honours Search Facility, honours.pmc.gov.au, Australian Honours-ID 1769653[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Davos 2018: Meet the Crystal Award winners», besøkt 16. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Cate Blanchett recibirá el primer premio Goya internacional en la gala del 12 de febrero en Valencia», besøkt 18. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Golden Globes 2023 : le palmarès complet»[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Wilmoth, Peter (2. mars 2008). «Can-do Cate». The Age. Besøkt 5. desember 2015. 
  12. ^ a b c d e «Cate Blanchett on madness, motherhood and working with Woody Allen». The Herald (Glasgow). 20. september 2013. Besøkt 5. desember 2015. 
  13. ^ «From Hedda to Streetcar to Vanya: The Many Colors of Cate Blanchett». Playbill. 15. juni 2012. Arkivert fra originalen . Besøkt 5. desember 2015. 
  14. ^ Stein, Danielle (Juni 2010). «With a theater company to run and her brood of boys to raise, Cate Blanchett barely has time to be a movie star. Good thing she’s a natural». W. Arkivert fra originalen . Besøkt 5. desember 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. november 2016. Besøkt 5. desember 2015. 
  15. ^ Lennan, Jo (2012). «Cate Blanchett, Theatre Boss». Intelligent Life. Economist Group. Arkivert fra originalen 1. februar 2014. Besøkt 5. desember 2015. 
  16. ^ a b c d «Episode #10.3». Inside the Actors Studio. Bravo. 14. desember 2003. Nr. 3, sesong 10.
  17. ^ «Famous alumni on Latham's hit list». Crikey. Besøkt 5. desember 2015. 
  18. ^ a b c d e «Cate Blanchett - Biography». The New York Times. Besøkt 5. desember 2015. 
  19. ^ «Cate Blanchett: Getting married is insanity». People.com. 12. januar 2007. Besøkt 5. desember 2015. 
  20. ^ «Cate Blanchett's wedding regrets». Celebrity Bride Guide. 10. desember 2008. Arkivert fra originalen 7. desember 2015. Besøkt 5. desember 2015. 
  21. ^ Pettersen, Jørn (8. mars 2015). «Adopsjonslykke for Hollywoodstjerne». Verdens Gang. Besøkt 5. desember 2015. 
  22. ^ Milligan, Lauren (31. mars 2015). «When Three Became Four». Vogue. Besøkt 5. desember 2015. 
  23. ^ Manelis, Michele (18. mai 2015). «Cate Blanchett: A wicked talent». MiNDFOOD. Besøkt 5. desember 2015. 
  24. ^ Michael Specter (november 2006). «Head First». Vogue. 
  25. ^ «Andrew Upton, Cate Blanchett will move to US at end of year». The Sydney Morning Herald. 22. februar 2015. Besøkt 5. desember 2015. 
  26. ^ «Cate Blanchett: Equality For Women Being Lost». smh.com. Besøkt 5. desember 2015. 
  27. ^ «Cate Blanchett: Feminism's Sweetheart». femmagazine.com. Besøkt 5. desember 2015. 
  28. ^ «AFI - AACTA Ambassador - Cate Blanchett». Australian Academy of Cinema and Television Arts. Besøkt 5. desember 2015. 
  29. ^ «Cate Blanchett talks about SolarAid on the BBC». SolarAid.com. 22. mai 2008. Arkivert fra originalen 15. juni 2013. Besøkt 5. desember 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. juni 2013. Besøkt 5. desember 2015. 
  30. ^ a b «Blanchett, Catherine (Cate) Elise». Australian Women's Archives Project. Besøkt 5. desember 2015. 
  31. ^ a b c Lahr, John (12. februar 2007). «Disappearing Act». The New Yorker. Besøkt 28. november 2015. 
  32. ^ Jørgensen, Liv (29. desember 1998). «Severdig om dronning Elizabeth». Dagbladet. Besøkt 29. november 2015. 
  33. ^ «Cate Blanchett - Hollywood Walk of Fame». Walk of Fame. Besøkt 5. desember 2015. 
  34. ^ «ANDREW UPTON». University of Sydney. Besøkt 5. desember 2015. 
  35. ^ «Bangers (1999)». Screen Australia. Besøkt 29. november 2015. 
  36. ^ Howe, Desson (23. april 1999). «'Pushing Tin': A Bumpy Ride». Washington Post. Besøkt 29. november 2015. 
  37. ^ Macdonald, Moira (17. oktober 2003). «Cate Blanchett gives a riveting performance in 'Veronica Guerin'». The Seattle Times. Besøkt 29. november 2015. 
  38. ^ Haddal, Per. «Flyr høyt». Aftenposten. Arkivert fra originalen . Besøkt 29. november 2015.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 8. desember 2015. Besøkt 5. desember 2015. 
  39. ^ Vestmo, Birger (4. februar 2005). «The Aviator (4)». Filmpolitiet. Arkivert fra originalen 9. desember 2015. Besøkt 29. november 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. desember 2015. Besøkt 5. desember 2015. 
  40. ^ Stories of Lost Souls hos IMDb. Besøkt 12. desember 2015.
  41. ^ Sun Heidi Sæbø (3. mars 2006). «Cate Blanchett som frustrert frue». Dagbladet. Besøkt 11. desember 2015. 
  42. ^ Bentzrud, Inger (22. februar 2007). «Gnistrende». Dagbladet. Besøkt 29. november 2015. 
  43. ^ «Oscars 2007: full list of winners and nominees». The Guardian. London. 26. februar 2007. Besøkt 29. november 2015. 
  44. ^ «Dronningens gylne år». Adresseavisen. 1. november 2007. Besøkt 3. desember 2015. 
  45. ^ «To formidable damer». Bergens Tidende. 1. november 2007. Besøkt 3. desember 2015. 
  46. ^ Vestmo, Birger (17. januar 2008). «I´m Not There (4)». Filmpolitiet. Arkivert fra originalen 8. desember 2015. Besøkt 3. desember 2015. 
  47. ^ Roger Ebert (11. oktober 2007). «Elizabeth: The Golden Age Movie Review (2007)». RobetEbert.com. Arkivert fra originalen 30. september 2012. Besøkt 3. desember 2015. 
  48. ^ Hellard, Peta (23. januar 2008). «Cate's double Oscar nod». The Australian. Besøkt 3. desember 2015. 
  49. ^ Child, Ben (27. november 2008). «English-language cast announced for Miyazaki's Ponyo on the Cliff». The Guardian. London. Besøkt 3. desember 2015. 
  50. ^ a b «Cate Blanchett on why being CEO is a matter of instinct». Business Review Weekly. 27. juni 2014. Arkivert fra originalen . Besøkt 3. desember 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. september 2015. Besøkt 5. desember 2015. 
  51. ^ Margot Saville (27. juni 2014). «A CLASS ACT: THE DISCREET CHARM OF CATE BLANCHETT». dailyreview.crikey.com.au. Arkivert fra originalen 5. juli 2015. Besøkt 3. desember 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. juli 2015. Besøkt 5. desember 2015. 
  52. ^ «Blanchett gets star on Walk of Fame». The Age. Melbourne, Australia. 6. desember 2008. Besøkt 3. desember 2015. 
  53. ^ «Kroken på døren for «Et dukkehjem»». Verdens Gang. 3. januar 2007. Besøkt 15. mai 2015. 
  54. ^ «The Charlie Rose Show». Charlie Rose. PBS. Nr. 8, sesong 12. Besøkt 2015-12-03.
  55. ^ «Masterclass: Liv Ullmann». Masterclass. HBO. Nr. 2, sesong 1. Besøkt 2015-12-03.
  56. ^ Lahr, John (14. desember 2009). «Dangerous Liaisons». The New Yorker. Besøkt 3. desember 2015. 
  57. ^ «Cate Blanchett to Star in Big and Small at London’s Barbican Theatre». Key Brand Entertainment. 30. januar 2012. Besøkt 3. desember 2015. 
  58. ^ «A LETTER FROM AUSTRALIA: Love Never Dies, Annie, Cate Blanchett, David Williamson and More». Playbill. 1. februar 2012. Besøkt 3. desember 2015. 
  59. ^ Auld, Tim (27. april 2012). «Big and Small (Gross und Klein) at Barbican, Seven magazine review». The Daily Telegraph. Besøkt 3. desember 2015. 
  60. ^ «'Family Guy': Cate Blanchett + Stewie + exploding wallet = ? -- EXCLUSIVE VIDEO». Entertainment Weekly. 27. april 2012. Besøkt 4. desember 2015. 
  61. ^ «A look at movie and TV portrayals of Queen Elizabeth II». Daily News. 9. september 2015. Besøkt 4. desember 2015. 
  62. ^ «Making a Scene». The New York Times. Besøkt 4. desember 2015. 
  63. ^ «Blue Jasmine». Metacritic. Besøkt 4. desember 2015. 
  64. ^ Eidsvåg, Terje (8. august 2013). «Kvinne på randen». Adresseavisen. Besøkt 4. desember 2015. 
  65. ^ «Gravity tops Critics' Choice Movie Awards with seven wins». The Guardian. 17. mars 2013. Besøkt 4. desember 2015. 
  66. ^ «Priser til Blue Jasmine». The New York Times. Besøkt 4. desember 2015. 
  67. ^ «Oscars 2014 Winners Room: Cate Blanchett on being the first Australian actress to win two Oscars». YouTube. 16. november 2013. Besøkt 4. desember 2015. 
  68. ^ «George Clooney Sets Daniel Craig, Bill Murray, Cate Blanchett, Jean Dujardin For WWII Drama ‘The Monuments Men’». Deadline. Besøkt 4. desember 2015. 
  69. ^ Lismoen, Kjetil (13. februar 2014). «Clooney kløner det til i «The Monuments Men»». Aftenposten. Arkivert fra originalen . Besøkt 4. desember 2015.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 8. desember 2015. Besøkt 5. desember 2015. 
  70. ^ «Cate Blanchett in first TV role for 15 years as a lesbian in ABC's Rake». News.com.au. 2. februar 2014. Besøkt 4. desember 2015. 
  71. ^ Økland, Ingunn (3. desember 2015). ««Truth:» Tittelen holder ikke hva den lover». Aftenposten. Arkivert fra originalen . Besøkt 4. desember 2015.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 8. desember 2015. Besøkt 5. desember 2015. 
  72. ^ Robey, Tim (26. november 2015). «Carol review: 'Cate Blanchett will slay you'». The Daily Telegraph. Besøkt 4. desember 2015. 
  73. ^ Maaland, Borghild (10. mars 2016). «Filmanmeldelse: «Carol»». Verdens Gang. Besøkt 10. mars 2015. 
  74. ^ Ford, Rebecca (14. januar 2016). «Oscar Nominations: The Complete List». The Hollywood Reporter. Besøkt 14. januar 2016. 
  75. ^ «Cast Set for the Cate Blanchett-Led The Present; Broadway Theater & Dates Announced». Broadway.com. 31. mai 2016. Besøkt 17. august 2016. 
  76. ^ Alexis Soloski (9. januar 2017). «The Present review – Cate Blanchett dares to find truth in Chekhov’s trickiest play». The Guardian. Besøkt 8. mai 2017. 
  77. ^ «2017 Tony Award Nominations: The Great Comet and Hello, Dolly! Lead the Pack» (engelsk). Playbill. Besøkt 8. mai 2017. 
  78. ^ Simonot, Suzanne (4. februar 2016). «Samuel L. Jackson tipped to return to Gold Coast for Thor: Ragnarok». Gold Coast Bulletin. Arkivert fra originalen 15. februar 2016. Besøkt 11. mars 2016. 
  79. ^ Meinich, Karsten (4. januar 2018). «Cate Blanchett blir årets jurypresident i Cannes». Besøkt 20. februar 2018. 
  80. ^ «Exclusive: Cate Blanchett Is Circling The All-Female ‘Ocean’s Eleven’ Film». The Playlist. 3. juni 2016. Besøkt 17. august 2016. 
  81. ^ Goldberg, Lesley (12. mars 2013). «Cate Blanchett Developing 'Cancer Vixen' at HBO». The Hollywood Reporter. Besøkt 5. desember 2015. 
  82. ^ Franich, Darren (20. august 2015). «Cate Blanchett, Christian Bale, others join Andy Serkis' Jungle Book' | Inside Movies | EW.com». Besøkt 5. desember 2015. 
  83. ^ «Cate Blanchett to direct Australian TV drama, Stateless, based on Cornelia Rau». The Guardian. 21. juli 2015. Besøkt 5. desember 2015. 
  84. ^ «Cate Blanchett to Star in Lucille Ball Biopic From Aaron Sorkin». Variety. 2. september 2015. Besøkt 5. desember 2015. 
  85. ^ «Companion (AC) in the General Division of the Order of Australia» (PDF). Australias generalguvernør. Arkivert fra originalen (PDF) 23. september 2017. Besøkt 23. september 2017. 

Eksterne lenker rediger

 
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Cate_Blanchett&oldid=24116913»