Casablanca
Casablanca
Generell informasjon
SjangerDrama
NasjonalitetUSA USA
Utgitt26. november 1942
Lengde102 min.
SpråkEngelsk
Aldersgrense16 år (1945)
10 år (1992)[1]
Bak kamera
RegissørMichael Curtiz
ManusJulius J. Epstein
Philip G. Epstein
Howard Koch
ProdusentHal B. Wallis
MusikkHugo W. Friedhofer
Max Steiner
SjeffotografArthur Edeson
KlippOwen Marks
Foran kamera
MedvirkendeHumphrey Bogart
Ingrid Bergman
Paul Henreid
Claude Rains
Conrad Veidt
Sydney Greenstreet
Peter Lorre
S.Z. Sakall
Annen informasjon
FilmselskapWarner Brothers
Budsjett$1 039 000
Eksterne lenker

Casablanca er en romantisk amerikansk filmklassiker fra 1942 der handlingen utspiller seg i den Vichy-regjerte fransk-marokkanske byen Casablanca under den andre verdenskrig. Filmen ble regissert av Michael Curtiz med Humphrey Bogart (Rick) og Ingrid Bergman (Ilsa) i hovedrollene.

Filmen fokuserer på Ricks konflikt mellom kjærlighet og moral: Han må velge mellom sin kjærlighet til Ilsa og sitt behov for å gjøre det riktige ved å hjelpe hennes mann, motstandsbevegelseshelten Victor Laszlo, med å flykte fra Casablanca for å fortsette kampen mot nazistene.

Selv om det var en prominent film med etablerte stjerner og førsteklasses manusforfattere, forventet ingen av de involverte i produksjonen av Casablanca at den skulle bli noe utenom det vanlige.[2] Filmen gjorde opprinnelig ingen spektakulær suksess, men populariteten har bare økt med tiden, og den blir konstant rangert nær toppen på de ulike listene over tidenes beste filmer. Filmkritikere har rost Bogarts og Bergmans karismatiske skuespillerprestasjoner, kjemien dem i mellom, figurenes dybde, den stramme regien, manuskriptet og filmens emosjonelle effekt som helhet.

Innhold

HandlingRediger

Filmen utspiller seg i 1942, under den andre verdenskrig. Bogart spiller Rick Blaine, eieren av en eksklusiv nattklubb og spillebule i byen Casablanca, som ligger i Fransk Marokko og styres av det tysk-allierte Vichy-regimet. Ricks bar tiltrekker et blandet klientell av embetsmenn fra Vichy-regjeringen og Nazityskland, flyktninger og tyver, noe som gir filmen et bredt spekter av figurer. Rick er en bitter og kynisk mann, som etter eget utsagn forholder seg nøytral, men likevel viser klar antipati mot den fascistiske del av sine kunder.

Den hverdagskriminelle Guillermo Ugarte (Peter Lorre) befinner seg i «Rick's Café» med reisepapirer han har skaffet seg ved å drepe to tyske kurerer. Dokumentene gir tillatelse til å reise fritt i det tysk-okkuperte Europa, inkludert Lisboa i det nøytrale Portugal, hvorfra man kan komme seg til USA. Ugarte har planer om å selge papirene, som er nesten uvurderlige for mange av dem som er strandet i Casablanca, og skal møte en kjøper i Ricks bar. Før han rekker å selge papirene, blir Ugarte arrestert av det lokale politiet som ledes av Ricks venn, kaptein Renault (Claude Rains). Renault er en korrupt Vichy-embetsmann som føyer seg etter nazistene, men i virkeligheten er ambivalent overfor deres tilstedeværelse i Casablanca. Uten nazistenes eller Renaults kjennskap har Ugarte etterlatt papirene i Ricks varetekt, «…somehow, just because you despise me, you are the only one I trust.» («… fordi du forakter meg, er du på en måte den eneste jeg kan stole på»).

 
Laszlo og Ilsa snakker med Signor Ferrari, Ricks konkurrent

Nå trer årsaken til Ricks bitterhet igjen inn i hans liv. Hans tidligere kjæreste Ilsa Lund (spilt av svenske Ingrid Bergman) ankommer sammen med sin mann Victor Laszlo (Paul Henreid), for å kjøpe reisepapirene. Laszlo er en berømt anti-nazist fra Tsjekkoslovakia. Han er flyktet fra en konsentrasjonsleir og ettersøkt. Det er utlovet en stor dusør for å fange ham. Paret har bruk for papirene for å flykte til USA og fortsette motstandsarbeidet. Da Rick og Ilsa flere år tidligere hadde møtt hverandre i Paris og forelsket seg, trodde hun at hennes mann var blitt drept av nazistene. Da hun oppdaget at han fortsatt var i live, fikk hun panikk og forsvant uten forklaring den dagen hun skulle flykte fra Paris sammen med Rick. Hun hadde fått vite at hennes mann var i live, og bestemt seg for å vende tilbake til Laszlo. Rick, som ikke kjente årsaken til hennes forsvinning, følte seg sveket.

Etter deres første gjensyn kommer Ilsa tilbake for å prøve å forklare Rick det hele, men han avviser bittert å høre etter. Neste aften forsøker Laszlo å snakke med Rick om papirene, men de blir avbrutt da en gruppe tyske offiserer anført av major Strasser (Conrad Veidt) begynner å synge «Die Wacht am Rhein», en tysk patriotisk sang fra 1800-tallet (produsenten ønsket å bruke den mer nazistiske sangen «Horst Wessel Lied», men en tysk forlegger hadde rettighetene til den). Laszlo ber husorkestret om å spille «Marseillaisen». Han begynner å synge den, først alene, men så stemmer de patriotiske franske bargjestene i og overdøver tyskerne. Som hevn beordrer Strasser at Renault skal stenge Ricks bar.

Senere samme kveld konfronterer Ilsa Rick i den mennesketomme kafeen. Selv om han først nekter å gi henne reisepapirene, selv da han trues med en pistol, beslutter Rick til slutt å hjelpe Laszlo. Rick og Ilsa erklærer hverandre sin kjærlighet, og hun tror at hun skal bli hos Rick når Laszlo drar av sted. Renault trues med en pistol til å hjelpe til med flukten. I siste øyeblikk får Rick Ilsa til å gå om bord på flyet sammen med sin mann og sier at hun ville angre det hvis hun ble: «Maybe not today. Maybe not tomorrow, but soon and for the rest of your life.» («Kanskje ikke i dag. Kanskje ikke i morgen, men snart og resten av ditt liv»). Major Strasser ankommer flyplassen etter et tips fra Renault, men Rick skyter ham når han prøver å forhindre flukten. Når politiet ankommer, redder Renault ham med replikken «Round up the usual suspects» («Anhold de vanlige mistenkte»). Deretter foreslår han for Rick at de begge slutter seg til den franske motstandsbevegelsen. De forsvinner inn i tåken med sluttreplikken «Louis, I think this is the beginning of a beautiful friendship.» («Louis, jeg tror dette er begynnelsen på et fantastisk vennskap.»).

ProduksjonRediger

Filmen var basert på Murray Burnett og Joan Alisons skuespill Everybody Comes to Rick's, som på det tidspunktet ennå ikke hadde vært oppført. Warner Brothers' historieanalytiker Stephen Karnot som leste stykket, kalte det «sofistikert sentimentalt sludder» («sophisticated hokum»), og manusforfatter Irene Diamond overbeviste produsent Hal Wallis om å kjøpe rettighetene for 20 000 dollar, den største sum noe Hollywood-studio hadde betalt for et uoppført teaterstykke.

Prosjektet ble omdøpt Casablanca, angivelig inspirert av suksessfilmen Algier fra 1938.[3] Filmopptakene startet 25. mai 1942 og ble ferdig 3. august samme år.

 
Høydeforskjellen mellom Ingrid Bergman og Humphrey Bogart skapte problemer.

Hele filmen ble tatt opp i et filmstudio, unntatt sekvensen filmet i Van Nuys Airport, som viser major Strassers ankomst. Gaten som ble brukt til utendørsscenene var akkurat blitt bygget til en annen film, Ørkensangen, og ble omdekorert og brukt til filmens tilbakeblikk, som foregår i Paris. Denne kulissen forble bevart i Warner Brothers bakgård frem til 1960-årene. Kulissen til «Rick's Café» ble bygd i tre separate deler, så bygningens eksakte rominndeling er umulig å bestemme. I en rekke scener ser kameraet gjennom en vegg fra kaféen inn i Ricks kontor. Siden budsjettet var stramt, ble bakgrunnen i sluttscenen, som viser et Lockheed Model 12 Electra Junior-fly omgitt av personell, iscenesatt ved å bruke dvergstatister og et tilsvarende proporsjonert pappfly. Teatertåke ble brukt til å maskere flymodellens lite overbevisende utseende.

Ingrid Bergmans høyde skapte problemer under opptakene. Hun var omtrent fire centimeter høyere enn Bogart, så han ble bedt om å stå på kasser eller sitte på puter i deres felles scener.

Filmen kostet i alt 1 039 000 dollar (75 000 over budsjett),[4] noe som var gjennomsnittlig på den tiden.[5] Bogart ble kalt inn en måned etter opptakene var ferdige for å lese inn den siste replikken. Senere var det planer om enda en scene med Rick, Renault og en gruppe franske motstandsfolk på et skip for å skrive de alliertes invasjon av Nord-Afrika i 1942 inn i handlingen. Det viste seg å være for vanskelig å få tak i Claude Rains til innspillingen, og scenen ble tilslutt gitt opp etter at David O. Selznick besluttet at det ville være feil å endre slutten.[6]

ManusRediger

Murray Burnett fant inspirasjon til det originale stykket som filmen er basert på etter en tur til Europa i 1938, hvor han besøkte Wien like etter Tysklands annektering av Østerrike, i tillegg til sydkysten av Frankrike som var befolket av nazister og flyktninger i en anspent sameksistens. De sistnevnte ga inspirasjon til både Ricks kafé (nattklubben «Le Kat Ferrat») og Sams karakter (en sort pianist Burnett så i Juan-les-Pins).[7] I teaterstykket var skikkelsen Ilsa en amerikaner ved navn Lois Meredith, og møtte ikke Laszlo før hennes forhold med Rick i Paris var slutt; Rick var da advokat.

De første hovedskribentene av manuskriptet var Epstein-tvillingene, Julius og Philip, som fjernet Ricks bakgrunn og la inn flere komiske elementer. Den neste krediterte skribenten, Howard Koch, kom med senere, men arbeidet parallelt med Epstein-brødrene til tross for deres forskjellige fokusområder. Koch la vekt på de politiske og melodramatiske elementene.[8] Den ukrediterte Casey Robinson deltok i å skrive om en rekke møter mellom Rick og Ilsa på kafé.[9] Curtiz så ut til å favorisere de romantiske delene, og insisterte på å beholde tilbakeblikkene fra Paris. Til tross for det høye antallet skribenter har filmen det Roger Ebert beskriver som et «vidunderlig ensartet og konsistent» manuskript. Koch påsto senere at spenningen mellom hans egen tilnærmelse og Curtiz’ var «overraskende, da disse separate tilnærmelsene passet sammen, og det var kanskje delvis på grunn av denne lille krigen mellom Curtiz og meg som ga filmen en viss balanse»[10]

Filmen fikk noen problemer med Joseph Breen og The Production Code Administration (Hollywoods instans for selv-sensur), som satte seg imot forslaget om at kaptein Renault skulle forlange seksuelle tjenester som betaling for administrative tjenester, og at Rick og Ilsa hadde ligget med hverandre i Paris. Scenene ble likevel beholdt i sin sterkt antydet form i den ferdige versjonen.[11]

RegiRediger

Wallis’ førstevalg som regissør var William Wyler, men han var ikke tilgjengelig. Wallis gikk derfor til sin venn Michael Curtiz,[12] en ungarsk-jødisk flyktning. Curtiz var kommet til USA i 1920-årene, men en del av familien hans var flyktninger fra nazi-Europa.

Andre delens montasje, slik som åpningssekvensen av flyktningetoget hvor man ser scener fra invasjonen av Frankrike, ble regissert av Don Siegel.[13]

KinematografiRediger

Kinematografen Arthur Edeson var en veteran som tidligere hadde filmet Malteserfalken og Frankenstein. Spesiell interesse ble rettet mot fotograferingen av Bergman. Hun ble hovedsakelig filmet fra venstre side, som hun foretrakk, ofte med et formykende gas-filter og med lys for å få øynene til å glitre. Hele effekten var utformet for å få ansiktet hennes til å virke «ubeskrivelig trist og sårt og nostalgisk».[14] Linjer med skygge som sporadisk krysser karakterene i bakgrunn antyder fangeskap, krusifikset, symbolet til de Frie franske styrker og emosjonell forvirring.[14] Mørk film noir og ekspresjonistisk lyssetting er brukt i flere scener, spesielt mot slutten. Rosenzweig argumenterer med at disse skygge- og lyseffektene er klassiske elementer i Curtiz-stilen, sammen med det glidende kameraarbeidet og bruken av miljøet rundt som rammeverktøy.[15]

MusikkRediger

Originalmusikken ble komponert av Max Steiner, som var best kjent for musikken til Tatt av vinden. Sangen «As Time Goes By» av Herman Hupfeld hadde vært en del av historien i det originale stykket. Steiner ønsket å skrive sin egen komposisjon for å erstatte den, men Bergman hadde allerede klipt håret sitt kort til neste rolle (María i Klokkene ringer for deg) og kunne ikke spille inn scenen med sangen på nytt.

Steiner baserte hele filmmusikken på sangen, i tillegg til den franske nasjonalsangen «Marseillaisen».[16] Spesielt notabel er scenen med «sangduellen», hvor «Marseillaisen» blir spilt av et fullt orkester, og ikke av det lille bandet som faktisk var tilstede på Ricks klubb, i konkurranse med en liten gruppe tyskere som sang «Die Wacht am Rhein» ved pianoet. Andre sanger inkluderer «It Had to Be You» fra 1924 med tekster av Gus Kahn og musikk av Isham Jones, «Knock on Wood» med musikk av M.K. Jerome og tekst av Jack Scholl, og «Shine» fra 1910 av Cecil Mack og Lew Brown, med musikk av Ford Dabney.

MedvirkendeRediger

Casablanca utmerket seg med sin internasjonale rollebesetning — kun tre av de krediterte skuespillerne var født i USA. De tre skuespillerne som stod øverst på plakaten var:

 
Paul Henreid og Humphrey Bogart i en av scenene i filmen.
  • Humphrey Bogart som Rick Blaine. Den New York City-fødte Bogart ble en stjerne med Casablanca. Tidligere i karrieren ble han ofte typecastet som gangster i roller med navn som Bugs, Rocks, Turkey, Whip, Chips, Gloves og Duke (to ganger). High Sierra (1941) gav ham muligheten til å spille en person med mer varme, men Rick var hans første virkelig romantiske rolle.
  • Ingrid Bergman som Ilsa Lund. Bergmans offisielle nettside kaller Ilsa hennes «mest berømte og slitesterke rolletolkning». Den svenske skuespillerens Hollywood-debut i Intermezzo var blitt godt mottatt, men blant de påfølgende filmer var det ingen større suksesser — inntil Casablanca. Filmkritikeren Roger Ebert kaller henne «strålende» og kommenterer på kjemien mellom henne og Bogart: «hun maler hans ansikt med sitt blikk»[14] Andre skuespillere som ble vurdert til Ilsas rolle var Ann Sheridan, Hedy Lamarr og Michèle Morgan. Filmens produsent Hal B. Wallis fikk tillatelse til å bruke Bergman, som sto under kontrakt med David O. Selznick, i bytte for Olivia de Havilland[17]
  • Paul Henreid som Victor Laszlo. Henreid, en østerriksk skuespiller og flyktning fra Nazityskland i 1935, var uvillig til å ta rollen[18], inntil han ble lovet en plass øverst på filmplakaten sammen med Bogart og Bergman. Henreid kom ikke godt ut av det med sine medspillere, og han anså Bogart som en «middelmådig skuespiller» og kalte Bergman en «primadonna».[19]

De sekundære rollene ble spilt av:

 
Sydney Greenstreet og Humphrey Bogart i et annet utdrag fra filmen.
  • Sydney Greenstreet som Signor Ferrari, den rivaliserende kroeieren. Han var også engelskmann, og hadde hatt sin filmdebut sammen med Lorre og Bogart i Malteserfalken.
  • Peter Lorre som Signor Ugarte. Lorre var en østerriksk-tysk karakterskuespiller, blant annet kjent fra hovedrollen i M – Eine Stadt sucht einen Mörder. Han hadde forlatt Tyskland i 1933.
  • Conrad Veidt som Major Strasser fra SS. Veidt var en tysk skuespiller som hadde medvirket i Caligaris kabinett (1920) før han flyktet fra nazistene og endte sin karriere med å spille nazist i amerikanske filmer.

På rollelisten sto dessuten:

  • Dooley Wilson som Sam. Han var en av de få amerikanske medvirkende i filmen. Dooley var i virkeligheten trommeslager, og kunne ikke spille piano. Det var Elliot Carpenter som spilte piano i filmen. Hal Wallis hadde vurdert å bytte ut Sams rolle med en kvinne. (Hazel Scott og Ella Fitzgerald var kandidater), og selv etter at opptakene var slutt, vurderte Wallis å dubbe Wilsons stemme i sangene.[20]
  • Joy Page som Annina Brandel, den unge bulgarske flyktningen, var den tredje krediterte amerikanske skuespilleren og Jack Warners stedatter.
  • Madeleine LeBeau som Yvonne, Ricks eks-kjæreste. Hun var en fransk skuespiller og Marcel Dalios kone inntil deres skilsmisse i 1942.
  • S.Z. Sakall som bartenderen Carl, var en ungarsk skuespiller som hadde flyktet fra Tyskland i 1939. Han hadde vært venn av Curtiz siden deres tid i Budapest, og tre av hans søstre døde i konsentrasjonsleirer.
  • Curt Bois som lommetyven, var en tysk-jødisk skuespiller og likeledes flyktning. Han har muligens rekorden med den lengste filmskuespillerkarriere noensinne, idet han fikk sin debut i 1907 og spilte inn sin siste film i 1987.
  • John Qualen som Berger, Laszlos kontakt i motstandsbevegelsen, var født i Canada, men oppvokst i USA. Han medvirket i mange av John Fords filmer.
  • Leonid Kinskey som Sascha, var født i Russland.

Kjente ukrediterte skuespillere var:

Noe av Casablancas følelsesmessige effekt er blitt tilskrevet den store andel av europeiske flyktninger blant statistene og i de mindre roller. Et vitne til opptakene til scenen hvor alle bargjestene synger «Marseillaisen», har sagt at mange av skuespillerne gråt da det gikk opp for dem at de fortsatt var flyktninger.[21] Harmetz hevder at disse ekte flyktningene ga de mindre rollene i filmen en innlevelse og desperasjon som man ikke ville fått om man hadde brukt noen annen.[22] Tyskerne blant dem var dog tvunget til å overholde portforbud som fiendtlige statsborgere, og mange av dem fikk ofte roller som de nazistene de hadde flyktet fra.

Noen av de landsforviste skuespillerne som var utlendinger:

  • Wolfgang Zilzer som blir skutt i åpningscenen, var en stumfilmskuespiller fra Tyskland som dro da nazistene tok over. Han giftet seg senere med Lotte Palfi, også skuespiller i Casablanca.
  • Hans Twardowski som nazioffiser som krangler med en fransk offiser om Yvonne. Født i Stettin, Tyskland (i dag Szczecin, Polen), han flyktet fra Tyskland fordi han var homofil.
  • Ludwig Stössel som Mr. Leuchtag, den tyske flyktningen hvis engelsk «ikke er så god». Han var født i Østerrike, og den jødiske skuespilleren ble fengslet etter Anschluss. Da han var blitt satt fri, dro han til England og senere Amerika. Stössel ble kjent etter å ha spilt inn en rekke reklamefilmer for Italian Swiss Colony-vinprodusenter kledd i tirolerhatt og «lederhosen».
  • Ilka Grünig som Mrs. Leuchtag. Hun var født i Wien, og en stumfilmskuespiller i Tyskland som kom til Amerika etter annekteringen av Østerrike.
  • Lotte Palfi spiller en flyktning som prøver å selge sine diamanter. Hun var født i Tyskland og spilte sceneroller på et teater i Darmstadt. Hun reiste til Amerika etter at nazistene kom til makten i 1933. Senere giftet hun seg med en annen skuespiller fra Casablanca, Wolfgang Zilzer.
  • Trude Berliner som en baccarat-spiller hos Ricks. Hun var født i Berlin og kjent som cabaretartist og filmskuespiller. Hun var jøde. Derfor forlot hun Tyskland i 1933.
  • Louis V. Arco som en annen flyktning hos Ricks. Han var født i Lutz Altschul i Østerrike, flyttet til Amerika kort tid etter Tysklands annektering av Østerrike og endret navnet sitt.
  • Richard Ryen som Strassers hjelper, oberst Heinze. Den østerriksk-jødiske skuespilleren hadde flere roller i tyske filmer, men flyktet fra nazistene.

MottakelseRediger

Filmen hadde premiere i Hollywood Theatre i New York City 26. november 1942, samtidig med de alliertes invasjon i Nord-Afrika og erobringen av Casablanca. Den 23. januar 1943 kom den i kinodistribusjon for å dra fordel av Casablancakonferansen, et møte på høyt nivå mellom Churchill, Roosevelt og de Gaulle i byen. Filmen hadde en betydelig, men ikke oppsiktsvekkende, suksess og spilte inn 3,7 millioner dollar på amerikanske kinoer (den 7. bestselgende film i 1943).[23] De første anmeldelsene var positive, og filmmagasinet Variety beskrev den som «glimrende propaganda mot aksemaktene». Andre anmeldelser var mindre entusiastiske: The New Yorker bedømte den kun som «noenlunde tolerabel».[24] United States Office of War Information forhindret visning av filmen til troppene i Nord-Afrika, da de mente at den ville vekke sinne blant Vichy-tilhengerne i regionen.[25]

Sangen «As Time Goes By» ble en stor hit i USA med 21 uker på hitlisten. Ved Oscar-utdelingen i 1944 vant filmen tre priser for beste adapterte manuskript, beste regi og beste film. Filmens produsent Hal Wallis ble fornærmet over at Jack Warner mottok Oscar for beste film istedenfor ham selv.[26] Wallis forlot samme år Warner Brothers for å etablere seg som uavhengig produsent.

Casablanca har beholdt sin popularitet gjennom tiårene. I 1955 hadde filmen spilt inn 6,8 millioner dollar, hva som gjorde den til den tredje mest suksessrike blant Warners krigstidsfilmer (etter Shine On, Harvest Moon og This is the Army).[27] Den 21. april 1957 ble filmen vist i Brattle Theater i Cambridge, Massachusetts, og den ble så populær blant Harvard-studentene at den siden er blitt vist hvert år i eksamensperioden. Denne tradisjonen var med på å befeste filmens popularitet mens andre filmer fra 1940-tallet ble glemt, og i 1977 var Casablanca den filmen som oftest ble vist på amerikansk fjernsyn.[28]

Ros og kritikkRediger

Filmkritikeren Robert Ebert har sagt at Casablanca sikkert er på flere «beste film noensinne»-lister enn noen annen film, inkludert Citizen Kane, fordi den har bredere appell. Citizen Kane er større, mens Casablanca er mer elsket.[14] Filmhistorikeren Rudy Behlmer understreker dessuten filmens mangfold, idet den er en blanding av drama, melodrama, komedie og intriger. Ebert mener å aldri ha hørt om noen negative anmeldelser av filmen, selv om enkelte elementer kan kritiseres (han nevner de urealistiske spesialeffektene og Laszlo som en stiv («stiff») figur.[14]). Leonard Maltin har kunngjort at Casablanca er hans favorittfilm igjennom tidene.

Filosofen Umberto Eco skriver at filmen er middelmådig. Han ser personutviklingen som uttrykk for inkonsekvens og lav psykologisk troverdighet snarere enn kompleksitet. Han påstår at nettopp figurenes inkonsekvens forklarer filmens popularitet. Det sentrale temaet er ifølge Eco «selvoppofrelsens myte, som går igjen i hele filmen».[29] Det var dette temaet som ga gjenklang hos et krigstidspublikum.[30]

TolkningerRediger

Filmkritikere har gjort Casablanca til gjenstand for mange forskjellige tolkninger. I artikkelen «Love and Death in Casablanca» hevder William Donelley at Ricks forhold til Sam, og senere Renault, er et klokkeeksempel på fortrengt homoseksualitet, som ligger under i de fleste amerikanske spenningshistorier.[31] Harvey Greenberg presenterer en freudiansk tolkning av filmen i boken The Movies on Your Mind, hvor det påstås at Rick har et ødipuskompleks, som løser seg opp når han begynner å identifisere seg med Laszlo og formålet han representerer.[32] Sidney Rosenzweig hevder at slike tolkninger er reduksjonistiske, og at det viktigste aspektet i filmen er flertydigheten, spesielt hos hovedpersonen Rick. Han nevner blant annet de mange ulike navnene som de andre karakterene tiltaler ham med (blant annet Richard, Ricky, Mr Rick og Mr Blaine) som tegn på forskjellige betydninger han har for hver enkelt person.[33]

InnflytelseRediger

Mange etterfølgende filmer trekker inn elementer fra Casablanca eller har intertekstuelle referanser til filmen. Passage to Marseille gjenforente Bogart, Rains, Curtiz, Greenstreet og Lorre i 1944, mens det finnes mange likhetspunkter mellom Casablanca og en senere Bogart-film, Sirocco. Blant parodiene kan nevnes Brødrene Marx' A Night in Casablanca (1946), Woody Allens Play It Again, Sam (1972), og Barb Wire (1996). Filmen ligger også til grunn for tittelen på De mistenkte (The Usual Suspects). Warner Brothers lagde sin egen parodi med filmen Carrotblanca, en Snurre Sprett-tegnefilm, som er blitt inkludert på en spesiell DVD-utgave.

Steven Soderbergh hyllet Casablanca med The Good German, etterkrigsfilmen om den andre verdenskrigs mordmysterier i Berlin, filmet i svart-hvitt ved hjelp av teknologi som ble brukt for Casablanca. Filmen slutter med en scene mellom to tidligere elskere (spilt av George Clooney og Cate Blanchett) på en flyplass. Filmens plakat gjentar symbolikken fra Casablanca.

Priser og nominasjonerRediger

Casablanca ble belønnet med tre Oscar:

Den ble dessuten nominert til ytterligere fem Oscar:

I 1989 ble Casablanca utvalgt til bevaring i det amerikanske National Film Registry, og i 1999 kåret det amerikanske filminstituttet den til nummer to på listen over de største filmer noensinne, kun overgått av Citizen Kane. I 2005 ble den nevnt blant de hundre beste filmer de siste 80 årene av Time Magazine.

I 2006 valgte Writers Guild of America ved en avstemning manuskriptet til Casablanca som det beste noensinne på listen over de 101 beste filmmanus.[34]

Oppfølgere og andre versjonerRediger

Da Casablanca viste seg å bli en suksess begynte samtaler om å produsere en oppfølger. Én med tittelen Brazzaville (i sluttscenen anbefaler Renault at de flykter til den frie fransk-kontrollerte byen) var planlagt, men ble aldri produsert. Siden da har ingen studioer seriøst vurdert å lage en fortsettelse eller en direkte fornyelse. I 1974 avslo François Truffaut å spille inn en ny versjon på grunn av filmens kultstatus blant amerikanske studenter.[35] Det har likevel bitt rapportert at filmskaperen Rajeev Nath fra Bollywood lager en versjon av filmen, og beskriver den som en «hyllest til originalen».[36]

Romanen As Time Goes By, skrevet av Michael Walsh og publisert i 1998 ble autorisert av Warner.[37][38] Romanen fortsetter der filmen slutter, og forteller også om Ricks mystiske fortid i Amerika. Boka møtte liten suksess.[39]

David Thomson skrev en uoffisiell fortsettelse i sin roman fra 1985, Suspects.

Det har vært to kortvarige tv-serier basert på Casablanca, begge ansett som fortsettelser av filmen. Den første ble sendt på ABC fra 1955 til 1956, med Charles McGraw som Rick og Marcel Dalio som spilte Emil, croupiereren i filmen, som Renault; den var del av Wheel-serien Warner Bros. Presents.[40]

Flere radioversjoner ble laget av filmen. De to mest kjente var den tretti minutter lange på The Screen Guild-teateret den 24. januar 1944, med Alan Ladd som Rick, Hedy Lamarr som Ilsa og John Loder som Victor Laszlo. To andre var en tretti minutters lang versjon på the Philip Morris Playhouse den 3. september 1943 og en på the Theater of Romance den 19. desember 1944, hvor Dooley Wilson returnerte til rollen som Sam.

Julius Epstein gjorde to forsøk på å gjøre filmen om til en Broadway-musikal, i 1951 og 1967, men lyktes ikke.[41] Det originale stykket Everybody Comes to Rick's ble produsert i Newport, Rhode Island i august 1946, og igjen i London i april 1991, men uten suksess.[42]

Casablanca var også en del av filmfargingskontroversen på 1980-tallet,[43] da en fargeversjon kom på TV. Denne var tilgjengelig på hjemmevideo, men ble upopulær blant puristene. Bogarts sønn Stephen sammenlignet det med å «putte hender på Venus de Milo?».[44]

RykterRediger

Flere rykter og misforståelser har versert rundt filmen, og en av dem er at Ronald Reagan opprinnelig skulle spille Rick. Dette stammer fra et presseslipp utstedt av filmstudioet tidlig i filmens utvikling, men allerede da visste studioet at han skulle i hæren, og han ble aldri seriøst vurdert.[45]

En annen velkjent historie er at skuespillerne ikke visste før siste innspillingsdag hvordan filmen ville ende. Det opprinnelige stykket (som i sin helhet handlet i kaféen) endte med at Rick sendte Ilsa og Victor til flyplassen. Under manuskriptskrivningen ble det diskutert om Laszlo skulle drepes i Casablanca, noe som ville gitt Rick og Ilsa muligheten til å reise sammen, men som Casey skrev til Hal Wallis før filmingen begynte, legger filmens slutt «opp til en alle tiders vri når Rick sender henne av gårde på flyet med Victor. For ved å gjøre dét, løser han ikke opp kjærlighetstrekanten. I stedet tvinger han jenta til å leve opp til idealismen i hennes natur; tvinger henne til å fortsette med arbeidet som i disse dager er langt mer viktig enn kjærligheten mellom to små mennesker.»[46]

Det var heller ikke mulig for Ilsa å forlate Laszlo til fordel for Rick, siden The Production Code forbød en kvinne å forlate sin ektemann til fordel for en annen.[47] Forvirringen ble mest sannsynlig forårsaket av Bergmans senere uttalelse om at hun ikke visste hvilken mann hun var ment å være forelsket i. Selv om mange omskrivninger ble foretatt under opptakene, har Aljean Harmetz' studie av manuskriptene vist at mange av nøkkelscenene ble filmet etter at Bergman visste hvordan filmen ville ende. Enhver forvirring var, med Eberts ord «følelsesbetont», ikke «saklig».[14]

FeilRediger

Filmen har flere logiske brister, den største er de to dokumentene som gir sine bærere fritt leide gjennom Vichy-fransk territorium. Det er uklart hvorvidt Ugarte sier at brevene ble signert av Vichy-generalen Maxime Weygand eller generalen for de Frie Franske, Charles de Gaulle. Lyden sier klart «de Gaulle», og de engelske undertekstene på den offisielle DVD-ene sier det samme, men de franske undertekstene spesifiserer «Weygand». Weygand hadde vært delegatgeneral i Vichy for de nordafrikanske koloniene inntil ett år etter at den var skrevet. De Gaulle ledet styret for de Frie Franske, motstandere av Vichy-regimet, som kontrollerte Marokko. En militærdomstol i Vichy fant de Gaulle skyldig i landssvik in absentia og dømte ham til livsvarig fengsel den 2. august 1940. Slik virket det usannsynlig at et brev signert av ham ville være noen fordel.[4]

Andre feil inkluderer en uriktig versjon av det fransk-marokkanske flagget. Ingen uniformerte tyske tropper satte noen gang fot i Casablanca under andre verdenskrig.[4] Det er også flere kontinuitetsfeil i filmen. Blant annet ser man i sluttscenen major Strassers militærfrakk både med og uten militærdistinksjonene, og når Strasser blir drept, faller han med et fast grep om telefonrøret, på tross av at det i forrige bilde blir vist at kabelen ikke kunne være lang nok. I scenen hvor Rick forlater Paris på toget, kan man klart se at Ricks frakk blir søkk våt i det tunge regnet, men når han kommer inn i toget er den plutselig tørr igjen. Curtiz' holdning til slike detaljer var klar: «Jeg lar det gå så fort at ingen vil legge merke til det»[48]

SitaterRediger

Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:

Ilsa sier «Play it once, Sam, for old times' sake» («Spill den én gang, Sam, for gamle dagers skyld»); som svar prøver Sam å lyve ved å si: «I don't know what you mean, Miss Ilsa» («Jeg vet ikke hva du mener, frøken Ilsa») og hun sier «Play it, Sam. Play As Time Goes By.» («Spill den, Sam. Spill As Time Goes By»). Da Rick hører sangen, uten å vite at Ilsa er kommet, skynder han seg bort til Sam og sier: «I thought I told you never to play that.» («Jeg ba deg om å aldri spille den sangen»). Senere, når han er alene med Sam, sier han: «You played it for her and you can play it for me. If she can stand it, I can! Play it!» («Du spilte den for henne og du kan spille den for meg. Hvis hun kan holde det ut, kan jeg det også! Spill den!»)

I Marx Brothers-filmen A Night in Casablanca blir dialogen parodiert med replikken «Play it again, Sam» («Spill den igjen, Sam») — en setning som siden feilaktig er blitt forbundet med originalfilmen. Play It Again, Sam (Prøv igjen, Sam) er også filmtittelen på Woody Allens hyllest til Bogart på scenen og på film.

En avstemning fra 2005 i det amerikanske filminstituttet kåret Ricks replikk «Here's looking at you, kid» til det femte mest minneverdige filmsitat noensinne[49]. Seks replikker fra Casablanca er å finne blant de hundre øverste på listen, langt flere enn fra noen annen film. De andre berømte sitatene på listen er:

  • «Louis, I think this is the beginning of a beautiful friendship.» (nr. 20)
  • «Play it, Sam. Play 'As Time Goes By.'» (nr. 28)
  • «Round up the usual suspects.» (nr. 32)
  • «We'll always have Paris.» (nr. 43)
  • «Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine.» (nr. 67).

ReferanserRediger

  1. ^ Medietilsynets begrunnelse: «Filmen får 10 år på grunn av skytescener, som imidlertid ikke har en slik karaktet at de antas å skade ti-åringers sinn.» Vurdert 2. juli 1992.
  2. ^ Ebert, Roger (15. september 1996). «Casablanca (1942)». Chicago Sun-Times. Besøkt 29. juli 2007. 
  3. ^ Harmetz, Aljean (1993). Round Up the Usual Suspects: The Making of Casablanca. Warner Books Inc. ISBN 1-56282-761-8. s. 30.
  4. ^ a b c Robertson, James C. (1993). The Casablanca Man: The Cinema of Michael Curtiz. London: Routledge. s. 79. ISBN 0-415-06804-5. 
  5. ^ Behlmer, s. 208
  6. ^ Harmetz, Aljean (1993). s. 280-81.
  7. ^ Harmetz, s. 53–54
  8. ^ Harmetz, s. 56–59
  9. ^ Harmetz, s. 175 og 179
  10. ^ Sorel, Edward (desember 1991). «Casablanca». American Heritage magazine. Arkivert fra originalen 2007-09-29. Besøkt 3. august 2007. 
  11. ^ Harmetz, s. 162–166 og Behlmer, s. 207–208 og 212–213
  12. ^ Harmetz, s. 75.
  13. ^ Harmetz, s. 264
  14. ^ a b c d e f Ebert, Roger. Kommentarspor til Casablanca (Two-Disc Special Edition DVD).
  15. ^ Rosenzweig, s. 6–7
  16. ^ Harmetz, s. 253–58
  17. ^ Harmetz s. 88, 89, 92, 95.
  18. ^ Harmetz s. 99.
  19. ^ Harmetz s. 97.
  20. ^ Harmetz s. 139-40, 260.
  21. ^ Harmetz s. 213.
  22. ^ Harmetz s. 214.
  23. ^ Harmetz s. 12.
  24. ^ Harmetz s. 12-13.
  25. ^ Harmetz s. 286.
  26. ^ Harmetz s. 321-24.
  27. ^ Harmetz s. 283.
  28. ^ Harmetz s. 346.
  29. ^ Eco, Umberto (1994). Signs of Life in the USA: Readings on Popular Culture for Writers (Sonia Maasik og Jack Solomon, eds.) Bedford Books.
  30. ^ Gabbard, Krin; Gabbard, Glen O. (1990). "Play it again, Sigmund: Psychoanalysis and the classical Hollywood text." Journal of Popular Film & Television vol. 18 no. 1 s. 6–17 ISSN 0195-6051
  31. ^ Rosenzweig s. 78.
  32. ^ Rosenzweig s. 79.
  33. ^ Rosenzweig s. 81.
  34. ^ «101 Greatest Sceenplays». Writers Guild of America, west. Arkivert fra originalen 2014-05-28. Besøkt 3. august 2007. 
  35. ^ Harmetz, s. 342
  36. ^ «'Casablanca skal bli fornyet av Bollywood». Independent News. Besøkt 11. august 2007. 
  37. ^ «Borders.com presenterer Michael Walsh, forfatter av "As Time Goes By"». LiveWorld, Inc. 8. januar 1999. Arkivert fra originalen 2002-10-28. Besøkt 13. august 2007. 
  38. ^ Walsh, Michael (1998). «How Did I Write "As Time Goes By"?». Hachette Book Group USA. Arkivert fra originalen 2008-05-13. Besøkt 13. august 2007. 
  39. ^ Lawless, Jill (31. mai 2006). «'Mrs. Robinson returnerer i fortsettelse». CBS News. Arkivert fra originalen 2007-10-12. Besøkt 13. august 2007. 
  40. ^ «Casablanca (1955)». Internet Movie Database Inc. Besøkt 6. august 2007. 
  41. ^ Harmetz, s. 338
  42. ^ Harmetz, s. 331
  43. ^ Krauthammer, Charles (12. januar 1987). «Casablanca In Color?». Time. Besøkt 6. august 2007. 
  44. ^ Harmetz, s. 342
  45. ^ Harmetz, s. 74
  46. ^ Behlmer, s. 206–207
  47. ^ Harmetz, s. 229
  48. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Ebertcommentaryquote
  49. ^ [1]

LitteraturRediger

  • (en) Harmetz, Aljean (1993). Round Up the Usual Suspects: The Making of Casablanca. Warner Books Inc. ISBN 1-56282-761-8
  • (en) Eco, Umberto (1994). Signs of Life in the USA: Readings on Popular Culture for Writers (Sonia Maasik and Jack Solomon, eds.) Bedford Books. ISBN 0-312-25925-5.
  • (en) Robertson, James C. (1993). The Casablanca Man: The Cinema of Michael Curtiz London:Routledge. ISBN 0-415-06804-5
  • (en) Rosenzweig, Sidney (1982). Casablanca and Other Major Films of Michael Curtiz. Ann Arbor, Mich.: UMI Research Press. ISBN 0-8357-1304-0
  • (en) Koch, Howard (2005). Casablanca : Script and Legend. Overlook Press,U.S. ISBN 978-0-87951-319-1
  • Rosenzweig, Sidney (1982). Casablanca and Other Major Films of Michael Curtiz. Ann Arbor, Mich: UMI Research Press. s. pp. 158–159. ISBN 0835713040. 

Eksterne lenkerRediger