Carl Fredriksens Transport

Carl Fredriksens Transport var kodenavnet til en flyktningeoperasjon under andre verdenskrig. «Carl Fredriksens Transport» spilte hen på kong Haakon; han var døpt Carl og var sønn av kong Frederik VIII av Danmark. Ca. 1000 personer ble reddet over til Sverige i løpet av de syv ukene operasjonen pågikk.[1]

Fluktveien som ble brukt inn i Sverige

LederneRediger

Operasjonen ble startet og ledet av politimann Alf T. Pettersen, hans kone Gerd Pettersen, Rolf A. Syversen og Reidar Larsen.[2]

Oppstarten ble støttet av Ole Berg, som var tilbaketrukket leder i Milorg, men de ansvarlige ville ikke at aksjonen skulle legges under Milorg. Ole Berg rømte selv til Sverige med Carl Fredriksens Transport.

Operasjonens resultatRediger

I slutten av oktober 1942 kom fire brødre løpende inn i Syversens gartneri i nærheten av Carl Berners plass i Oslo. De fire var jøder som var på flukt fra tyskerne. De het Leopold, Benjamin, Charles og Nathan London, og de ba om Syversens hjelp til å komme i sikkerhet.[3] Syversen ga de fire jødiske mennene skjul.

Han kontaktet en bekjent ved navn Arnold Pedersen; han var radiohandler i Trondheimsveien 27, og Syversen håpet han kunne gi råd om hvordan brødrene London kunne hjelpes. Pedersen opprettet kontakt mellom Syversen og Alf T. Pettersen, som var godt kjent i grensetraktene etter mange kuréroppdrag mellom Sverige og Norge for motstandsgrupper i Oslo.

Alf og Gerd Pettersen samt Reidar Larsen begynte å planlegge hvordan flyktningene kunne bringes i sikkerhet. Som inspektør i Transportformidlingen i Maridalsveien rådde Larsen over 180 lastebiler og en rekke potensielle sjåfører. Med dette utgangspunktet og den prekære situasjonen som var oppstått organiserte ekteparet Pettersen, Syversen og Reidar Larsen redningsaksjonen for å få brødrene London over til Sverige. Dette ble oppstarten til Carl Fredriksens Transport, som i løpet av syv hektiske uker i 1942 – 1943 klarte å få rundt 1000 nordmenn transportert i sikkerhet til Sverige. Av dem var 358 norske jøder.[2]

Operasjonen startet 28. november 1942. Operasjonslederne hadde skaffet til veie to lastebiler. Turen hvor brødrene London ble brakt i sikkerhet, gikk via Lillestrøm, på østsiden av Øyeren og derfra over til Sandstangen i Trøgstad, hvor de ble hentet av drosjeeier Harald Teigen fra Askim og kjørt til grensen.

På oppfordring fra Milorg.-sjefen Ole Berg begynte Alf og Gerd Pettersen, Reidar Larsen samt Syversen å planlegge hvordan de kunne bringe andre utsatte i sikkerhet.

Til å begynne med ble personene som skulle hjelpes på flukt ble tatt med til Syversens gartneri like ved Carl Berners plass i Oslo. Flyktningene ble kjørt fra Oslo til Orderudseter, som ligger noen hundre meter fra svenskegrensen. Fra Orderudseter gikk flyktningene til fots over grensen. I lengre tid startet transportene fra Vollebekk gård.[4]. Mellom åtte og førti personer ble fraktet i hver konvoi.[5]

Det ble brukt lastebiler som kjørte i konvoi nesten hver eneste kveld i syv uker fra Oslo til Aremarka i Østfold. Flyktningene satt på lasteplanet, skjult av sekker med poteter. Barn som var med på flukten fikk sovemiddel av en lege som var blant Carl Fredriksens Transports støttespillere. Denne legen tok sitt eget liv mot slutten av krigen, da han fikk vite at tyskerne aktet å pågripe ham for annen gang.[2]

Alf T. Pettersen var lederen for transportene, og på hver konvoi satt han med ladd våpen i passasjersetet i førerhuset på en av lastebilene. Fra sist i november 1942 frem til 14. januar 1943 ledet Pettersen daglige konvoier (med unntak av lørdager, søndager, julaften og 1. juledag) frem til grensen.[6] Gerd Pettersen var ansvarlig for flyktningrutens varslingssystem.[7]

FluktRediger

Flyktningetransporten ble avslørt av tyskerne i januar 1943 etter et angivertips. Alf og Gerd Pettersen, Reidar Larsen, og Paul Danielski som hadde vært sjåfør på flere av konvoiene, flyktet da selv til Sverige.[5][8][9] Rolf Syversen ble igjen i Norge, fordi hans kone Klara (i likhet med Gerd) ventet barn i mars 1943. Syversen ble arrestert av tyskerne 10. juli 1943. Han satt på Møllergata 19 og Grini til han ble skutt på Trandum 30. oktober året etter.[10]

Flyktninger hjulpet av operasjonen (utvalg)Rediger

FinansieringenRediger

For å kunne gjennomføre transportene trengtes penger. De av flyktningene som var i stand til det, ble bedt om å betale 150 kroner hver, eller mer om de hadde råd. Men Carl Fredriksens Transport sørget for at de som ikke hadde greid å få tak i penger før de måtte flykte, fikk utlevert mellom 100 og 150 kroner før de gikk inn i Sverige, for at de skulle ha en viss startkapital i det nye landet. I tillegg måtte transportens ledere betale bensin og leie for lastebilene, så det gikk ikke mange uker før det var alvorlig fare for at flyktningeruten måtte innstilles på grunn av manglende betalingsevne. Da fikk gruppen kontakt med Sverre Lie, som var eksportsjef i Sivorg. Han gjorde undersøkelser for å forsikre seg om at Carl Fredriksens Transport var til å stole på, deretter skaffet han tilveie de midlene som trengtes.[12]

Minnesmerker og æresbevisningerRediger

 
Monumentet øverst i minneparken, der man har utsikt både mot byen og mot området der Syversens gartneri lå.

De mest sentrale personene bak Carl Fredriksen Transport var Alf Tollef Pettersen, Gerd Julie Bergljot Pettersen, Rolf A. Syversen og Reidar Larsen. De fire ble i 2017 posthumt hedret av staten Israel for sin innsats for å redde norske jøder.[5][13] Statsminister Erna Solberg var i den anledning tilstede på en minnemarkering i Oslo rådhus, og holdt en tale der hun blant annet sa:[14]

«Vi er her i dag for å hedre noen av våre beste, som sto opp mot frykt og urett da det gjaldt. Og som i løpet av syv intense uker fikk reddet et tusentalls mennesker over til Sverige. Hvorav halvparten var jøder som med rette fryktet for sine liv. I ettertid vet vi så altfor godt hvilken skjebne de ville ha lidd, hadde det ikke vært for ekteparet Alf og Gerd Pettersen, Reidar Larsen og Rolf Syversen. Men også et stort antall andre nordmenn som hjalp til med å gjennomføre det som skulle bli den største redningsaksjonen av norske jøder under annen verdenskrig. Det er en ære for meg, på vegne av den norske regjering, å få være her sammen med dere i dag. Og overvære tildelingen av medaljen og hedersbetegnelsen «Righteous Among the Nations» til disse fire heltene post mortem.»

I 2012 – 2013 ble det etablert minnepark og monument i Oslo for å hedre dem som sto bak denne redningsbragden. Monumentet er utført av kunstneren Victor Lind og heter «Dette er et fint sted». Parken og monumentet ligger mellom Hasleveien og Hekkveien nær Carl Berners plass, på en høyde med utsikt over området der Syvertsens garteri lå.[15][1]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Tangestuen, Mats (2012). Carl Fredriksens Transport – krigens største redningsbragd (PDF). Oslo: KORO. Arkivert fra originalen (PDF) 2. februar 2017. Besøkt 26. januar 2017. «Utgitt av URO/KORO 27. oktober 2012 i forbindelse med markering av Carl Fredriksens Transport og ferdigstilling av første byggetrinn av parken DETTE ER ET FINT STED – et kunstverk av Victor Lind.» 
  2. ^ a b c NRK, Tormod Strand (2. desember 2017). «Øyvinds far reddet 350 jøder – måtte selv bøte med livet». NRK.no. Besøkt 2. desember 2017. 
  3. ^ NRK (25. oktober 2013). «Minnepark for ukjente helter». NRK (norsk). Besøkt 26. januar 2017. 
  4. ^ Vesaas, Hilde. Carl Fredriksens Transport. Den ukjente historien om krigens største heltedåd.
  5. ^ a b c «Israel honours Norwegians for helping Jews flee in World War 2» (engelsk). 26. januar 2017. Besøkt 26. januar 2017. 
  6. ^ Tangestuen, Mats (2012). Carl Fredriksens Transport - krigens største redningsbragd (PDF). Oslo: KORO. s. 8. Arkivert fra originalen (PDF) 2. februar 2017. Besøkt 26. januar 2017. «Utgitt av URO/KORO 27. oktober 2012 i forbindelse med markering av Carl Fredriksens Transport og ferdigstilling av første byggetrinn av parken DETTE ER ET FINT STED – et kunstverk av Victor Lind.» 
  7. ^ Tangestuen, Mats (2012). Carl Fredriksens Transport - krigens største redningsbragd (PDF). Oslo: KORO. s. 4. Arkivert fra originalen (PDF) 2. februar 2017. Besøkt 26. januar 2017. «Utgitt av URO/KORO 27. oktober 2012 i forbindelse med markering av Carl Fredriksens Transport og ferdigstilling av første byggetrinn av parken DETTE ER ET FINT STED – et kunstverk av Victor Lind.» 
  8. ^ «Reddet ca. 1000 mennesker på syv uker, av dem ca. 500 jøder.», fra faktaboks, artikkel i Aftenposten 30. desember 2008, «Sterkt møte med en ukjent fortid»
  9. ^ Tangestuen, Mats (2012). «Carl Fredriksens Transport - krigens største redningsbragd» (PDF). KORO. s. 10. Arkivert fra originalen (PDF) 2. februar 2017. Besøkt 26. januar 2016. 
  10. ^ Våre falne: 1939-1945. 4. Oslo. 1951. s. 294-295. 
  11. ^ NRK (19. mars 2014). «Leon Bodd er død». NRK (norsk). Besøkt 26. januar 2017. «Han slapp unna arrestasjon da Statspolitiet gikk til aksjon mot norske jøder, og ble i desember 1942 reddet av Carl Fredriksens transport til Sverige. Senere returnerte han til Norge for å hjelpe andre jøder over grensa.» 
  12. ^ Tangestuen, Mats (2012). «Carl Fredriksens Transport - krigens største redningsbragd» (PDF). KORO. s. 7-8. Arkivert fra originalen (PDF) 2. februar 2017. Besøkt 26. januar 2016. «Transportene skulle i utgangspunktet finansieres av frivillige bidrag fra flyktningene. Normalt ble hver person bedt om 150 kroner, men de som hadde mulighet ble oppfordret til å betale mer. De som ikke hadde klart å få med seg penger ble imidlertid forsynt med 100 til 150 kroner før de krysset grensen, slik at de ikke skulle komme helt tomhendte til Sverige. Leie av lastebiler og kjøp av drivstoff kostet likevel mye, og allerede i begynnelsen av desember stod arbeidet i fare for å stoppe opp grunnet manglende midler.» 
  13. ^ Aftenposten 26. januar 2017: «Nordmenn hedres for å redde jøder under krigen»
  14. ^ «Tale på medaljeseremoni for Carl Fredriksens transport». Regjeringen.no (norsk). 26. januar 2017. Besøkt 26. januar 2017. «Statsminister Erna Solbergs tale i Oslo Rådhus torsdag 26. januar 2017.» 
  15. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. februar 2017. Besøkt 26. januar 2017. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger