Sumatraserov

art i gruppen serovgeiter
(Omdirigert fra «Capricornis sumatraensis»)

Sumatraserov (Capricornis sumatraensis) er en geiteantilope i slekten serovgeiter (Capricornis) som inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae).[2] Arten består som tre underarter og regnes som sårbar[1] og endemisk for Sørøst-Asia.[1] Under beskrives nominatformen.

Sumatraserov
Bukk
Nomenklatur
Capricornis sumatraensis
(Bechstein, 1799)
Populærnavn
sumatraserov,
fastlandsserov
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassepattedyr
Ordenklovdyr
Familiekvegfamilien
Slektserovgeiter
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar
Phan, Nijhawan & Xiao (2020)[1]

Økologi
Habitat: terrestrisk, bratte fjellskråninger omkring 200–3 000 moh
Utbredelse: Sørøst-Asia
C. s. sumatraensis utbredelse på Malayahalvøya og Sumatra
Inndelt i

Taksonomi rediger

 
Trolig geit

En relativt nylig publisert reklassifiseringsstudie av goraler og serovgeiter bekrefter definitivt at sumatraserov er en selvstendig art,[3] men det knytter seg fortsatt stor usikkerhet til om arten er monotypisk, slik noen hevder,[2] eller består som flere underarter,[1] slik blant annet IUCNs rødliste hevder.[1] Skal man tro den nye reklassifiseringen av Mori, Nerva & Lovari (2019), må altså denne arten bestå som flere underarter.[3][1]

Biologi rediger

Arten utviser lite kjønnspreg, så det kan være vanskelig å se forskjell på kjønnene. Sumatraserov, som er noe mindre enn både himalayaserov (C. thar) og kinaserov (C. milneedwardsii), har en kroppslengde på cirka 140–155 cm og en skulderhøyde rundt 91 cm. Halen er kort og måler kun 8–16 cm. Horna vokser i ei bakovervendt svak bue og er relativt korte, typisk opptil cirka 23 cm lange. Arten veier cirka 85–140 kg.[2]

Pelsen er relativt lang og stri og gjennomgående mørk koksgrå til nærmest sort med et skjær av brunt noen steder. Arten har lang, stålgrå til sort man, som vokser ned nakken og over mye av ryggen på dyret. Nakken er kort og bred. Halen er sort og busket. Ekstremitetene og horna er sorte, men hodet har et hvitaktig innslag på underkjeven og to brest ansatte lange, spisse ører. To store og godt synlige duftkjertler sitter rett under øynene på dyret.[2]

På øya Sumartra i Indonesia er arten utelukkende utbredt i Barisanfjellene, som strekker seg langs den sørvestre delen av hele øya, fra nord til sør. På Malayahalvøya i Malaysia er arten fragmentert utbredt, men den er mest konsentrert i delstatene Kelantan, Perlis og Perak, samt såvidt over grensen til Thailand.[2] Habitatet består av bratte fjellskråninger som er dekket med primær og sekundærskog, typisk i høyder omkring 200–3 000 moh. Dyra eter det aller meste av planter, inkludert gress, urter, løv, kvister med blader og nøtter.[2]

Sumatraserover er territoriale og lever stort sett solitært, men den observeres også av og til å små grupper. Arten oppretter territorier som dekker de daglige behovene, som tilgang på vann, mat og skjulesteder, og vil forsvare det aggressivt mot artsfrender av samme kjønn. Bukker og geiter kan imidlertid har overlappende territorier. Territoriene markeres med avføring, urin og duftavsetninger fra de preorbitale kjertlene. Dyra er mest aktive tidlig på morgenen og sent på kvelden.[2]

Paring kan pågå året rundt, men det topper seg typisk i oktobernovember. Geita går drektig i cirka 210 dager og føder normalt kun ett kje, og bare sjelden to. Avkommet avvennes først omkring ett år gamle. Geiter blir kjønnsmodne omkring 30 måneder gamle, mens bukkene typisk er omkring 30–36 måneder gamle. Forventet levetid er cirka 10 år.[2]

Inndeling rediger

Inndelingen følger Mori, Nerva & Lovari (2019),[3] men det knytter usikkerhet til noen varianter.

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f Phan, T.D., Nijhawan, S., Li, S. & Xiao, L. 2020. Capricornis sumatraensis. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T162916735A162916910. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T162916735A162916910.en. Downloaded on 22 October 2020.
  2. ^ a b c d e f g h Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 428–441. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ a b c Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262. DOI: https://doi.org/10.1111/mam.12154

Eksterne lenker rediger