Canadas politiske system

Canadas politiske system består av et konstitusjonelt monarki, en føderal stat og et parlamentarisk demokrati med to offisielle språk og to lovsystemer: Civil law og common law. I 1982 ble Charter of Rights and Freedoms befestet i Canadian Constitution (den kanadiske grunnlov).

Canadas grunnlov var opprinnelig en britisk lov, British North America Act, 1867, og helt frem til 1982 måtte en endring av denne foretas i det britiske parlament. Siden 1982, da grunnloven ble «patriert», dvs. da kanadierne fikk rett til å forandre den i Canada, er denne grunnleggende lov blitt kjent som Constitution Act, 1867-1982.

Monarkiet

Fra tiden med fransk kolonisering og britisk styre til det nåværende selvstyre har kanadierne levd under et monarki. Selv om Canada har vært en selvstyrt «dominion» i det britiske imperium siden 1867, ble full uavhengighet for Canada først etablert i 1931 ved Statute of Westminster.

Charles III av Storbritannia er også Canadas konge. I egenskap av kongen av Canada delegerer han sine fullmakter til en kanadisk generalguvernør. Canada er et konstitusjonelt monarki.

Det føderale styre

«Konføderasjonens 33 fedre» vedtok et føderalt styre i 1867. En føderal stat er en stat som samler mange forskjellige politiske samfunn under et felles styre for felles formål, og separate lokale eller regionale regjeringer for de spesielle behov til hver enkelt region.

I Canada ligger ansvaret til den sentrale, eller føderale, regjering innenfor følgende områder: nasjonalt forsvar, mellomprovinsiell og internasjonal handel, immigrasjon, bank- og pengesystem, straffelov og fiskeri. Domstolene har også gitt de føderale myndigheter fullmakter når det gjelder luftfart, shipping, jernbane, telekommunikasjon og atomenergi.

Den regionale eller provinsielle lovgivende myndighet er ansvarlig for utdanning, eiendoms- og borgerlige rettigheter, rettspleien, sykehussystemet, naturressurser innen sine grenser, folketrygd, helse og kommunale institusjoner.

Parlamentarisk system

Det kanadiske parlamentariske system har sine røtter i England. Det kanadiske parlament holder på tradisjonene fra det britiske parlament og består av Dronningen (som i Canada er representert ved generalguvernøren), senatet og underhuset.

Senatet, også kalt Overhuset (Upper House), har mønster etter det britiske Overhuset (House of Lords). Det har 104 medlemmer som blir utnevnt, ikke valgt, stort sett blant Canadas fire hovedregioner: Ontario, Quebec, provinsene i vest og Atlanterhavsprovinsene. Senatet har de samme fullmakter som Underhuset (House of Commons), med noen få unntak.

Underhuset er det viktigste lovgivende organ med 301 medlemmer, ett fra hvert av de 301 valgdistriktene. Den kanadiske grunnlov sier at det må velges et nytt Underhus minst hvert femte år. Valgordningen er flertallsvalg i enmannskretser. I hver valgkrets blir den kandidat valgt som har flest stemmer selv om hen har fått mindre enn halvparten av stemmene. Kandidatene representerer som regel et politisk parti, selv om noen stiller som uavhengige, og det parti som vinner flest representanter danner i alminnelighet regjering. Partiets leder blir så spurt av generalguvernøren om å bli statsminister.

Den virkelige utøvende makt ligger hos regjeringen under ledelse av statsministeren. Som regel er statsministeren leder for det største partiet i Underhuset og har utstrakte fullmakter. Statsministeren pleier å velge sine ministre blant parlamentsmedlemmene som er medlem av regjeringspartiet.

Strengt tatt er statsministeren og regjeringen monarkens rådgivere. Men den reelle myndighet ligger hos regjeringen, og statsoverhodet (generalguvernøren) handler etter regjeringens råd. Regjeringen former landets politikk og er ansvarlig overfor Underhuset. Den kanadiske stat med 25 ministre i spissen utfører sine plikter gjennom mellommenn i de føderale departement, spesielle utvalg, komiteer og statseide bedrifter.

Politisk utvikling

Canada var en selvstyrende koloni i 1867, og fikk status som en selvstendig stat etter sin deltagelse i den første verdenskrig og oppnådde rettslig uavhengighet med Statute of Westminster i 1931. Grunnloven av 1867 hadde en alvorlig mangel: den inneholdt ingen generelle prosedyrer for grunnlovsmessige endringer. Det var nødvendig å henvende seg til det britiske parlament i London hver gang det var behov for å forandre den grunnleggende lov.

En prosedyre for lovendringer var ikke inkludert i Grunnloven da den trådte i kraft ved Statute of Westminster i 1931, men først i november 1981, etter mange forsøk, ble den føderale regjering og provinsene (unntatt Quebec) enige om endringsprosedyrene som nå er en del av Constitution Act av 1982. Siden da har Grunnloven bare kunnet forandres i Canada.

Fleksibelt system

Det kanadiske konstitusjonelle system er blitt forandret gjennom årene, noen ganger ganske omfattende, men alltid fredelig og gradvis. I 1980- og 1990-årene er det gjort to store løft for å forandre grunnloven. Meech Lake-avtalen i 1987 søkte å bringe Quebec tilbake til Canadas konstitusjonelle familie ved å imøtekomme fem konstitusjonelle betingelser fra Quebec. Betingelsene dreiet seg om provinsiell deltagelse når det gjelder utnevnelse av høyesterettsdommere og senatorer, grunnlovens endringsprosedyre, økte fullmakter for provinsene i immigrasjonssaker, en viss reduksjon i den føderale kjøpekraft og en grunnlovserklæring at Quebec er et «særskilt samfunn».

Imidlertid ble ikke Meech Lake-avtalen gjennomført fordi den ikke oppnådde rettslig godkjennelse fra alle provinser og den føderale regjering som lovendringsregelen av 1982 forlanger.

I 1991-92 ble en ny runde innledet for å få til grunnlovsreformer og den resulterte i Charlottetown-avtalen. Avtalen, som ble støttet av statsministeren, de 20 provinsregjeringssjefene, lederne for de to territoriene og fire nasjonale ledere for urbefolkningen, dreiet seg om reformer i Senatet og endringer i delingen av de rettslige fullmakter mellom den føderale og de provinsielle regjeringer. Den støttet også selvbestemmelsesretten til Canadas urbefolkning og anerkjente Quebec som et særskilt samfunn. Imidlertid ble avtalen forkastet av kanadierne i en nasjonal folkeavstemning 26. oktober 1992.

Senere, 2. februar 1996, vedtok parlamentet et lovforslag som garanterer Canadas fem største regioner at ingen grunnlovsendring som berører dem vil finne sted uten deres enstemmige samtykke. Mindre enn en måned etter folkeavstemningen om Quebecs suverenitet, 30. oktober 1995, vedtok også parlamentet en resolusjon som anerkjenner Quebec som et særskilt samfunn.

Den kanadiske regjering overfører også mer ansvar til provinsene for noen oppgaver og tjenester, f.eks. når det gjelder arbeidsmarkedstrening og utvikling av gruvedrift og skogsdrift.