Camille Claudel (født 8. desember 1864 i Fère-en-Tardenois i Picardie i Frankrike, død 19. oktober 1943 i Montdevergues i Vaucluse) var en fransk skulptør og maler.

Camille Claudel
Camille Claudel.jpg
Født8. des. 1864[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Fère-en-Tardenois[5]Rediger på Wikidata
Død19. okt. 1943[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (78 år)
Montfavet[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Kunstmaler[6], modell, billedhugger[7][6], bygningstegner[6], grafiker[7]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Académie ColarossiRediger på Wikidata
Partner(e) Auguste Rodin (18851893)Rediger på Wikidata
Far Louis Prosper Claudel[8]Rediger på Wikidata
Mor Louise Athanaïse Cécile Cerveaux[8]Rediger på Wikidata
Søsken Paul ClaudelRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt Cimetière de MontfavetRediger på Wikidata
Utmerkelser Parissalongen (1888)Rediger på Wikidata
Signatur
Camille Claudels signatur

BakgrunnRediger

Hun var datter av Louis Prosper Claudel, som var skulpturkonservator, og Louise Athanaïse Cécile Claudel (født Cerveaux).[9] Hun hadde to søsken; Paul Claudel (som ble dikter, forfatter og diplomat), og Louise, som ble musiker.[9]

Allerede i oppveksten ble Claudel fascinert av sten og leire, og begynte selv å forme figurer av leire.[10] Da hun var 13 år gammel bestemte hun seg for å bli billedhugger.[trenger referanse] Faren hennes var opptatt av å støtte henne, og introduserte henne for billedhuggeren Antoine Boucher, som så talentet hennes. Han anbefalte faren å ta henne med til Paris slik at hun kunne få undervisning. I 1881 flyttet familien derfor til Paris, der Camille ble elev ved Académie Colarossi, som var en av de få kunstskolene som tok imot kvinnelige elever.

Liv og virkeRediger

I 1883 ble Camille kjent med Auguste Rodin, og fra 1884 jobbet hun som den eneste kvinnelige medarbeideren i hans arbeidsverksted. Hun var ikke bare elev, medarbeider og modell av Rodin, men også hans inspirasjonskilde, samarbeidspartner og elskerinne.[trenger referanse] Familien var opprørt over hennes forhold til Rodin, noe som førte til at Camille flyttet for seg selv. Rodin, som hadde levd 20 år sammen med Rose Beurot, brøt ikke med Beurot for å leve sammen med Claudel. Camille avsluttet kjærlighetsforholdet i 1892 etter at hun mistet et barn hun hadde ventet med Rodin, men de holdt kontakten med hverandre frem til 1898.

Claudel begynte å ta avstand fra Rodins innflytelse. Hennes skulptur «Bølge» fra 1897 betyr stilistisk sett slutten på hennes Rodin-periode.[trenger referanse]

Fra 1903 hadde hun egne verk utstilt på Salon des Artistes français og på Salon d'automne. Hun hadde gallerister, og solgte bra.[trenger referanse] Kunstnerisk stod hun ikke i skyggen til Rodin, men på samme plan.[trenger referanse]

Fra 1905 trakk hun seg mer og mer tilbake, hun ødela mange av sine arbeider og forsvant i lange perioder. Etter hvert utviklet hun paranoia og beskyldte Rodin for å stjele hennes idéer og for å planlegge å drepe henne. Også økonomisk gikk det nedover, men hennes far støttet henne både på det personlige plan og økonomisk. Han døde imidlertid den 2. mars 1913. Åtte dager senere ble Claudel, på morens initiativ, innlagt på psykiatrisk klinikk i Ville-Évrard i Neuilly-sur-Marne. Etter at første verdenskrig brøt ut i 1914 befant klinikken i Ville-Évrard seg med ett i nærheten av krigshandlingene. Den 7. september 1914, ble derfor Claudel og andre kvinner flyttet fra Ville-Évrard til Montdevergues asyl i Montfavet ved Avignon.

DødRediger

Claudel døde den 19. oktober 1943, etter 30 år i psykiatrien.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Camille-Claudel[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Camille-Claudel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Benezit Dictionary of Artists, «Camille Claudel», Benezit-ID B00038957[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Musée Camille Claudel, www.museecamilleclaudel.fr, besøkt 21. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c vocab.getty.edu[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 110817, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b «Biographie de Camille Claudel (arkivert)». web.archive.org. camille.claudel.asso.net. 20. oktober 2012. Besøkt 13. februar 2022. 
  10. ^ Sabrina Laurent (2004). «Bohème Magazine Online - Camille Claudel: a Life of Struggle (arkivert)». web.archive.org. Besøkt 13. februar 2022. 

LitteraturRediger

  • Anne Delbée: Une femme, Paris, Presses de la Renaissance, 1982.
  • Anne Rivière: L'Interdite. Camille Claudel 1864 - 1943, Paris, Éditions Tierce, 1983.
  • Reine-Marie Paris: Camille Claudel, 1864-1943, Paris, Gallimard, 1984 ISBN 2-07-011075-3
  • Jacques Cassar: Dossier Camille Claudel, (lettres, documents, articles de presse parus à son époque), Paris, Librairie Séguier/Archimbaud, 1987.
  • Hélène Pinet et Reine-Marie Paris: Camille Claudel, le génie est comme un miroir, Paris, Gallimard, 2003.
  • Antoinette Lenormand-Romain: Camille Claudel et Rodin: la rencontre de deux destins, Paris, Hazan, 2005.
  • Dominique Bona: Camille et Paul : la passion Claudel, Paris, Grasset, 2006 ISBN 2246706610.
  • Paola Ferrantelli: Camille Claudel (L'idolo eterno), (pièce de théâtre italienne), Irradiazioni, 2007.
  • Claude Pérez: L'Ombre double, Montpellier, Fata Morgana, 2007.
  • Odile Ayral-Clause: Camille Claudel: sa vie, Paris, Hazan, 2008.
  • Anne Rivière et Bruno Gaudichon: Camille Claudel: correspondance, Paris, Gallimard, 2008.
  • Pablo Jimenez Burillo et coll.: Camille Claudel 1864-1943, Paris, Gallimard, 2008.
  • Florence de la Guérivière: La main de Rodin, (roman), Paris, Séguier, 2009.
  • Reine-Marie Paris: Chère Camille Claudel, éditions Economica 2012, ISBN 978 2 7178 6440 3
  • Michel Deveaux: Camille Claudel à Montdevergues, L'Harmattan, 2012.
  • Jean-Paul Morel: Camille Claudel. Une mise au tombeau, Bruxelles, Les Impressions Nouvelles, 2009 ISBN 9782874490743.
  • Ingrid Goddeeris: « D'une découverte à l'autre : la précieuse collection d'autographes de Léon Gauchez et les 36 lettres inédites de Camille Claudel », in In monte artium, n° 5 : tiré à par, 2012.
  • Véronique Mattiussi, Mireille Rosambert-Tissier: Camille Claudel, itinéraire d'une insoumise. Idées reçues sur la femme et l'artiste, Éditions Le Cavalier Bleu, 2014
  • Thomas Ettl: Camille Claudel. Die Flehende vom Quai de Bourbon. Eine fiktionale Psychoanalyse. Psychosozial-Verlag, Gießen 2014, ISBN 978-3-8379-2436-7.
  • Renate Flagmeier: Studien zum Werk der Camille Claudel und anderer Künstler aus dem Umkreis des Auguste Rodin. Magisterarbeit an der Freien Universität Berlin 1984.
  • Georg Franzen: Camille Claudel. In: Georg Franzen. Symbolisches Verstehen. Beiträge zur angewandten Kunstpsychologie. S. 60–76, Lang, Frankfurt am Main 2004, ISBN 3-631-32111-2.
  • Barbara Krause: Camille Claudel. Ein Leben in Stein. Neues Leben, Berlin 1990, ISBN 3-355-01042-1.
  • Hans-Dieter Mück (Hg.): Camille Claudel 1864–1943. Das Lehrwerk der ersten großen europäischen Bildhauerin. Skulpturen und Zeichnungen. Zur Ausstellung in der Kunsthalle Rostock, 20. Januar bis 1. April 2007. Kunsthalle Rostock 2007, ISBN 3-935144-16-4.
  • Reine-Marie Paris: Camille Claudel 1864– 1943. S. Fischer, Frankfurtam Main 2007, ISBN 978-3-10-059003-9.
  • Josef A. Schmoll: Rodin und Camille Claudel. Prestel, München u. a. 2000, ISBN 3-7913-2450-0.

Eksterne lenkerRediger