Åpne hovedmenyen
Langhuset på Veien sommeren 2007
Langhuset på Veien (2005)
Kvistene legges (2004)
Reisverket kommer opp (2003)
Stolpehullene fra de arkeologiske utgravningene er markert med staur (2000)

Veien kulturminnepark er synonym med Ringerike kommunes og Buskerud fylkes tusenårssted. Området er også kjent som Veien-feltet og ligger øverst i Veienmarka, ved Veiengårdene, ca. 2 km vest for Hønefoss sentrum og kun få hundre meter øst for rundkjøringen der Rv7 mot Hallingdal (nordvestover) og E16 mot Valdres (nordover) og Oslo (sørover) skiller lag ved Heradsbygda i Ringerike kommune.

De arkeologiske utgravningene ved Veien-feltet viser at tusenårsstedet har vært et viktig møtested gjennom 3 000 år eller mer. De eldste sporene etter mennesker på dette stedet er omkring 5 000 år gamle.[1]

Innhold

DriftRediger

Hringariki er navnet på stiftelsen som ble etablert i 2004 og driftet både Veien kulturminnepark (dvs. Langhuset, gravfeltet og det nye museet), samt Ringerikes Museum som ligger i Norderhov gamle prestegård. Stiftelsen har fikk navnet Hringariki etter den gamle skrivemåten for Ringerike. Fra 2015 ble begge museer innlemmet i Stiftelsen Buskerudmuseet.

KulturminneparkenRediger

 
Gravfeltet på Veien omfatter både skogen på bildet og en større del dyrket mark. E16 skimtes i bakkant av bildet, og Veienmarka ungdomsskole i høyre billedkant.
 
På sørsiden av gravfeltet går også Bergensbanen
 
Den største gravhaugen på Veien-feltet ligger nær gamleskolen
 
Gravhaugene ligger tett og bærer preg av å være utgravd (ref. fordypningene i senter av haugene)
 
Denne haugen ligger i umiddelbar tilknytning til langhuset

Området har fått navn etter den gamle vín-gården Veien. Parken inneholder et av Nordens største gravfelt fra eldre jernalder (500 f.Kr.-550 e.Kr.), men det er også gjort funn fra bronsealder (1800-500 f.Kr.) og yngre jernalder (550-1050 e.Kr.). Det mest oppsiktsvekkende funnet er kanskje spor arkeologene fant etter et ca. 8 x 47 m stort langhus (gildehall) fra jernalderen. Langhuset er blitt rekonstruert på stedet og sto ferdig våren 2005.

På gravfeltet er det opparbeidet stier som publikum kan følge i skogsområdene, som er inngjerdet og forsynt med selvlukkende porter. Rundt om på feltet er det utplassert små informasjonsstendere som folk kan oppsøke for å få informasjon om hva de ser. Inne på området er det laget sittegrupper som folk kan slå seg ned på for en hvil eller spise ved. I sommerhalvåret har det beitet sau på den inngjerdede delen av feltet, for å holde vegetasjonen nede.

Gravfeltet på VeienRediger

Selve gravfeltet har vært kjent siden 1700-tallet og er undersøkt en rekke ganger. I 1847 ble det registrert mer enn 150 gravhauger i området, i et felt som da strakk seg over mer enn 100 dekar.

Feltet omfatter i dag ca. 94 dekar, hvorav 39 mål skog og 45 mål dyrka jord. Det finnes 107 gravhauger igjen, men man kan tenke seg at antallet opprinnelig var nærmere 200 hauger. Haugene er fra perioden 0-1000 e.Kr., de fleste fra tidsrommet 200–600 e.Kr. I tillegg finnes det også en rekke flatmarksgraver der. Antallet er estimert til omkring 600, og de fleste stammer trolig fra 500-tallet f.Kr. Den eldste graven som er avdekket stammer fra ca. 900 f.Kr.

Fylkeskommunen startet med arbeidet med gravfeltet på Veien i 1990. Gravfeltet er det største i Buskerud og står på Norsk kulturråds liste over høyt prioriterte fornminner. Siden 1992 har Veienmarka ungdomsskole (som ligger direkte i tilknytning til gravfeltet) vært med på utgravninger i gravfeltet, i samarbeid med Oldsaksamlingen ved Universitetet i Oslo og fylkesarkeologen i Buskerud. To uker hvert år har 32–36 elever deltatt i utgravningene. Skolen er den eneste som har hatt et slikt samarbeid med Oldsaksamlingen. Siste utgravning på feltet var i sesongen 2000 der de siste to husene ble påvist.

Gravfeltets opprinnelseRediger

Veien-feltet er knyttet til vingården Veien gjennom navnet. Denne gården (eller disse gårdene, for den er delt) ligger i umiddelbar tilknytning til feltet (bare skilt av en vei). Veien har tilhørt bygdas storgårder og er blant annet kjent som høvdingsete for baglerhøvdingen Filip av Veigini (d. 1207), som var gift med Margrete kongsdatter (datter av Magnus Erlingsson og Kristin Sigurdsdatter, datteren til Sigurd Jorsalfare). Det er imidlertid lite trolig at Veien kan krediteres det store gravfeltet, siden denne gården neppe var utskilt som egen gård da feltet ble tatt i bruk som gravplass.

Veien er riktignok er svært gammel gård, kanskje utskilt fra urgården i løpet av de første århundrene etter år 0. Dette gjør imidlertid ikke Veien gammel nok som sete for den helligdommen navnet antyder fantes her. Til det er gården flere århundrer for ung.

Urgården i området er den gamle storgården Ve, som lå bare noen få hundre meter vest for Veiengårdene. Ve er i dag synonym med Norderhovhjemmet, som ligger nederst i Heradsbygda, og man kan tenke seg at denne gården ble anlagt minst et par århundrer før Kristi fødsel eller kanskje enda tidligere. Navnet Ve blir ofte tolket å ha med helligdom å gjøre, kanskje med tilknytning til norrøn mytologi (jfr. Vilje og Ve, Odins brødre). Urgården Ve, som lå svært strategisk med tanke på kontroll av ferdsel opp og ned dalførene, er derfor mer sannsynlig opprinnelsen til det store gravfeltet.

Om Ve opprinnelig lå der Norderhovhjemmet nå står, eller der langhuset på Veien er gjenskapt, vet man imidlertid ingen ting om. Dette er kun en av flere teorier om gravfeltets opprinnelse. Kanskje har både Ve og Veien til tider hatt kontroll i dette området, som ser ut til å ha vært et maktsenter like fram til begynnelsen av vikingtiden. Fra da av tok imidlertid Stein (spesielt) og Tanberg over.

GravhaugeneRediger

Det finnes en rekke gravhauger på feltet. Den såkalte «Jomfruhaugen» skal ha blitt utgravd alt på 1700-tallet, og alt gravgods fra denne har gått tapt.

I 1870 og 1875 foretok professor Oluf Rygh fra Oldsaksamlingen en utgraving av tilsammen 87 gravhauger. Han fant blant annet en komplett balansevekt med 10 vektlodd i romersk vektenhet fra 200-tallet, en romersk mynt fra 300-tallet og et sverdslirebeslag fra 400-tallet. Man har dessuten funnet flere fingerringer i gull, ringer med betalingsgull, kammer, keramikk, våpen, skjoldbuler, krumkniver og drikkehorn i forbindelse med utgravningene.

Den største av gravhaugene var den såkalte «Kongshaugen». Den ble utgravd første gang i 1824, da det blant annet ble funnet et sverdslirebeslag i forgylt sølv. Haugen ble på nytt gravd ut i 1825, av en amatør. Funn fra haugen er datert til ca. 400 e.Kr. På den tiden var det vanlig med brente begravelser. Da Kongshaugen ikke bærer spor av ild, er det grunn til å tro at en høvding var begravet der. Det ble ifølge øyenvitner funnet et skjelett i graven, men dette er ikke bevart.

Kongshaugen var rikt utstyrt, og den rikdom graven forteller om må være samlet opp gjennom generasjoner. Ved Hringariki er det en utstilling basert på funnene fra graven.

Langhuset på VeienRediger

Under de arkeologiske utgravningene i 1995 fant arkeologene spor, i form av stolpehull, etter et stort langhus fra eldre jernalder. Huset, som har ligget sydvendt, målte ca. 8 x 47 m og hadde 17 takbærende stolpepar. Tidligere er det bare oppdaget et langhus i Norge med slike dimensjoner, gildehallen på Fossanmoen (fra folkevandringstiden) i Forsand kommune i Rogaland. Denne er gjenskapt på Landa.

Det er funnet spor etter tre ildsteder i langhuset på Veien. Ved to av ildstedene var stolpene trukket ut til siden, slik at rommene ble større. I nordenden er det funnet spor som antyder at det kan ha vært husdyrhold i den enden av huset. Størrelse og beliggenhet tatt i betrakting gjør at arkeologene tror langhuset kan ha vært noe mer enn en bolig med fjøs i ene enden, kanskje en gildehall. C14-datering (karbondatering) har stadfestet at kullrestene fra stolpehullene daterer seg til år 50-70 e.Kr.

Langhuset på Veien ble offisielt innviet den 10. mai 2005. Kronprins Haakon la ned grunnstenen under Hønefoss` 150-års feiring den 22. april 2002. Veggene er 50 cm tykke, konstruert av dobbelt flettverksarmering og smurt med leire utvendig og innvendig. Under byggingen gikk det med mer enn 100 tonn leire, 500 kvist, ca. 2 500 m² bjørkenever og ca. 50 000 treplugger.

Det er også funnet stolpehull etter flere langhus på feltet. Disse husene har imidlertid hatt en annen størrelse og datering. Hus II er trolig fra perioden 200-400 e.Kr. Det har hatt veggraft utenfor de takbærende stolpene. Hus III har hatt fire takbærende stolper og var trolig et uthus, kanskje et slags «stabbur». Også det er yngre enn det store langhuset. Alt i alt er det funnet spor etter fem hus der, trolig bygget over en periode på 500 år. Sannsynligvis har hus II fulgt etter hus I, som trolig brant ned ca. 200 e.Kr. Det eldste huset er hus V, som trolig ble bygget i århundrene før Kristi fødsel.

Museet på VeienRediger

 
Museet på Veien, 2012.

I juni 2009 åpnet et nytt bygg i kulturminneparken – det nye museet. Bygget huser en fast utstilling ved navn «Helenas tre liv». I denne utstillingen får du møte Helena, en oppdiktet person som du følger gjennom hennes liv på Veien. Utstillingen har fått tittelen «Helenas tre liv» fordi det er tre forskjellige tidsperioder som sammenlignes; eldre jernalder, ca. 1850 og perioden fra 1972 til i dag. Utstillingen er en ny vri på formidling og huser bl.a. mange av funnene fra gravhuagene på Veien inkl. skålvekta med ti lodd og noen av funnene fra Kongshaugen.

Museet har også kafe og et område som blir brukt til temporærutstillinger. På nettsiden legges ut program for hver sesong.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger