Bulgarifisering

Bulgarifisering (bulgarsk: побългаряване or българизация) er spredningen av bulgarsk språk og kultur på Balkan. Det finnes en mengde med eksempler på at de bulgarske myndighetene har utført politikk som kan kalles bulgarifisering. På 1980-tallet prøvde det kommunistiske regime og assimilere den tyrkiske minoriteten i landet. Lignende forsøk ble også utført mot makedonske slavere i Pirin-Makedonia.[1][2][3] Den bulgarske regjeringen har prøvde å tilbakebevise påstander om assimilering av de makedonske slaverne ved at den etniske makedonske identiteten og nasjonalisme oppsto på 1900-tallet utenfor Pirin-Makedonia.[4][5][6][7][8][9] Det ble også påstått at den slaviske befolkningen i Pirin-Makedonia alltid har vært bulgarere siden middelalderen, og har ingen annen enn bulgarsk identitet, men har de facto aldri blitt bulgarifisert.[10][11][12][13]

TyrkereRediger

Under det kommunistiske regimet i 1984 ble den tyrkiske minoriteten i Bulgaria tvunget til å endre navn fra tyrkisk og arabisk til bulgarsk. Tyrkisk språk, kultur og islamsk tro ble undertrykt. Argumentet for denne politikken er at den tyrkiske minoriteten i Bulgaria ble tvunget til å konvertere til islam under Det osmanske riket.[14]

Denne politikken møte stor motstand i form av store protester og internasjonalt press. Etter at det kommunistiske regimet kollapset kunne befolkningen fritt ta tilbake sine tidligere navn. Noen fortsatte å bruke begge navnene.[15]

GrekereRediger

 
De tre okkupasjonssonene. Blå indikerer Italia, rød Tyskland og grønn områdene som ble annektert av Bulgaria. Den italienske sonen ble overtatt av tyskerne september 1943.

Under andre verdenskrig deltok Bulgaria i trippel okkupasjonen av Hellas, med sine alliansepartnere Nazi-Tyskland og Italia. Den bulgarske hæren gikk inn i Hellas den 20. april 1941 og okkuperte etterhvert hele nordlige Hellas øst for elven Struma, bortsett fra Evros med grensen til Tyrkia som var okkupert av Tyskland.[16] Deler av dette territoriet, Øst-Makedonia og Trakia, var mellom 1913 og 1919 en del av Bulgaria og var dermed et mål for bulgarske irredentisme. Bulgaria annekterte disse områdene den 14. mai 1941.[17]

Under okkupasjonen førte de bulgarske myndighetene en bulgarifiseringsprosess som skulle bulgarifisere grekerne og de som ikke ble bulgarifisert skulle utvises.[18] De bulgarske okkupantene la ned et forbud mot bruken av gresk. Navn på landsbyer og steder ble omgjort til bulgarsk talende navn. Til og med greske innskrifter på gravstener ble omgjort.[19] Tvangsarbeid ble introdusert og greske eiendommer ble konfiskert og gitt til bulgarske nybyggere.[20] Ved slutten av 1941 var over 100 000 grekere utvist fra den bulgarske sonen.[21]

ReferanserRediger

  1. ^ http://www.amnesty.org/en/region/bulgaria/report-2007
  2. ^ http://www.amnesty.org/en/region/bulgaria/report-2008
  3. ^ 1999 report of the Bulgarian Helsinki Committee
  4. ^ Krste Misirkov, On the Macedonian Matters (Za Makedonckite Raboti), Sofia, 1903: "And, anyway, what sort of new Macedonian nation can this be when we and our fathers and grandfathers and great-grandfathers have always been called Bulgarians?"
  5. ^ Sperling, James; Kay, Sean; Papacosma, S. Victor (2003). Limiting institutions?: the challenge of Eurasian security governance. Manchester, UK: Manchester University Press. s. 57. ISBN 978-0-7190-6605-4. «Macedonian nationalism Is a new phenomenon. In the early twentieth century, there was no separate Slavic Macedonian identity» 
  6. ^ Titchener, Frances B.; Moorton, Richard F. (1999). The eye expanded: life and the arts in Greco-Roman antiquity. Berkeley: University of California Press. s. 259. ISBN 978-0-520-21029-5. «On the other hand, the Macedonians are a newly emergent people in search of a past to help legitimize their precarious present as they attempt to establish their singular identity in a Slavic world dominated historically by Serbs and Bulgarians. ... The twentieth-century development of a Macedonian ethnicity, and its recent evolution into independent statehood following the collapse of the Yugoslav state in 1991, has followed a rocky road. In order to survive the vicissitudes of Balkan history and politics, the Macedonians, who have had no history, need one.» 
  7. ^ Kaufman, Stuart J. (2001). Modern hatreds: the symbolic politics of ethnic war. New York: Cornell University Press. s. 193. ISBN 0-8014-8736-6. «The key fact about Macedonian nationalism is that it is new: in the early twentieth century, Macedonian villagers defined their identity religiously—they were either “Bulgarian,” “Serbian,” or “Greek” depending on the affiliation of the village priest. ... According to the new Macedonian mythology, modern Macedonians are the direct descendants of Alexander the Great’s subjects. They trace their cultural identity to the ninth-century Saints Cyril and Methodius, who converted the Slavs to Christianity and invented the first Slavic alphabet, and whose disciples maintained a centre of Christian learning in western Macedonia. A more modern national hero is Gotse Delchev, leader of the turn-of-the-century Internal Macedonian Revolutionary Organization (IMRO), which was actually a largely pro-Bulgarian organization but is claimed as the founding Macedonian national movement.» 
  8. ^ Rae, Heather (2002). State identities and the homogenisation of peoples. Cambridge: Cambridge University Press. s. 278. ISBN 0-521-79708-X. «Despite the recent development of Macedonian identity, as Loring Danforth notes, it is no more or less artificial than any other identity. It merely has a more recent ethnogenesis - one that can therefore more easily be traced through the recent historical record.» 
  9. ^ Zielonka, Jan; Pravda, Alex (2001). Democratic consolidation in Eastern Europe. Oxford: Oxford University Press. s. 422. ISBN 978-0-19-924409-6. «Unlike the Slovene and Croatian identities, which existed independently for a long period before the emergence of SFRY Macedonian identity and language were themselves a product federal Yugoslavia, and took shape only after 1944. Again unlike Slovenia and Croatia, the very existence of a separate Macedonian identity was questioned—albeit to a different degree—by both the governments and the public of all the neighboring nations (Greece being the most intransigent)» 
  10. ^ Who are the Macedonians? Hugh Poulton, C. Hurst & Co. Publishers, 2000, ISBN 1-85065-534-0, p. 19-20.
  11. ^ Средновековни градови и тврдини во Македонија, Иван Микулчиќ, Македонска академија на науките и уметностите — Скопје, 1996, стр. 72.
  12. ^ Formation of the Bulgarian nation, Academician Dimitŭr Simeonov Angelov, Summary, Sofia-Press, 1978, pp. 413-415.
  13. ^ Center for Documentation and Information on Minorities in Europe, Southeast Europe (CEDIME-SE) - "Macedonians of Bulgaria", p. 14. Arkivert 23. juli 2006 hos Wayback Machine.
  14. ^ Briefing: Bulgaria’s Muslims: From Communist assimilation to tentative recognition Arkivert 19. august 2006 hos Wayback Machine., Islamic Human Rights Commission
  15. ^ Legal Problems Arising of Using Both the Turkish and Bulgarian Name
  16. ^ http://anamnesis.info/resources/Bulgaria_1941-1944_[død lenke][Germanpointofview].jpg
  17. ^ Mazower (2000), p. 276
  18. ^ Miller (1975), p. 127
  19. ^ Miller (1975), pp. 126-27
  20. ^ Miller (1975), p. 127
  21. ^ Mazower (1995), p. 20