Wikipedia

Takin

klovdyrart
(Omdirigert fra «Budorcas»)

Takin (Budorcas taxicolor) er et meget stort antilope-lignende klovdyr som lever i bratte og ulendte fjellskråninger i de sørøstlige og østlige delene av Himalaya, deriblant i deler i India, Burma, Bhutan, Tibet og Kina. Arten er også kjent som geiteantilope og gnugeit.[2] Det sies om takin, at den har horn som en gnu, mule som en elg, hale som en bjørn, og kropp som en bison.[3] Arten er Bhutans nasjonaldyr[4] og den regnes som en nasjonalskatt i Kina[5], sammen med den ikoniske pandaen.

Takin
Sichuan takin
Nomenklatur
Budorcas taxicolor
Hodgson, 1850
Populærnavn
takin,
geiteantilope,
gnugeit
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegfamilien
TribusSauer og geiter
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Økologi
Habitat: montane skogvokste bratter, inkludert tett bambusskog og rododendron
Utbredelse:
Inndelt i

Taksonomi rediger

Det har lenge hersket usikkerhet omkring hvorvidt man skal regne takin som én art med fire underarter eller som fire selvstendige arter.[2] Hybridisering mellom dem er imidlertid ikke kjent.[3] I nyere faglitteratur, som Handbook of the Mammals of the World[6] og Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives[7], regner man med fire selvstendige monotypiske arter. I inndelingen under regner vi imidlertid med én art med fire underarter.[1] Det har også hersket usikkerhet med hensyn til plasseringen. Noen har plassert slekten i underfamilien Caprinae, andre i tribuset Caprini i underfamilien Antilopinae.[7]

Det eldste beviset man har for slekten Budorcas stammer fra Shaanxi og ble oppdaget i steinformasjoner som er omkring 4–2 millioner år gamle.[8] Funnet av den fossile arten omtales under det vitenskapelige navnet B. teilhardi.[8]

Morfologiske studier har tidligere antydet at moskusfe var en nær slektning.[9] DNA-sekvensering har imidlertid senere avdekt, at likheten mellom takin og moskusfe trolig skyldes et tilfelle av konvergent evolusjon, og at ulike arter av sau (blåsau, tahrgeit, mankesau med flere) er nærmere beslektet enn moskusfe.[10]

Inndeling rediger

Inndelingen under følger IUCNs rødliste med én art og fire underarter,[1] men nyere faglitteratur mener de bør behandles som fire selvstendige arter.[6][7][3]

Treliste

Biologi rediger

Beskrivelse rediger

Takiner er massive dyr som utviser betydelig kjønnsdimorfisme, i det hannene blir betydelig større enn hunnene. Den kompakte kroppen blir cirka 170–220 cm lang, og den korte halen måler i tillegg cirka 7–22 cm.[7] Skulderhøyden er cirka 100–140 cm (men største høyde varierer cirka 10 cm mellom de ulike underartene) og vekten utgjør normalt cirka 150–350 kg (hanner typisk 300–350 kg, hunner typisk 240–280 kg).[7][3] Takin har stor mule og store øyne, men påfallende små ører. Kroppen er massiv og lett lutende mot bakparten. Begge kjønn bærer horn, som løper parallelt med hodet og skrur opp ytterst. Hornene måler cirka 25–64 cm, avhengig av kjønn.[7] Hunnens horn er også mindre massive.[3] Dyra har en usedvanlig tett to-lags pels, med lange raggete dekkhår og tett underull. Pelsen varierer i farge med underarten.[3]

Sichuan takin regnes i snitt som den største av takinene og bhutan takin som den minste, men forskjellene er ikke utpregede.[7] Bhutan takin har imidlertid forholdsmessig kortere og mindre massive horn enn de andre, typisk kun 25–37 cm lange.[7]

Arten har en rekke tilpasninger til det tøffe klimaet. Blant annet har den store snuten store hulrom nær bihulene, der den kalde luften dyrene puster inn varmes opp før den når lungene. I motsetning til mange andre slik dyr så har ikke takin duftkjertler (musk) rundt om på kroppen, men derimot så skilles det ut et oljeaktig sekret fra porer i huden som dekker pelshårene og øker motstanden mot fuktighet og kulde. Den bitre oljen dufter som en blanding av hest og musk.

Underartene rediger

  •  
    gylden takin
    B. t. bedfordi
  •  
    mishmi takin
    B. t. taxicolor
  •  
    sichuan takin
    B. t. tibetana
  •  
    bhutan takin
    B. t. whitei

Habitat og atferd rediger

Takiner er flokkdyr som lever i bratt og vanskelig terreng i subtropiske og subalpine skoger (inkludert bambusskog), typisk i høyder mellom 1 000 og 4 000 moh.[1]

Arten er en dagaktiv drøvtygger, men dyra beiter helst i skumringen på morgenkvisten og om kvelden.[7] Takiner lever i hovedsak av et bredt utvalg av gress, urter, skudd og blader, inkludert fra planter i rododendronslekten og eviggrønn.[7] For å nå mat som henger høyt kan dyra lett stå på bakbena, med frambena strukket opp etter en trestamme.[7] Midt på dagen hviler de gjerne, om det ikke er helt overskyet. Da kan dyra fortsette å beite.[7] Flokkene er ofte fåtallige om vinteren, mens de om sommeren kan telle opp mot 300 individer. Sommerbeitene ligger gjerne nær tregrensen. Årlige vandringer mellom sommer- og vinterbeite er vanlig.[3] Likeledes vandrer dyrene jevnlig (langs selvgjorte stier) til spesielle steder der det er tilgang på salt.[7] Det er ikke uvanlig å se hanner som sitter på baken og hviler, som hunder.[3]

Voksne kjønnsmodne hanner lever solitært utenom paringstiden. Eldre hanner blir ofte mer og mer solitære. Paringstiden begynner på sensommeren. Dominante hanner sloss da om retten til å samle seg et harem og pare seg. Vinnerne får pare seg med flere hunner. Territorial atferd er imidlertid ikke kjent. Hunnen går drektig i cirka 200–220 dager.[7] Kalvingen skjer som regel i skog eller tett vegetasjon.[7] Hun føder typisk kun én kalv, sjelden to.[7] Kalven veier gjerne cirka 5–7 kg og stå og die i løper av 30 minutter. Den er klar til å følge mora når den er omkring tre dager gammel. Omkring seks måneder gammel begynner kalven å utvikle horn, og omkring ni måneder gammel blir kalven avvendt. Hunnen kan kalve på nytt neste år, men det er vanlig at årskalven fortsetter å følge mora.[3] Avkommet blir normalt kjønnsmodent omkring 2,5 år gamle, kanskje først etter 3,5 år for bhutan takin hanner.[7] Forventet levetid er cirka 15 år for ville dyr.[7]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Song, Y.-L., Smith, A.T. & MacKinnon, J. 2008. Budorcas taxicolor. The IUCN Red List of Threatened Species 2008: e.T3160A9643719. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2008.RLTS.T3160A9643719.en. Downloaded on 27 September 2020.
  2. ^ a b Matthew L. Miller (2018) Meet the Takin: The Largest Mammal You’ve Never Heard Of. Cool Green Science, The Nature Conservancy. Besøkt 2020-09-27
  3. ^ a b c d e f g h i Takin (Budorcas spp.) Fact Sheet. c2011-2019. San Diego (CA): San Diego Zoo Global; [accessed 2020-09-27]. http://ielc.libguides.com/sdzg/factsheets/takin.
  4. ^ Tourism Council of Bhutan (2020) National Symbols. Besøkt 2020-09-27
  5. ^ Guan, T. P., Teng, J. L., Yeong, K. Y., You, Z. Q., Liu, H., Wong, S. S., ... & Woo, P. C. (2018). Metagenomic analysis of Sichuan takin fecal sample viromes reveals novel enterovirus and astrovirus. Virology, 521, 77-91. DOI: https://doi.org/10.1016/j.virol.2018.05.027
  6. ^ a b Groves C, Leslie Jr DM. 2011. Genus Bucadorcas. In: Handbook of the mammals of the world (Wilson DE, Mittermeier RA, eds). Barcelona: Lynx Ediciones; p. 713-714.
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 458–465. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  8. ^ a b Neas, J.F. and R.S. Hoffmann. 1987. Budorcas taxicolor. Mammalian Species 277:1-7.
  9. ^ Gentry, A.W. 1992. The subfamilies and tribes of the family Bovidae. Mammal Review 22:1-32.
  10. ^ Groves, P. and G. Shields. 1997. Cytochrome B sequences suggest convergent evolution of the Asian Takin and Arctic Muskox. Molecular Phylogenetics and Evolution 8(3):363-374

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Takin&oldid=22072191»