Brunskjorter

Paramilitært, fascistisk klesplagg
(Omdirigert fra Brunskjorte)

Brunskjorter, oversatt fra tysk Braunhemden, var kallenavn på Sturmabteilung (SA), de paramilitære «stormtroppavdelingene» til det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP i mellomkrigstida. Betegnelsen viste til fargen på uniformsskjortene. Bruken av politiske uniformer liknet den hos de fascistiske «svartskjortene» i Italia, men fargen skyldtes tilfeldigheter; da Versaillesfreden etter første verdenskrig førte til at Tyskland måtte avvikle landets besittelser i andre verdendeler, kom nazistpartiet over et parti brune uniformer som hadde tilhørt de tyske troppene i Afrika.

Tyske nazister i NSDAP, særlig gatetroppene i SA (Sturmabteilung), ble før og under andre verdenskrig kalt «brunskjorter» etter partiuniformene. Håndkolorert foto av Horst Wessels SA-tropp nr 34 under Rikspartidagene i Nürnberg 1929.

«Brunskjorter» ble et kjent syn i gatebildet i Tyskland, enten det var i pompøse parader eller resolutte aksjoner. Også eliteavdelingene i Schutzstaffel (SS) bar brune skjorter fra 1920-tallet til andre verdenskrig (fra 1932 sammen med svart jakke og bukse) og kunne omtales som «brunskjorter». Brunt var dessuten uniformsfarge for partifunksjonærer og politiske ledere, og fargen ble ideologisk signaturfarge også for nazistiske partier i utlandet.

Brunfargen symboliserer fortsatt nasjonalsosialisme og nynazistiske holdninger, særlig i motstandernes nedsettende omtale. Også betegnelsen «brunskjorter» kan brukes om slike grupper.

HistorikkRediger

 
På 1930-tallet arrangerte det tyske nazistpartiet NSDAP årlige rikspartidager i Nürnberg. Bildet viser «brunskjorter» under den store appellen til SS, NSKK og NSFK i 1938.
 
Sturmabteilungs brune uniformsskjorte og kepi utstilt med knokejern, partimerker og medlemsutstyr.
 
Tyskproduserte lekesoldater formet som paraderende «brunskjorter».
 
Norske nazister i NS brukte brune uniformsskjorter under krigen. Sangen «Jeg er en fattig hirdmann» handler om «Quislings brune hær». Der heter det at «jeg dåra alle jenter jeg møtte på min vei, og det skal være sikkert at skjorta gjorde seg» og at «den gamle brune skjorta skal farges rau av blo».

Opprinnelse og utviklingRediger

Nazistenes fører Adolf Hitler skal ha fått idéen om en egen partiuniform blant annet fra den italienske fascisten Benito Mussolinis partitropper i Den frivillige milits for nasjonal sikkerhet, kalt «svartskjorter» (camicie nere).[trenger referanse]

At Hitler valgte brunt skyldtes en tilfeldighet. Det dukket opp et parti tropeuniformer i brun denim beregnet på den gamle tyske hæren Reichswehrs Schutztruppen i landets afrikanske kolonier. De skulle brukes blant annet i Tysk Sydvest-Afrika der soldatene hadde vært kledt i lysebrunt i krigen mot hererofolket ved Kalahariørkenen 1904–1908.[1] Uniformene skal ha ligget på lager i Sørøst-Tyrkia, der østerrikeren Gerhard Roßbach fikk overta dem rimelig.[2] Skjortene skulle opprinnelig ha blitt båret av soldater under kommando av generalen Paul von Lettow-Vorbeck, og plaggene, som ble tatt i bruk av partiet og SA fra 1924, ble derfor kalt «Lettow-skjorter» (Lettow-Hemden).[trenger referanse]

Allerede fra 1926 var uniformeringen nokså standardisert for undergruppene i NSDAP, nazistpartiet. Det gjaldt i første rekke gatetroppene i SA og den politiske «adelen» i SS, der medlemmene for en stor del hadde vært soldater i første verdenskrig, samt i ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend.

I 1932 hadde manufakturfirmaet Hugo Boss fått i oppgave av partiledelsen å utforme uniformer for samtlige av de nasjonalsosialistiske partiorganisasjonene. Klesleverandøren valgte ulike nyanser av brunt og fikk hjelp av utenforstående designere til selve utformingen. Særlig kjent ble firmaets svarte, og etter manges mening skremmende elegante, SS-antrekkene på 1930-tallet.

I tillegg til brun uniformsskjorte med to lommer påsydd på brystet, bar SAs gatetropper brune slips, bandolær, røde armbind med hakekors (partiets Kampfbinde, «kampbind»), brune knebukser (ridebukser) og høye snørestøvler, leggings eller tilsvarende. Hodeplagget var kepi (Schaftmütze) i farger som viste tilhørighet til område og gruppe.

I tida like etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933, kalte Reichswehr, landets militære styrker, Hitlers politiske paramilitære tropper for «brunt avskum».[trenger referanse] Nazistene selv kalte seg «de brune bataljoner» (die braunen Bataillonen) i Horst Wessel Lied fra omkring 1930, en populær kampsang som ble Det tredje rikets uoffisielle, andre nasjonalsang. Partifunksjonærer i lys gullbrun uniform kunne på folkemunne også spøkefullt kalles «gullfasaner» (Goldfasanen).[trenger referanse]

«Fanekult» og «uniformsvanvidd»Rediger

Nazistene var svært bevisst den politiske propagandaeffekten av slående uniformering og symboler. Faner og uniformer skulle gi inntrykk av en uimotståelig sterk, militant bevegelse. Også frikorpsene, kommunistene og andre politiske massebevegelser samlet seg om egne kjennetegn.

For å dempe den politiske uroen og forhindre sammenstøt mellom fiendtlige grupper, ble offentlig bruk av brunskjorter forbudt i Bayern og Preussen en kort periode i 1930.[trenger referanse] Også i Norden ble det innført forbud mot politiske uniformer på 1930-tallet, nettopp for å unngå unødige provokasjoner og ekstreme bevegelser som i Tyskland og Italia. I Norge gjaldt loven til 2015.

I likhet med nazistenes partiapparat ble hele statsapparatet i Hitler-Tyskland gjennomorganisert etter «førerprinsippet». Sammen med en fanatisk nasjonalisme førte den militære styringsmodellen med seg en nærmest religiøs dyrking av flagg og symboler i det totalitære diktaturet. Det oppstod både en «fanekult» (Fahnenkult) og et «uniformsvanvidd» (Uniformwahnsinn). Det kom klesbransjen til gode.

Andre uniformerte grupperRediger

Vanlige partimedlemmer bar bare hakekorsmerket som jakkenål på sivile klær. For alle «politiske ledere» (politische Leiter) i den store partiadministrasjonen og for de mange medlemmene i særorganisasjonene ble det derimot innført militært inspirerte uniformer og distinksjoner. Etter Hitlers maktovertakelse ble dessuten offentlige ansatte i mange sivile stillinger pålagt å bære uniform. I tillegg kom oppgraderte uniformer for Wehrmacht, Tysklands militære styrker som ble kraftig rustet opp og fikk ny status etter det ydmykende fredsoppgjøret etter første verdenskrig.

I perioden kom det stadig justeringer, nye varianter og modeller. Ikke minst hadde politiet, som ble sentralisert under SS-lederen i 1936, en forvirrende stor mengde uniformsvarianter med tilhørende merker.[trenger referanse] Imidlertid var det politiske sikkerhetspolitiet i Gestapo vanligvis sivilkledt i Tyskland. Annerledes var det i okkuperte områder under andre verdenskrig. Der uniformerte tysk SS-politi seg for å markere tydelig posisjon.[trenger referanse]

Også de ideologiske elitetroppene i SS hadde opprinnelig kledt seg helt i brunt, men skilte seg snart ut med svarte støvler, bukser, slips og luer (kepier og høyluer). Med uniformreglementet av 1932 fikk SS også med jakker i samme farge og framstod i helsvart. Organisasjonen ble derfor tidvis omtalt som «det svarte korps», Das schwarze Korps. Uttrykket ga navn til SS' gratisavis som kom ukentlig fra 1935.[trenger referanse] Brune skjorter uten jakker var sommeruniform fram til 1932, og brunt ble beholdt som skjortefarge inn i andre verdenskrig. Eventuelt kunne en bruke hvit skjorte til jakke med åpen krage. 1937 ble SS-uniformene supplert med luer, jakker og bukser i duegrått.[trenger referanse]

I dagRediger

Fortsatt symboliserer brunfargen fascistiske og nazistiske ideologier. Uttrykk som «brune ideologier» og «brune bevegelser» blir brukt som skjellsord om nynazistsiske tendenser og bevegelser. «Brunbeising» og «brunskvetting» kan bety å insinuere at noen har koblinger til nazisme.[3] Tidligere visepresident i USA, Al Gore, brukte «digitale brunskjorter» for å utpeke høyreorienterte bloggere som kritiserte liberale meninger i massemediene.[trenger referanse]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger