Bruno Taut

Bruno Julius Florian Taut (født den 4. mai 1880 i Königsberg i Østpreussen i keiserdømmet Tyskland, død den 24. desember 1938 i Istanbul i Tyrkia) var en prøyssisklitauisk tysk arkitekt og byplanlegger. Han var bror til Max Taut.

Bruno Taut
Født		4. mai 1880 Königsberg
Død		24. des. 1938 (58 år) Istanbul
Beskjeftigelse		Arkitekt, byplanlegger, lærer
Utdannet ved		Kneiphof Gymnasium (–1897) Baugewerkschule, Königsberg
Søsken		Max Taut
Nasjonalitet		Det tyske riket Tyskland
Gravlagt		Edirnekapı Martyr's Cemetery
Medlem av		Deutscher Werkbund
Bruno Taut på Commons

Bruno Taut ble berømt for sin glasspaviljong på Deutscher Werkbunds utstilling i Köln 1914. 1921-1924 var han byarkitekt i Magdeburg. Flere av Tauts bygninger ble i 2008 satt på UNESCOs liste over verdensarven under tittelen Modernistiske boligområder i Berlin.

Liv og virke

Bakgrunn

Bruno Julius Florian Taut var andre sønn av kjøpmannen Julius Taut. Fire år senere kom hans yngre bror Max Taut til verden - også han ble arkitekt. 17 år gammel forlot Bruno Taut gymnasiet for å studere arkitektur på Königsbergs Baugewerbeschule. Sommermånedene arbeidet han parallellt som murerlærling og ble kjent med bruk av jernbetongkonstruksjon. Han avsluttet studiene i 1902 etter bare tre i stedet for de normerte seks semestere.

Karriere

Han arbeidet så hos jugendstilarkitekten Bruno Möhring. Også han brukte ofte nye, moderne byggemetoder. Ved siden om arbeidet utviklet Taut en fascinasjon for japansk tresnitt og samtidsmaleri.

Fran 1904 tilbragte han fire studieår i Stuttgart hos Theodor Fischer, den ledende arkitekt i den sørtyske skole. Fischer støttet den unge arkitekten og formidlet Taut hans første oppdrag i 1906 med fornyelsen av landsbykirken i Unterriexingen ved Ludwigsburg. Mindre oppdrag fulgte. Også i Stuttgart malte han ved siden av arbeidet og skapte flere impresjonistiske studier.

Eisenmonument, 1913.

I 1908 slo Bruno Taut seg ned i Berlin og begynte å studere på teknisk høyskole i Charlottenburg med kunsthistorie og bybygg som fordypning. I 1909 åpnet han og Franz Hoffmann arkitektkontoret Taut & Hoffmann. Han deltok på konkurranser og fikk ved flere høyhusforslag oppmerksamhet i fagpressen. I 1910 ble han medlem av Deutscher Werkbund. I 1911 renoverte han en urgammel kirke i Nieden i Pommern. Han malte og omgjorde forsiktig kirken med maleren Franz Mutzenbecher fra Hamburg. Med sitt første bysprosjekt, hagebyen Gartenstadt Falkenberg i Berlin vekket han sinnene i 1913. Dette viste hans forkjærlighet for uttrykkssterke og fargeglade fasader. Grunnet sine blå og gule fasader ble området foraktfullt kalt «Kolonie Tuschkasten» (Tuschkastensiedlung).

Tauts glasspaviljong fra 1914

For Deutsche Werkbundausstellung i Köln skapte han i 1914 Glashaus, en kjent paviljong for den tyske glassindustrien som gjorde ham berømt. Da Første verdenskrig kort tid etter brøt ut, nektet han militærtjeneste og tok ansvar for byggingen av en kruttfabrikk i Brandenburg for å bli erklært som uunnværlig i yrket. I 1917 skrev han et antikrigsmanifest.

I 1921 flyttet han til Magdeburg for å bli byrådsleder. Taut var overbevist om at farger hadde for lav status som element i arkitektur og bybygging, og fikk til tross for stor motstand malt Magdeburgs rådhus og hele gater i fargerike farger. I løpet av sin tid i Magdeburg skrev han Die neue Wohnung og var populær blant byens innbyggere. Han initierte også kunst- og arkitekturgruppen Gläserne Kette og var medlem av Der Ring.

Moderne boligområder

Onkel Toms Hütte: Hus på Walskistrasse

I 1924 var Taut tilbake i Berlin som rådgivende arkitekt for Berlins offentlige boligselskap GEHAG. Taut bygget de første store boligområdene sammen med Martin Wagner. Hufeisensiedlung i Britz, Freie Scholle i Tegel og Onkel Toms Hütte i Zehlendorf ble skapt med sterke fasadedesign. Boligområdet Hufeisensiedlung (Siedlung Britz) (1925–1930) i Berlin regnes som et mesterverk av tidlig funksjonalisme og er en del av verdensarven Berlins modernistiske boligområder. Taut deltok også i byggingen av boligområder i Weissensee, Hohenschönhausen og Treptow. Under hans ledelse ble det skapt mer enn 12 000 hjem. Hvis vekten i tidligere arbeider lå på det kunstneriske område, var det sosiale aspekt i forgrunnen under byggingen av boligområder. Selv de lavere samfunnslag ville få moderne boliger. Boligene var preget av forholdsvis store oppholdsrom og lyse rom. Taut kombinerte sine erfaringer fra hagearkitektur med elementer fra storbyen. Tauts boligområder fra 1920- og 1930-tallet var banebrytende for tiden og et forbilde for mange andre i hele Tyskland. Selv om etasjene med dagens perspektiv er små og ikke har all komfort, er de forblitt svært populære.

Shenshintei ved tempelet Shorinzan i Takasaki, Tauts bolig 1934–1936 (foto fra 2013)

I 1930 ble han professor i bolig- og byplanlegging ved Technische Universität Berlin i Charlottenburg. I 1931 ble han medlem av Preussisches Akademie der Künste og æresmedlem av American Institute of Architects (AIA) og av International Association of Architects. I 1932 fikk han et tilbud fra Moskvas byadministrasjon om å bli rådgivende arkitekt. Han lot seg avskjedige fra universitetet og startet et kontor.

Eksil

I 1933 kom Taut tilbake til Tyskland, men ble et mål for nazistene som var motstandere av hans arkitektur. I Tyskland var Taut ikke lenger ønsket, og han flyktet fra nazistene til Sveits den 10. mars 1933, hvorpå han dro til Japan men tiden i Japan ble ikke som han hadde håpet.

I 1936 emigrerte han ved hjelp av Martin Wagner til Tyrkia og overtok et professorat for arkitektur. I løpet av sin tid i Tyrkia skrev han sin siste bok, Architekturlehre, på tyrkisk Mimarlik bilgis. I Tyrkia skapte Taut mindre avantgardebygninger, og han til å påvirke den arkitektoniske debatten og moderne arkitektur i landet. I Ankara reiste han en fakultetsbygning ved universitetet og Atatürk høyskole, samt skolebygg i blant annet Ankara og Izmir.

Han ble utnevnt til dekan ved kunstakademiet i Istanbul og direktør for konstruksjonsavdelingen i det tyrkiske utdanningsdepartementet. Hans siste oppdrag var en katafalken for Atatürk.

Taut døde den 24. desember 1938 i Istanbul.

Litteratur

• Berkovich, Gary. Reclaiming a History. Jewish Architects in Imperial Russia and the USSR. Volume 2. Soviet Avant-garde: 1917–1933. Weimar und Rostock: Grunberg Verlag. 2021. P. 193. ISBN 978-3-933713-63-6
• Bletter, Rosemarie Haag (1983). «Expressionism and the New Objectivity». Art Journal. 43 (2): 108–120. JSTOR 776647. doi:10.1080/00043249.1983.10792213. 
• Bletter, Rosemarie Haag (1981). «The Interpretation of the Glass Dream—Expressionist Architecture and the History of the Crystal Metaphor». Journal of the Society of Architectural Historians. 40 (1): 20–43. JSTOR 989612. doi:10.2307/989612. 
• Jose-Manuel Garcia Roig, Tres arquitectos alemanes: Bruno Taut. Hugo Häring. Martin Wagner Universidad de Valladolid: 2004. ISBN 978-84-8448-288-8.
• Matthias Schirren (2004): Bruno Taut: Alpine Architecture: A Utopia, Prestel Publishing (bilingual edition) ISBN 978-3-7913-3156-0
• Iain Boyd Whyte (2010): Bruno Taut and the Architecture of Activism (Cambridge Urban and Architectural Studies), Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-13183-4
• Deutscher Werkbund, Winfried Brenne (2008): Bruno Taut: Master of colorful architecture in Berlin, Verlagshaus Braun, ISBN 978-3-935455-82-4
• Markus Breitschmid (2012): "The Architect as 'Molder of the Sensibilities of the General Public'": Bruno Taut and his Architekturprogramm, in: The Art of Social Critique. Painting Mirrors of Social Life, Shawn Chandler Bingham (ed.) Lanham: Lexington Books of Rowman & Littlefield, pp. 155–179, ISBN 978-0-7391-4923-2
• Markus Breitschmid (2017): "Glass House at Cologne." in: Harry Francis Mallgrave, David Leatherbarrow, Alexander Eisenschmidt (eds.) The Companions to the History of Architecture, Volume IV, Twentieth-Century Architecture, John Wiley & Sons, Inc., London, 2017, ISBN 978-1-444-33851-5, pp. 61–72.
• Markus Breitschmid (2017): "Alpine Architecture - Bruno Taut", in: Disegno - Quarterly Journal for Design, No. 14, London, pp. 62–70.
• A Comparative Study On The Works of German Expatriate Architects In Their Home-Land And In Turkey During The Period of 1927-1950 / Yüksel Zandel Pöğün / IYTE
• Architectural Theory / Edited by Harry Francis Mallgrave and Christina Contandriopoulos
• Architectural Theory From The Renaıssance to The Present / Bernd Evers
• Modern ve Sürgün – Almanca Konuşan Ülkelerin Mimarları Türkiye’de / Yüksel Zandel Pöğün

Eksterne lenker

• (en) Bruno Taut – kategori av bilder, video eller lyd på Commons