Breifoss-ulykken
Breifoss-ulykken var en togkollisjon som inntraff på Bergensbanen 28. februar 1944, under den tyske okkupasjonen.
| Detaljer | |
|---|---|
| Dato | 28. februar 1944 |
| Ulykkessted | Breifoss, Buskerud, Norge |
| Jernbanelinje | Bergensbanen |
| Type ulykke | Frontkollisjon |
| Årsak | Bremsesvikt |
| Tog | |
| Antall tog | 2 (passasjertog og godstog) |
| Operatør | NSB |
| Omkomne | Minst 25 |
Ulykkesnatten var nattog nr. 607 på vei fra Oslo til Bergen, trukket av damplokomotiv 31b nr. 403. På vei fra Bergen til Oslo var godstog nr. 1428, trukket av damplokomotiv av type 39a nr. 169, med ti tankvogner med solarolje og to vogner med fisk og to åpne godsvogner og med konduktørvogn til slutt. Toget hadde en samlet togvekt på 460 tonn. Det kraftige lokomotivet, som tidligere hadde trafikkert Ofotbanen, tok seg lett opp til Taugevatn, 1301 moh. Alt gikk også normalt ned til Finse der toget hadde et kort stopp før det fortsatte østover. Lokomotivføreren bremset rutinemessig ned mot Haugastøl, men på rettstrekningen mellom Haugastøl og Ustaoset er det ikke nødvendig å bremse. I fallet ned til Geilo sviktet bremsene på godstoget. Toget raste gjennom Geilo stasjon, rev opp sporvekslene og ved Breifoss vest for Hol kolliderte de to togene. Brenselet i godstoget antente slik at flere av passasjervognene tok fyr. 25 nordmenn og et ukjent antall tyskere som satt i første vogn omkom i ulykken som er blant de verste i norsk jernbanehistorie. Blant de omkomne var den 44 år gamle forfatteren Ingeborg Rolfsen Grieg, Nordahl Griegs søster.
Tyskerne mistenkte sabotasje, og lokomotivføreren og fyrbøteren på godstoget fra Bergen, som begge hadde hoppet av i fart før toget kom til Geilo stasjon, ble begge fengslet og senere internert på Grini. De ble sluppet fri etter åtte måneder da etterforskningen konkluderte med at teknisk feil var årsak til ulykken.[1]
Nattogslokomotivet ble sterkt skadet og hugget opp i 1946 mens nr. 169 ble bygget opp igjen.
Årsaken til den fatale bremsesvikten var sannsynligvis at temperaturforskjellen mellom det milde Vestlandet og den svært kalde vinteren på Hardangervidda førte til rim i bremsesylindrene, og at toget var en blanding av norsk og tysk materiell og dårlig vedlikeholdt.[2]
Referanser rediger
- ^ Espen Rostrup Nakstad (2021). Kode rød : Kampen for det vakre. Gyldendal. s. 288–298. ISBN 9788205547759.
- ^ Solhjell 2000, s. 387–388.
Litteratur rediger
- Solhjell, Kåre Olav (2000). Hol i hundre år. Hol kommune. s. 383–388. ISBN 8299575109.
- Holøs, Bjørn (1984). Bergensbanen 75. Gyldendal. s. 105–106. ISBN 8205153760.