Wikipedia

Bosnia-Hercegovinas politiske system

Våpen
Politikk i
Bosnia-Hercegovina

Det politiske system i Bosnia-Hercegovina bygger på Daytonavtalen fra 1995. Landet er en parlamentarisk republikk og en forbundsstat. Forbundsstaten består av de to entitetene (delstatene) Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. Brčko-distriktet i nord er et kondominium mellom de to entitetene, men samtidig direkte underlagt nasjonalstatens, og ikke entitetenes lover.

Landets politiske system fungerer innenfor rammene av et parlamentarisk, representativt demokrati. Daytonavtalens tre «konstituerende folkegrupper» (bosnjaker, kroater og serbere) er representert i samtlige føderale organer.

Det øverste statsorgan er Bosnia-Hercegovinas presidentskap. Entitetene har også egne presidenter.

Den lovgivende makt forvaltes av parlamentets to kamre, Representantenes hus og Folkenes hus. Medlemmene av Representantenes hus velges ved forholdstallsvalg. Entitetenes parlamenter har også lovgivningsmakt, og det samme har kantonene i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina.

Det føderale statsorganer regnes som relativt svake i forholdet til entitetene, sammenliknet med andre europeiske føderasjoner. Uklare grenser mellom de statlige myndigheter, og dessuten mellom de statlige myndigheter og entitetenes organer, er av Europakommisjonen vist til som et hinder for videre integrasjon med EU.

Domstolene er uavhengige av parlamentet og den utøvende makt. Nasjonalstaten har en egen domstol med ankeinstans, og i tillegg en egen forfatningsdomstol. De to entitetene og Brčko-distriktet har samtidig hver sine domstolsystemer, og entitetene har også hver sin forfatningsdomstol.

Grunnloven rediger

Daytonavtalen rediger

 
Underskrift av Daytonavtalen på Wright-Patterson Air Force Base, i november 1995.

Bosnia-krigen startet i 1992 og ble avsluttet ved Daytonavtalen av 14. desember 1995. Som en del av avtalen ble det vedtatt en grunnlov for staten Bosnia-Hercegovina. Det følger av grunnloven at den sentrale regjering har ansvaret for utenrikspolitikk, utenrikshandel, toll, innvandring, pengepolitikk og luftkontroll.[1] Den myndighet som ikke uttrykkelig er lagt til forbundsstaten, ligger ifølge grunnloven hos entitetene.[2]

«Konstituerende folkegrupper» rediger

Grunnloven viser til de tre folkegruppene bosnjaker, kroater og serbere som såkalte «konstituerende folkegrupper» («Constituent peoples»). De folkegrupper som ikke er konstituerende kalles i Daytonavtalen «andre» («Others»).[3] Representasjonen i en rekke av landets lovgivende forsamlinger og domstoler er knyttet til tilhørigheten til en av de tre konstituerende folkegruppene.

Politisk praksis rediger

Konstitusjonell praksis rediger

Grunnloven beskytter etter sin ordlyd den politiske pluralisme, menneskerettene og den private eiendomsrett.[3] Vektleggingen av tilhørigheten til ett av de tre konstituerende folkeslag, ved rekrutteringen av personer til samfunnets ulike organer, utgjør imidlertid en motkraft til ønsket om et pluralistisk samfunn.[4] De politiske partiene som selv er basert i disse folkegruppene, gjør tilsynelatende lite for å følge opp grunnlovens likeverdsprinsipper og dommer i forfatningsdomstolen.[4]

De politiske partiene overtok i 2000 vesentlige deler av den statlige eiendom. En slik ordning er forbudt i andre tidligere østeuropeiske land som har vært under transformering til markedsøkonomi.[4]

Offentlige myndigheters effektivitet rediger

Internasjonale observatører har varslet om friksjon mellom de offentlige organer på flere nivåer i Bosnia-Hercegovina. Det gjelder både vertikalt, mellom de føderale organer, og horisontalt, mellom de føderale organer og entitetenes offentlige organer Den såkalte Venezia-kommisjonen, sammensatt av internasjonale eksperter, vurderte i 2005 den føderale ledelse i Bosnia-Hercegovina som en av de svakeste i sitt slag i Europa. Europakommisjonen har uttalt at den manglende harmonisering mellom forskjellige administrative nivåer i landet, er et vesentlig hinder for videre integrasjon av landet med EU.[5]

Juridisk praksis i landet rediger

Domstolene er formelt sikret uavhengighet fra de øvrige samfunnsorganer. Effektiviteten i rettsvesenet er imidlertid lav, noe som blant annet vises ved de to millioner registrerte sivile saker (per 2011), som til enhver tid står ubehandlet.[5]

Relativt få personer i landet som er dømt for korrupsjon, selv om det komplekse forvaltningssystem i landet legger til rette for slik virksomhet. Europakommisjonen rapporterte i 2012 om vidtrekkende korrupsjon i offentlig såvel som privat sektor.[5]

Politikerne viser motstand mot regler som inneholder forbud mot å ta offentlige verv innenfor deres egne næringsområder. De ulike etniske gruppers politikere fant hverandre i 2012, i enighet om en utvanning av definisjonen av hva som var interessekonflikt. Videre ble bestemmelser om suspensjon ved inhabilitet, erstattet med regler om relativt lave bøter. Republika Srpska har nektet å anerkjenne den nasjonale forfatningsdomstolens dommer (per 2011).[5]

Den høye representant for Bosnia-Hercegovina rediger

 
Kontoret til høyrepresentanten til Bosnia-Hercegovina i Sarajevo.

Den høye representant for Bosnia-Hercegovina er et embete som ble opprettet i medhold av Daytonavtalen.[6] Høyrepresentanten er det internasjonale samfunnets øverste maktorgan i landet, og skal kontrollere at de sivile sider av Daytonavtalen blir etterlevd. Embetet er styrt av et internasjonalt organ, Peace Implementation Council (PIC), som består av 55 land og organisasjoner, herunder Europakommisjonen.[7]

Det politiske system på nasjonalt plan rediger

Statsborgerskap og stemmerett rediger

Statsborgerskap oppnås ikke gjennom fødsel, men gjennom opphav. Minst en forelder må være borger av Bosnia-Hercegovina. Det er tillatt med dobbelt statsborgerskap, gitt at det finnes en relevant bilateral avtale. Utlendinger kan oppnå statsborgerskap etter åtte års bosetting. Den alminnelige stemmerettsalderen er 18 år, men 16 dersom vedkommende er i arbeid.[8]

Landets statsoverhode rediger

 
Presidentskapets kontor i Sarajevo.

Bosnia-Hercegovinas presidentskap utøver funksjonen som landets statsoverhode. Presidentskapet har ansvaret for utenrikspolitikken og de væpnede styrker. Det utnevner dessuten regjeringen, som må godkjennes av parlamentet.[9]

Det nasjonale parlamentet - sammensetning rediger

Parlamentet i Bosnia-Hercegovina består av to kamre, det folkevalgte Representantenes hus som velges ved direkte valg av folket, og Folkenes hus som velges av delstatenes parlamenter.

Representantenes hus består av 42 medlemmer, valgt fra partilister ved forholdstallsvalg for en periode på fire år. Plassene i dette parlamentskammer er fordelt slik at 28 representanter velges fra Føderasjonen-Bosnia-Hercegovina, mens 14 velges fra Republika Srpska.[10]

Folkenes hus har 15 delegater, oppnevnt av delstatene. To tredeler kommer fra delstaten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina (fem bosnjakiske og fem kroatiske delegater), og en tredel fra delstaten Republika Srpska (fem serbiske delegater).[11]

Lovgivningsprosess, veto ved brudd på vitale interesser rediger

Lovvedtak krever tilslutning fra begge kamre. Folkenes hus kan forøvrig blokkere enhver beslutning i Representantenes hus, når denne er i strid med vitale interesser til ett av de konstituerende folkegruppene.[12] Dette er en regel som Republika Srpska ønsker å endre.[5]

Regjeringen rediger

Regjeringen kalt ministerråd har en leder (regjeringssjef) og i tillegg seks ministere.[4]

Domstolene rediger

Forfatningsdomstolen i Bosnia-Hercegovina består av ni dommere.[4] Fire av dommerne oppnevnes av parlamentet i delstaten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og to av parlamentet i Republika Srpska. De resterende tre dommere oppnevnes av Den europeiske menneskerettsdomstol etter konsultasjoner med Bosnia-Hercegovinas presidentskap.

Domstolen i Bosnia-Hercegovina (Državni sud BiH) ble opprettet i 2002.[4] Domstolen har en avdeling for strafferett og en avdeling for forvaltningsrett, samt en ankeavdeling. Strafferettsavdelingen behandler større saker som krigsforbrytersaker, korrupsjonssaker og organisert kriminalitet og har i noen av disse sakene overtatt for Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia.

Forvaltningsavdelingen behandler saker i tvistespørsmål mellom delstatene og i saker etter valglovene. Ankeavdelingen behandler anker over dommer avgjort i de to øvrige avdelingene. Domstolen behandler ikke anker over dommer avsagt i delstatene.

Andre statsorganer rediger

Daytonavtalen innebar også at det ble opprettet en statlig sentralbank[1] og en Ombudsmann for menneskerettigheter.[13]

Søknad om EU-medlemskap rediger

Bosnia-Hercegovina søkte i 2016 om medlemskap i EU.[14] Europakommisjonen fastsatte i 2019 til sammen 14 vilkår for at landet skulle kunne gå inn i reelle forhandlinger med EU om medlemskap. Kravene gjaldt demokrati, rettssikkerhet, grunnleggende rettigheter og reform av den offentlige forvaltning. I en årsrapport fra kommisjonen i juni 2022, kunne det konstateres at det var gjort enkelte fremskritt, men at det var langt igjen til at vilkårene var oppfylt. På det politiske området hadde Republika Srpska inntil våren 2022 blokkert nærmest all virksomhet med hensyn til lovgivning og administrative organer. På dette området hadde det derfor ikke skjedd noen utvikling. Det samme gjaldt de nasjonale domstoler, der situasjonen med hensyn til selvstendighet og upartiskhet ikke hadde bedre seg. Det hadde heller ikke skjedd forbedringer med hensyn til korrupsjon og kampen mot organisert kriminalitet. Den offentlige forvaltning var ikke vesentlig forbedret.[15]

Det politiske system i entiteten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina rediger

 
Kantonsenteret til venstre, hvor Koševski-bekken renner sammen med Miljacka.

Entiteten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina har tre forvaltningsnivåer: delstaten, de 10 kantonene og de 79 kommunene.

President rediger

Delstaten har en president og en visepresident som velges av delstatsparlamentet.[4]

Parlamentet rediger

Delstatsparlamentet består av Representantenes hus (Predstavnički dom) med 98 medlemmer og Folkenes hus (Dom Naroda) med 58 medlemmer.[16]

I denne delstaten har også kantonenes folkevalgte forsamlinger lovgivningsmyndighet.

Regjeringen rediger

Regjeringen består av en statsminister og femten ministere (per 2015).[17] Hver av ministrene bortsett fra statsministeren, bestyrer et departement.

Domstolene rediger

Forfatningsdomstolen (Ustavni sud) har 9 dommere. Dommerne i forfatningsdomstolen og Høyesterett blir nominert av en føderal kommisjon for oppnevning av dommere (Federalna komisija za isbor sudaca), oppnevnt av delstatspresidenten og bekreftet av overhuset i Føderasjonen Bosnia-Hercegovinas parlament, Folkenes Hus.[4]

Entitetens ordinære domstolssystem er i tre instanser:

  • Høyesterett (Vrhovni sud) med 24 dommere, hvorav 10 bosniere, 10 kroater og 4 fra andre folkeslag. Dommerne oppnevnes på samme måte som i forfatningsdomstolen.
  • Kanton-domstoler (Kantonalni sud). Dommerne i kanton-domstolene foreslås av en kantonskommisjon for dommervalg i samråd med den føderale kommisjon, og oppnevnes av kantonens folkevalgte forsamling.[16]
  • Kommunedomstoler (Općinski sud). Dommerne i disse domstolene foreslås av kantonskommisjonen, og oppnevnes av presidenten i kanton-domstolen i samråd med borgermesteren.

Det politiske system i Republika Srpska rediger

 
Entiteten Republika Srpska skilter tydelig veien inn i delstaten.
 
Nasjonalforsamlingen i Republika Srpska.

Republika Srpska har kun to forvaltningsnivåer, som er staten og de 63 kommunene.[18] Kommunestyrene velges ved direkte valg.

President rediger

Delstaten har en president og en visepresident, som begge velges ved direkte valg.[4]

Parlamentet rediger

Republika Srpskas parlament har ett kammer, kalt Nasjonalforsamlingen (Narodna Skupština Republike Srpske), og er delstatens lovgivende organ.[19] Parlamentet har 83 medlemmer som velges av folket for fire år av gangen. Nasjonalforsamlingen velger fem av RS' tilsammen 14 medlemmer av førstekammeret i Bosnia-Hercegovinas parlament.

Under Bosnia-krigen hadde RS' parlament sete i Pale, men ligger nå i Banja Luka.

Regjeringen rediger

Regjeringen består av 17 medlemmer, som ledes av en statsminister.[20] Hver av de 16 fagministrene leder et departement.

Domstolene rediger

Republika Srpska har en egen forfatningsdomstol (Ustavni sud).[4] Dommerne foreslås av delstatens president og oppnevnes av delstatsparlamentet.

I det ordinære rettssystemet finnes følgende domstoler:

  • Høyesterett (Vrhovni sud).
  • Regiondomstoler (Okružni sud).
  • Underrettene (Osnovni sud).

Dommerne blir i samtlige av delstatens domstoler, blir foreslått av Det høye dommerråd (Visoki sudski savjet) og valgt av delstatsparlamentet.[4]

Det politiske system i Brčko-distriktet rediger

 
Rådhuset i Brcko

Brčko-distriktet er ifølge grunnlovstillegg I (Amendement I) et kondominium, eid av de to entitetene Republika Srpska og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina.[2]

Myndighetsorganer rediger

Distriktet har en egen folkevalgt, lovgivende forsamling, men er også underlagt staten Bosnia-Hercegovinas lover. Entitenes lover har ingen virkekraft i distriktet. Brčko-distriktet har en egen regjering, en egen domstol og et eget politi, men bare ett administrativt nivå.[21] Det geografiske området for Brčko-distriktet, tilsvarer Brčko kommune i Jugoslavia-tiden.[22]

Historie rediger

Partene i Daytonavtalen tegnet de indre renser mellom landets to entiteter, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. De klarte imidlertid ikke å løse spørsmålet om hvilken av entitetene som Brčko-distriktet skulle tilhøre, og saken ble derfor overlatt til en internasjonal voldgiftsdomstol å avgjøre. Domstolen kom til at Brčko-distriktet skulle være under direkte styre av staten Bosnia-Hercegovina, som en multietnisk og demokratisk selvstyreenhet.

Det fulgte av Daytonavtalen at stedfortrederen for Den høye representant for Bosnia-Hercegovina skulle være oppsynsmann (Supervisor) for Brčko-distriktet. Denne funksjonen ble som følge av en gunstig utvikling i samfunnet, i 2012 stilt i bero, men ikke nedlagt.[23]

Politiske partier rediger

Partisystemet i Bosnia-Hercegovina følger hovedsakelig de etniske skillelinjer mellom de tre konstituerende partiene.[5] De politiske partiene opptrer dessuten hovedsakelig i kun en av entitetene. Noen få av partiene, og i størst grad Det sosialdemokratiske partiet. har et multietnisk lederskap. Dette partiet henter likevel ledelse og stemmer hovedsakelig fra entiteten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina. Det største partiet i denne entiteten, Partiet for demokratisk aksjon, har også representanter fra Republika Srpska, men antallet er synkende. Motsatt er det svært få partier fra Republika Srpska som er representert i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina.

Presse og kringkasting rediger

De viktigste dagsavisene er Dnevni Avaz (Sarajevo), Dnevni List (Mostar), Glas Srpske (Banja Luka), Nezavisne Novine (Banja Luka), Oslobodjenje (Sarajevo) og Vecernji List (Mostar).[24] Offentlige fjernsynskanaler er BHRT (nasjonal allmennkringkaster), FTV (Føderasjonen Bosnia-Hercegovina), RTRS (Republika Srpska), og i tillegg diverse kantonale stasjoner.

Referanser rediger

  1. ^ a b Mønnesland, Svein (2006). Før Jugoslavia og etter. Oslo: Sypress forlag. ISBN 8291224374. 
  2. ^ a b «Constitutional court of Bosnia and Hercegovina». Arkivert fra originalen 23. september 2015. Besøkt 30. august 2015. 
  3. ^ a b «Bosnia-Hercegovinas grunnlov» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 28. oktober 2015. Besøkt 23. september 2015. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k Oschlies, Wolf (2004). «Das politische System Bosnien-Hercegovinas». I Ismayr, Wolfgang. Die politischen Systeme Osteuropas. Wiesbaden: VS Verlag für Sozialwissenschaften. s. 743, 759, 760, 764. ISBN 3810040533. 
  5. ^ a b c d e f «Bertelsmann-rapport 2014». BertelsmannStiftung. Arkivert fra originalen 17. desember 2014. Besøkt 29. september 2015. 
  6. ^ Mønnesland, Svein (21. februar 2011). «Bosnia-Herzegovina 15 år etter Dayton avtalen. Kan vi forvente fred og stabilitet?». Arkivert fra originalen 2. oktober 2015. Besøkt 26. september 2015. 
  7. ^ «Peace Implementation Council». Office of the High Representative (engelsk). Besøkt 14. november 2022. 
  8. ^ «Bosnia and Herzegovina». The World Factbook (engelsk). Central Intelligence Agency. 6. november 2022. Besøkt 13. november 2022. 
  9. ^ «Izbor jezika». www.predsjednistvobih.ba. Besøkt 14. november 2022. 
  10. ^ «General information», Bosnia-Hercegovinas nasjonalforsamling.
  11. ^ «Parliamentary Assembly of Bosnia and Herzegovina». Arkivert fra originalen . Besøkt 15. august 2015. 
  12. ^ «Forfatningsdomstolen i Bosnia-Hercegovina, Grunnloven IV3e». Arkivert fra originalen 23. september 2015. Besøkt 1. oktober 2015. «declared to be destructive of a vital interest of the Bosniac, Croat, or Serb people» 
  13. ^ «The General Framework Agreement: Annex 6, Agreement on Human Rights». Høyrepresentanten for Bosnia-Hercegovina. Besøkt 27. september 2015. 
  14. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «Bosnien-Herzegowina klopft an die EU-Tür | DW | 15.02.2016». DW.COM (tysk). Besøkt 17. november 2022. 
  15. ^ «Bosnia and Herzegovina Report 2022». neighbourhood-enlargement.ec.europa.eu (engelsk). Besøkt 17. november 2022. 
  16. ^ a b «Føderasjonen Bosnia-Hercegovnas grunnlov» (PDF) (engelsk). Advokatfirma Alma Prnjavorac's nettside. 
  17. ^ «Constituting of the Government of the Federation of Bosnia And Herzegovina». Government of Federation of Bosnia and Herzegovina. Arkivert fra originalen 15. desember 2015. Besøkt 27. september 2015. 
  18. ^ Holm-Hansen, Jørn (14. oktober 2014). «Republika Srpska – del av Bosnia-Hercegovina». Arkivert fra originalen 2. oktober 2015. Besøkt 19. august 2015. 
  19. ^ «National Assembly of the Republic of Srpska». Besøkt 19. august 2014. 
  20. ^ «Government of Republic of Srpska». Besøkt 27. september 2015. 
  21. ^ Amendement I. «Constitutional court of Bosnia and Hercegovina». Arkivert fra originalen 23. september 2015. Besøkt 30. august 2015. 
  22. ^ «Statute of the Brcko Distrikt of Bosnia and Herzegovina» (PDF). Advokatfirma Alma Prnavojac. Besøkt 1. september 2015. 
  23. ^ «Press Conference Following the Meeting of the Steering Board of the Peace implementation Council». Høyrepresentanten for Bosnia-Hercegovina. Arkivert fra originalen 2. desember 2013. Besøkt 26. september 2015. 
  24. ^ «Bosnien und Herzegowina». Tysklands utenriksdepartement. 2015. Besøkt 27. september 2015. 

Litteratur rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bosnia-Hercegovinas_politiske_system&oldid=23835600»