Åpne hovedmenyen
Våpen
Politikk i

Bosnia-Hercegovina









Det politiske system i Bosnia-Hercegovina bygger på Daytonavtalen fra 1995. Landet er en forbundsstat, og består av de to entitetene (delstatene) Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. Brčko-distriktet i nord er et kondominium mellom de to entitetene, men samtidig direkte underlagt nasjonalstatens, og ikke entitetenes lover.

Landets politiske system fungerer innenfor rammene av et parlamentarisk, representativt demokrati. Daytonavtalens tre «konstituerende folkegrupper» (bosnjaker, kroater og serbere) er representert i samtlige føderale organer.

Det øverste statsorgan er Bosnia-Hercegovinas presidentskap. Entitetene har også egne presidenter.

Den lovgivende makt forvaltes av parlamentets to kamre, Representantenes hus og Folkenes hus. Medlemmene av Representantenes hus velges ved forholdstallsvalg. Entitetenes parlamenter har også lovgivningsmakt, og det samme har kantonene i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina.

Det føderale statsorganer regnes som relativt svake i forholdet til entitetene, sammenliknet med andre europeiske føderasjoner. Uklare grenser mellom de statlige myndigheter, og dessuten mellom de statlige myndigheter og entitetenes organer, er av Europakommisjonen vist til som et hinder for videre integrasjon med EU.

Domstolene er uavhengige av parlamentet og den utøvende makt. Nasjonalstaten har en egen domstol med ankeinstans, og i tillegg en egen forfatningsdomstol. De to entitetene og Brčko-distriktet har samtidig hver sine domstolsystemer, og entitetene har også hver sin forfatningsdomstol.

DaytonavtalenRediger

Underskrift av Daytonavtalen på Wright-Patterson Air Force Base, i november 1995.

Daytonavtalen fra 1995 avsluttet Bosnia-krigen, som hadde pågått siden 1992. Som en del av avtalen ble det vedtatt en grunnlov for staten Bosnia-Hercegovina. Det følger av grunnloven at den sentrale regjering har ansvaret for utenrikspolitikk, utenrikshandel, toll, innvandring, pengepolitikk og luftkontroll.[1] Den myndighet som ikke uttrykkelig er lagt til forbundsstaten, ligger ifølge grunnloven hos entitetene.[2]

Grunnloven viser til de tre folkegruppene bosnjaker, kroater og serbere som såkalte «konstituerende folkegrupper» («Constituent peoples»).[3] De folkegrupper som ikke er konstituerende kalles i Daytonavtalen «andre» («Others»). Representasjonen i en rekke av landets lovgivende forsamlinger og domstoler er knyttet til tilhørigheten til en av de tre konstituerende folkegruppene.

Politisk praksisRediger

Konstitusjonell praksisRediger

Grunnloven beskytter etter sin ordlyd den politiske pluralisme, menneskerettene og den private eiendomsrett.[3] Vektleggingen av den etniske tilhørighet til ett av de tre konstituerende folkeslag, ved rekrutteringen av personer til samfunnets ulike organer, utgjør imidlertid en motkraft til ønsket om et pluralistisk samfunn.[4] De politiske partiene som selv er etnisk basert, gjør tilsynelatende lite for å følge opp grunnlovens likeverdsprinsipper og dommer i forfatningsdomstolen.[4] OSSE har vist til at kvoteringen av de tre konstituerende folkeslag dessuten medfører diskriminering av andre folkeslag, for eksempel sigøynere og jøder.[5]

De politiske partiene overtok i 2000 vesentlige deler av den statlige eiendom.[4] En slik ordning er forbudt i andre tidligere østeuropeiske land som har vært under transformering til markedsøkonomi.[4]

Offentlige myndigheters effektivitetRediger

Internasjonale observatører har varslet om friksjon mellom de offentlige organer på flere nivåer i Bosnia-Hercegovina.[6] Det gjelder både vertikalt, mellom de føderale organer, og horisontalt, mellom de føderale organer og entitetenes offentlige organer.[6] Den såkalte Venezia-kommisjonen, sammensatt av internasjonale eksperter, vurderte i 2005 den føderale ledelse i Bosnia-Hercegovina som en av de svakeste i sitt slag i Europa.[6] Europakommisjonen har uttalt at den manglende harmonisering mellom forskjellige administrative nivåer i landet, er et vesentlig hinder for videre integrasjon av landet med EU.[6]

Juridisk praksis i landetRediger

Domstolene er formelt sikret uavhengighet fra de øvrige samfunnsorganer.[6] Effektiviteten i rettsvesenet er imidlertid lav, noe som blant annet vises ved de to millioner registrerte sivile saker, som til enhver tid står ubehandlet.[6]

Relativt få personer i landet som er dømt for korrupsjon, selv om det komplekse forvaltningssystem i landet legger til rette for slik virksomhet.[6] Europakommisjonen rapporterte i 2012 om vidtrekkende korrupsjon i offentlig såvel som privat sektor.[6] I en celeber sak fra 2011 rettet den nasjonale statsadvokat korrupsjonsanklager mot Republika Srpskas president Milorad Dodik og andre høytstående tjenestemenn. Mistanken dreide seg om tapping av offentlige budsjetter for ca. 60 millioner euro. Etter politisk press ble saken i juni 2011 overført til entitetens statsadvokat. Denne statsadvokaten valgte å henlegge saken, i desember samme år.

Politikerne viser motstand mot regler som inneholder forbud mot å ta offentlige verv innenfor deres egne næringsområder.[6] De ulike etniske gruppers politikere fant hverandre i 2012, i enighet om en utvanning av definisjonen av hva som var interessekonflikt.[6] Videre ble bestemmelser om suspensjon ved inhabilitet, erstattet med regler om relativt lave bøter.[6]

Republika Srpska har nektet å anerkjenne den nasjonale forfatningsdomstolens dommer, og entitetsregjeringen ønsket i 2011 å utlyse en folkeavstemning i spørsmålet.[6] Avstemningen er ikke avholdt, men regjeringens standpunkt står ved lag.

Den høye representant for Bosnia-HercegovinaRediger

Kontoret til høyrepresentanten til Bosnia-Hercegovina i Sarajevo.

Daytonavtalen etablerte en høyrepresentant (High Representative) for Bosnia-Hercegovina.[7] Høyrepresentanten er det internasjonale samfunnets øverste maktorgan i landet, styrt av et internasjonalt organ, Peace Implementation Council (PIC). PIC består av 55 land og organisasjoner.[8] I perioden 2002 til 2011 var høyrepresentanten også EUs representant i landet.[8] Fra 2011 har EU en egen representant i Bosnia-Hercegovina.

Parlamentsbygningene i Sarajevo

Det politiske system på nasjonalt planRediger

Landets statsoverhodeRediger

Presidentskapets kontor i Sarajevo.

Bosnia-Hercegovinas presidentskap utøver funksjonen som landets statsoverhode. Presidentskapet har ansvaret for utenrikspolitikken og de væpnede styrker. Det utnevner dessuten regjeringen, som må godkjennes av parlamentet.

Det nasjonale parlamentet - sammensetningRediger

Parlamentet i Bosnia-Hercegovina består av to kamre, det folkevalgte Representantenes hus som velges ved direkte valg av folket, og Folkenes hus som velges av delstatenes parlamenter.

Representantenes hus består av 42 medlemmer, valgt fra partilister ved forholdstallsvalg for en periode på fire år. Plassene i dette parlamentskammer er fordelt slik at 28 representanter velges fra Føderasjonen-Bosnia-Hercegovina, mens 14 velges fra Republika Srpska.[9]

Folkenes hus har 15 delegater, oppnevnt av delstatene. To tredeler kommer fra delstaten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina (fem bosnjakiske og fem kroatiske delegater), og en tredel fra delstaten Republika Srpska (fem serbiske delegater).[10]

Lovgivningsprosess, veto ved brudd på vitale interesserRediger

Lovvedtak krever tilslutning fra begge kamre. Folkenes hus kan forøvrig blokkere enhver beslutning i Representantenes hus, når denne er i strid med vitale interesser til ett av de konstituerende folkene (declared to be destructive of a vital interest of the Bosniac, Croat, or Serb people).[11] Dette er en regel som Republika Srpska ønsker å endre.[6]

RegjeringenRediger

Regjeringen kalt ministerråd har en leder (regjeringssjef) og i tillegg seks ministere.[4]

DomstoleneRediger

Forfatningsdomstolen i Bosnia-Hercegovina består av ni dommere.[4] Fire av dommerne oppnevnes av parlamentet i delstaten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og to av parlamentet i Republika Srpska. De resterende tre dommere oppnevnes av Den europeiske menneskerettsdomstol etter konsultasjoner med Bosnia-Hercegovinas presidentskap.

Domstolen i Bosnia-Hercegovina (Državni sud BiH) ble opprettet i 2002.[4] Domstolen har en avdeling for strafferett og en avdeling for forvaltningsrett, samt en ankeavdeling. Strafferettsavdelingen behandler større saker som krigsforbrytersaker, korrupsjonssaker og organisert kriminalitet og har i noen av disse sakene overtatt for Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia.

Forvaltningsavdelingen behandler saker i tvistespørsmål mellom delstatene og i saker etter valglovene. Ankeavdelingen behandler anker over dommer avgjort i de to øvrige avdelingene. Domstolen behandler ikke anker over dommer avsagt i delstatene.

Andre statsorganerRediger

Daytonavtalen innebar også at det ble opprettet en statlig sentralbank[1] og en Ombudsmann for menneskerettigheter.[12]

Det politiske system i entiteten Føderasjonen Bosnia-HercegovinaRediger

Kantonsenteret til venstre, hvor Koševski-bekken renner sammen med Miljacka.

Entiteten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina har tre forvaltningsnivåer: delstaten, de 10 kantonene og de 79 kommunene.

PresidentRediger

Delstaten har en president og en visepresident som velges av delstatsparlamentet.[4]

ParlamentetRediger

Delstatsparlamentet består av Representantenes hus (Predstavnički dom) med 98 medlemmer og Folkenes hus (Dom Naroda) med 58 medlemmer.[13]

I denne delstaten har også kantonenes folkevalgte forsamlinger lovgivningsmyndighet.

RegjeringenRediger

Regjeringen består av en statsminister og femten ministere (per 2015).[14] Hver av ministrene bortsett fra statsministeren, bestyrer et departement.

DomstoleneRediger

Delstaten har en egen forfatningsdomstol og dessuten ordinære domstoler.

Forfatningsdomstolen (Ustavni sud) har 9 dommere.[4] Dommerne i forfatningsdomstolen og Høyesterett foreslås oppnevnt av en føderal kommisjon for oppnevning av dommere (Federalna komisija za isbor sudaca), oppnevnt av delstatspresidenten og bekreftet av overhuset i Føderasjonen Bosnia-Hercegovinas parlament, Folkenes Hus.[4]

Entitetens ordinære domstolssystem er i tre instanser:

  • Høyesterett (Vrhovni sud) med 24 dommere, hvorav 10 bosniere, 10 kroater og 4 fra andre folkeslag. Dommerne oppnevnes på samme måte som i forfatningsdomstolen.
  • Kanton-domstoler (Kantonalni sud). Dommerne i kanton-domstolene foreslås av en kantonskommisjon for dommervalg i samråd med den føderale kommisjon, og oppnevnes av kantonens folkevalgte forsamling.[13]
  • Kommunedomstoler (Općinski sud). Dommerne i disse domstolene foreslås av kantonskommisjonen, og oppnevnes av presidenten i kanton-domstolen i samråd med borgermesteren.

Det politiske system i Republika SrpskaRediger

Entiteten Republika Srpska skilter tydelig veien inn i delstaten.

Republika Srpska har kun to forvaltningsnivåer, som er staten og de 63 kommunene.[15] Kommunestyrene velges ved direkte valg.

PresidentRediger

Delstaten har en president og en visepresident, som begge velges ved direkte valg.[4]

ParlamentetRediger

Republika Srpskas parlament har ett kammer, kalt Nasjonalforsamlingen (Narodna Skupština Republike Srpske), og er delstatens lovgivende organ.[16] Parlamentet har 83 medlemmer som velges av folket for fire år av gangen. Nasjonalforsamlingen velger fem av RS' tilsammen 14 medlemmer av førstekammeret i Bosnia-Hercegovinas parlament.

Under Bosnia-krigen hadde RS' parlament sete i Pale, men ligger nå i Banja Luka.

RegjeringenRediger

Regjeringen består av 17 medlemmer, som ledes av en statsminister.[17] Hver av de 16 fagministrene leder et departement.

DomstoleneRediger

Republika Srpska har en egen forfatningsdomstol (Ustavni sud).[4] Dommerne foreslås av delstatens president og oppnevnes av delstatsparlamentet.

I det ordinære rettssystemet finnes følgende domstoler:

  • Høyesterett (Vrhovni sud).
  • Regiondomstoler (Okružni sud).
  • Underrettene (Osnovni sud).

Dommerne blir i samtlige av delstatens domstoler, blir foreslått av Det høye dommerråd (Visoki sudski savjet) og valgt av delstatsparlamentet.[4]

Det politiske system i Brčko-distriktetRediger

Rådhuset i Brcko

Brčko-distriktet er ifølge grunnlovstillegg I (Amendement I) et kondominium, eid av de to entitetene Republika Srpska og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina.[2]

MyndighetsorganerRediger

Distriktet har en egen folkevalgt, lovgivende forsamling, men er også underlagt staten Bosnia-Hercegovinas lover. Entitenes lover har ingen virkekraft i distriktet. Brčko-distriktet har en egen regjering, en egen domstol og et eget politi, men bare ett administrativt nivå.[18] Det geografiske området for Brčko-distriktet, tilsvarer Brčko kommune i Jugoslavia-tiden.[19]

HistorieRediger

Partene i Daytonavtalen tegnet de indre renser mellom landets to entiteter, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. De klarte imidlertid ikke å løse spørsmålet om hvilken av entitetene som Brčko-distriktet skulle tilhøre, og saken ble derfor overlatt til en internasjonal voldgiftsdomstol å avgjøre. Domstolen kom til at Brčko-distriktet skulle være under direkte styre av staten Bosnia-Hercegovina, som en multietnisk og demokratisk selvstyreenhet.

Det fulgte av Daytonavtalen at stedfortrederen for Den høye representant for Bosnia-Hercegovina skulle være oppsynsmann (Supervisor) for Brčko-distriktet. Denne funksjonen ble som følge av en gunstig utvikling i samfunnet, i 2012 stilt i bero, men ikke nedlagt.[20]

Politiske partierRediger

Partisystemet i Bosnia-Hercegovina følger hovedsakelig de etniske skillelinjer mellom de tre konstituerende partiene.[6] De politiske partiene opptrer dessuten hovedsakelig i kun en av entitetene. Noen få av partiene, og i størst grad Det sosialdemokratiske partiet. har et multietnisk lederskap. Dette partiet henter likevel ledelse og stemmer hovedsakelig fra entiteten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina. Det største partiet i denne entiteten, Partiet for demokratisk aksjon, har også representanter fra Republika Srpska, men antallet er synkende. Motsatt er det svært få partier fra Republika Srpska som er representert i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina.

Presse og kringkastingRediger

De viktigste dagsavisene er Dnevni Avaz (Sarajevo), Dnevni List (Mostar), Glas Srpske (Banja Luka), Nezavisne Novine (Banja Luka), Oslobodjenje (Sarajevo) og Vecernji List (Mostar).[21] Offentlige fjernsynskanaler er BHRT (nasjonal allmennkringkaster), FTV (Føderasjonen Bosnia-Hercegovina), RTRS (Republika Srpska), og i tillegg diverse kantonale stasjoner.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Mønnesland, Svein (2006). Før Jugoslavia og etter. Oslo: Sypress forlag. ISBN 8291224374. 
  2. ^ a b «Constitutional court of Bosnia and Hercegovina». Arkivert fra originalen 23. september 2015. Besøkt 30. august 2015. 
  3. ^ a b «Grunnlovens forord (preamble)» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 28. oktober 2015. Besøkt 23. september 2015. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m Oschlies, Wolf (2004). «Das politische System Bosnien-Hercegovinas». I Ismayr, Wolfgang. Die politischen Systeme Osteuropas. Wiesbaden: VS Verlag für Sozialwissenschaften. s. 743, 759, 760, 764. ISBN 3810040533. 
  5. ^ Moore, Jonathan. «Dayton – Peace and Prosperity». OSSE. Arkivert fra originalen 3. oktober 2015. Besøkt 30. september 2015. 
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n «Bertelsmann-rapport 2014». BertelsmannStiftung. Arkivert fra originalen 17. desember 2014. Besøkt 29. september 2015. 
  7. ^ Mønnesland, Svein (21. februar 2011). «Bosnia-Herzegovina 15 år etter Dayton avtalen. Kan vi forvente fred og stabilitet?». Arkivert fra originalen 2. oktober 2015. Besøkt 26. september 2015. 
  8. ^ a b «General Information». Høyrepresentantens kontor. Besøkt 26. september 2015. 
  9. ^ «General information», Bosnia-Hercegovinas nasjonalforsamling.
  10. ^ «Parliamentary Assembly of Bosnia and Herzegovina». Arkivert fra originalen . Besøkt 15. august 2015. 
  11. ^ «Forfatningsdomstolen i Bosnia-Hercegovina, Grunnloven IV3e». Arkivert fra originalen 23. september 2015. Besøkt 1. oktober 2015. 
  12. ^ «The General Framework Agreement: Annex 6, Agreement on Human Rights». Høyrepresentanten for Bosnia-Hercegovina. Besøkt 27. september 2015. 
  13. ^ a b «Føderasjonen Bosnia-Hercegovnas grunnlov» (PDF) (engelsk). Advokatfirma Alma Prnjavorac's nettside. 
  14. ^ «Constituting of the Government of the Federation of Bosnia And Herzegovina». Government of Federation of Bosnia and Herzegovina. Besøkt 27. september 2015. 
  15. ^ Holm-Hansen, Jørn (14. oktober 2014). «Republika Srpska – del av Bosnia-Hercegovina». Arkivert fra originalen 2. oktober 2015. Besøkt 19. august 2015. 
  16. ^ «National Assembly of the Republic of Srpska». Besøkt 19. august 2014. 
  17. ^ «Government of Republic of Srpska». Besøkt 27. september 2015. 
  18. ^ Amendement I. «Constitutional court of Bosnia and Hercegovina». Arkivert fra originalen 23. september 2015. Besøkt 30. august 2015. 
  19. ^ «Statute of the Brcko Distrikt of Bosnia and Herzegovina» (PDF). Advokatfirma Alma Prnavojac. Besøkt 1. september 2015. 
  20. ^ «Press Conference Following the Meeting of the Steering Board of the Peace implementation Council». Høyrepresentanten for Bosnia-Hercegovina. Arkivert fra originalen 2. desember 2013. Besøkt 26. september 2015. 
  21. ^ «Bosnien und Herzegowina». Tysklands utenriksdepartement. 2015. Besøkt 27. september 2015. 

LitteraturRediger