Boplikt
Boplikt er først og fremst et norsk rettsfenomen som innebærer en plikt til at en landbrukseiendom eller et hus skal benyttes til helårs beboelse. Plikten kan være enten personlig eller upersonlig. Personlig boplikt innebærer at en bestemt person skal være bosatt på eiendommen; upersonlig boplikt krever at en bestemt bygning brukes som helårsbolig, uavhengig av hvem som bor der.
Det er i Norge to ulike forhold som kan innebære boplikt:
Boplikt i tjenestebolig rediger
Enkelte offentlige yrker har innført regel om boplikt i tjenestebolig, de mest kjente er presteyrket (avviklet 1. september 2015[1]) og befal i forsvaret. Boplikten er personlig.
Distriktslegene hadde boplikt i tjenestebolig til 1984 da kommunehelseloven ble innført. Distriktslegestillingene var embedstillinger som da ble omgjort til kommunalt ansatte kommunelegestillinger uten boplikt.
Kritikk av boplikt i tjenesteforhold rediger
Både fra personer innen presteyrket og fra personer innen forsvaret er det kommet kritikk, fordi personer i disse yrkene, og som er underlagt boplikt, ikke har hatt anledning til å opparbeide seg realkapital i form av eiendom i sitt livsløp.
Personer som har hatt sin yrkeskarriere i andre yrker enn de foran nevnte, vil normalt, gjennom sitt livsløp, etablere eller eie en egen boligenhet, som gjennom eget arbeid, og/eller tilført arbeid, vil resultere i en vesentlig verdiøkning i personens livsløp, som kan omsettes eller pantsettes.
Personer med boplikt i tjenesteforhold er avskåret fra en slik verdiøkning.
Boplikt ved eiendomsoverdragelse rediger
Boplikt ved enkelte eiendomsoverdragelser i Norge ble innført i lovverket fra og med 1. januar 1975, og innebærer regler for fast bosetting på eiendommer som overdras etter odelsloven og på enkelte eiendommer som overdras etter konsesjonsloven. Hensikten var først og fremst å hindre at gårdsbruk og større eiendommer på landet blir ubebodd eller blir brukt til fritidsformål.
Overtredelser av reglene om boplikt kan føre til at eiendommen blir solgt etter reglene om tvangssalg.
Boplikt etter odelsloven rediger
Etter odelsloven av 28. juni 1974 (kap. VII), er det 5 års bo- og driveplikt ved overtagelse av eiendom på odel, og 10 års bo- og driveplikt ved overtagelse etter reglene om odelsløsning. Det kan, etter søknad, gis fritak for bo- og driveplikten på grunnlag av avkastningsevnen og husforholdene på eiendommen. Boplikten er overholdt gjennom folkeregistrert adresse.
Boplikten etter odelsloven er personlig.
Ved lovendring den 27. juni 2008 nr. 71 (i kraft fra 1. juli 2009), er reglene om boplikt etter odelsloven samordnet med reglene i konsesjonsloven, og inntatt i konsesjonslovens § 5.
Boplikt etter konsesjonsloven rediger
Etter konsesjonsloven av 31. mai 1974 § 5, første ledd, er det boplikt i 5 år ved erverv av jord- og skogbrukseiendommer med et totalareal på over 100 dekar, eller der mer enn 25 dekar er fulldyrket. Boplikten anses oppfylt hvis:
- Eieren er registrert i folkeregisteret med vedkommende eiendom som boligadresse, eller
- Eieren er i skolepliktig alder, eller
- Eieren er i forsvaret, eller
- Eieren er stortingsrepresentant, eller
- Eieren overnatter minst 50% av nettene på eiendommen, men: «En eier som over tid overnatter på eiendommen minst 50 prosent av nettene, men som ikke oppfyller vilkåret om registrering i folkeregisteret, jf. første ledd, fordi eierens øvrige husstand er bosatt et annet sted, må gi kommunen melding om hvordan bosettingsforholdet vil bli ordnet. Meldingen må sendes skriftlig innen utløpet av ett år. Departementet avgjør om boplikten kan anses oppfylt på den måten eieren har gjort rede for» .
Opprinnelig (1974), gjaldt boplikten for alle bebygde eiendommer over 5 da. Ved lovendringer, senest ved LOV-2003-11-28, ble grensen hevet til 100 da.
Boplikten etter § 5 i konsesjonsloven er personlig.
Innskjerping av boplikten rediger
Etter konsesjonslovens § 7, første ledd, kan den enkelte kommune ved forskrift innføre boplikt ved overdragelse av enhver bebygd eiendom som er, eller har vært i bruk som helårsbolig (gjelder ikke overdragelse innen familien – til og med barn av søsken). Boplikten etter § 7 er upersonlig, det vil si at etter denne bestemmelsen trenger ikke eieren selv å bo på eiendommen, han kan for eksempel leie den ut, slik av den er bebodd minst 50% av nettene. Dersom boligen ikke leies ut, gjelder samme regler for oppfyllelse av boplikten som etter § 5 (se over).
Det er kommunen som skal føre kontroll med at boplikten overholdes. Ca. 80 av landets 422 kommuner har innført en slik innskjerping av loven, men tallet har redusert de siste årene siden flere kommuner har fjernet den.[2]
Ved lovendring den 27. juni 2008 nr. 71 (i kraft fra 1. juli 2009), er kommunene gitt rett til en ytterligere innskjerping av boplikten, ved at den kommunale forskriften også kan inneholde bestemmelse om at overdragelser av eiendommer innen familien skal være gjenstand for boplikt.
Kommuner som har vedtatt innskjerping av boplikten rediger
Risør kommune
|
|
Kritikk av generell boplikt rediger
Det har vært reist tildels sterk kritikk av de særnorske reglene om boplikt. Bakgrunnen for kritikken er at boplikt innebærer et vesentlig begrensning av den personlige friheten.
I to store undersøkelser utført av blant andre professor Normann Aanesland ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (i 2002 og 2004), blir det konkludert med at boplikten virker mot sin hensikt, uavhengig av om boplikten er personlig eller upersonlig.[3]
Kritikken er i hovedsak basert på fire forhold:
Forhold til fri kapitalbevegelse rediger
25. januar 2007 avsa EU-domstolen dom om at reglene i den danske landbrukslovgivningen om personlig boplikt på landbrukseiendommer er i strid med prinsippet om «fri kapitalbevegelse» (Artikkel 56 EF i EU-traktaten).[4] Under domstolbehandlingen var også den norske regjeringen representert ved K. Moen og I. Holten, som hadde innlegg for domstolen.
Forhold til menneskerettigheter rediger
Det er også blitt reist tvil om reglene i den norske konsesjonsloven og odelsloven om boplikt er i strid med artikkel 13 og/eller artikkel 17 i FNs menneskerettighetserklæring. Spørsmålet har ikke vært prøvd for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).
Artikkel 13 rediger
- «Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser».
- I EU-domstolens dom av 25. januar 2007, pkt. 37, sies det at den personlige boplikten strider mot dette punktet i menneskerettserklæringen. Dette vil således gjelde tilsvarende for de norske reglene om personlig boplikt etter odelsloven og hovedregelen i konsesjonsloven (§ 5).
- Det er uklart om den upersonlige boplikten etter konsesjonslovens § 7 vil bli vurdert tilsvarende, om denne vil rammes av menneskerettighetserklæringens artikkel 17, eller om den ikke vil stride mot menneskerettighetserklæringen.
Artikkel 17 rediger
- «Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre».
- «Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom».
Redusert verdi og investeringslyst rediger
Boplikt innebærer at staten innfører en legalservitutt på eiendommen, som fører til en reduksjon av eiendommens verdi ved fritt salg. I henhold til den første undersøkelsen til UMB (2002), og også logisk, vil dette kunne føre til en manglende investeringslyst i eiendommen, ved at eieren kan risikere å ikke få dekket sine investeringer ved et eventuelt salg. Logisk: Dess mere usentralt en slik eiendom ligger, jo større er risikoen for tap ved en investering.
Manglende kontroll av resultatoppnåelse rediger
Det er blitt reist kritikk om at Stortinget ikke har foretatt noen undersøkelse for å dokumentere at hensiktene med reglene om boplikt blir oppnådd i praksis.
Utenlands rediger
I Danmark er det boplikt.
I Sverige er det ikke boplikt. I en del attraktive tradisjonelle småbyer for eksempel i Bohuslän har de fleste husene blitt fritidsboliger, og prisene er for høye for de lokalt arbeidende. Disse småbyer er blitt meget tyste om vinteren.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ «Boplikten oppheves – prestene får 50.000 mer i året». Vårt Land (norsk). 5. mars 2015. Besøkt 8. juni 2023.
- ^ Sheard, Nicholas, "Vacation homes and regional economic development," Regional Studies, 2019, https://doi.org/10.1080/00343404.2019.1605440
- ^ Boplikten virker mot sin hensikt Arkivert 22. oktober 2014 hos Wayback Machine.
- ^ Dommen i EU-domstolen 25.01.2007
Litteratur rediger
- Aanesland, N. & Holm, O. (2002): Boplikt- drøm og virkelighet. Kommuneforlaget. 108 s – ISBN 82-446-0974-5.
- Aanesland, N, & Holm, O. & Labugt, I-L. (2004): Boplikt for helårsboliger – svarer resultatet til forventningene?