Boken om Jubelårene

Boken om Jubelårene (ספר היובלים) eller Jubileerboken er et senjødisk skrift fra 100-tallet f.Kr., men basert på eldre tradisjoner og myter. De fleste kristne og jøder regner den som ikke-kanonisk, med unntak for den etiopiske ortodokse kirke og antikkens menighet i Qumran.

Navnet stammer fra bokens inndeling av historien i «jubelår», dvs. en periode på syv x syv år. Historien i Jubileerboken går over femti slike perioder i tidlig bibelsk tid, ialt 2.450 år fra Adam og Eva til utgangen fra Egypt. Den mest fullstendige avskriften av Jubileerboken er den etiopiske på amharisk. Skiftet har utfyllende opplysninger om bibelske personer, slik som navnet på konene til flere personer i 1. Mosebok, og den forklarer hvordan flere av israelittenes lover hadde sin bakgrunn i lover som fantes også før Moses' tid.[1]

Opprinnelig var skriftet skrevet på hebraisk, trolig av en fariseer i tiden mellom Johannes Hyrkanos' inntreden som yppersteprest i 135 f.Kr. og hans brudd med fariseerne noen år før sin død. «Kronikøren» - den eller de som forfattet Krønikebøkene, Esras bok og Nehemjas bok - hadde omskrevet Israels og Judeas historie fullstendig ut fra «prestelæren», der kong Davids styre fremstilles som et ideal, et gjenopprettet teokrati som arbeidet for å fullbyrde Guds løfter til sitt folk.[2] Her kom Jubileerboken inn som en korreks, der Israels historie presenteres fra fariseisk synspunkt, fra verdens skapelse frem til Moses mottok Guds lover på Sinaifjellet.[3]

I årene 1947-56 ble det funnet 15 skriftruller med Jubileerboken i fem huler ved Qumran, alle på hebraisk. Denne enorme mengden håndskrifter indikerer at skriftet ble mye brukt av menigheten i Qumran.

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger