Åpne hovedmenyen

Bloody Sunday (irsk: Domhnach na Fola)[1], også omtalt som Bogside-massakren[2] skjedde 30. januar 1972 i Bogside, Londonderry i Nord-Irland, og er en betegnelse på drapene på 13 katolske demonstranter. De ble skutt av soldater fra British Army The Parachute Regiment[3] i forbindelse med en demonstrasjonsmarsj. I tillegg døde en person fire måneder senere av skuddskader. Ytterligere 13 ble såret. Bloody Sunday regnes som en av de mest sentrale hendelsene under konflikten i Nord-Irland 1968–1997, hovedsakelig fordi den ble utført av den regulære britiske hæren og ikke av paramilitære grupper, samt i full offentlighet.[2]

Innhold

BakgrunnRediger

Demonstrasjonen var en borgerrettsmarsj med katolske deltakere og skulle være en fredelig marsj uten våpen eller andre provokasjoner.

Marsjen startet som planlagt søndag ettermiddag og over 10 000 hovedsakelig unge mennesker var med på den symbolske marsjen som skulle gå fra Bishop Fields til Guildhall. Demonstrantene hadde samlet seg i Creggan, gikk ned Creggan Street og William Street. Planen var å marsjere ned til Guildhall som ligger i sentrum av byen. Det katolske området hadde lenge markert motstand mot det britiske styret blant annet på grunn av forskjellsbehandlingen av katolikkene og de britisk-ættede protestantenes rettigheter i samfunnet.

Marsjen var blitt forbudt av de britiske myndighetene. Britiske militære styrker åpnet ild mot demonstrantene, som hadde stilt seg opp på toppen av William Street ved Waterloo Street.

13 mennesker ble drept på stedet, mange av disse var under atten år. Fem ble skutt i ryggen. En demonstrant døde senere av skuddskadene. Ytterligere 13 ble skadet.[3] To ble skadet da ble ble kjørt ned av militære kjøretøyer.[4]Det ble ikke avfyrt skudd mot de militære styrkene, men til tross for dette hevdet de militære at de skjøt i selvforsvar. Ingen av soldatene ble imidlertid skadet. Det ble på bakgrunn av denne første rapporten ikke satt i verk noen strafferettslig reaksjon mot de militære etter massakren, men flere av soldatene har blitt æret av den britiske dronningen. Offiseren som ledet angrepet, oberstløytnant Derek Wilford, ble i 1973 utnevnt til offiser (OBE) av Order of the British Empire.[5]

Det britiske militære var ansvarligRediger

Utdypende artikkel: Bloody Sunday-kommisjonen

 
Minnemarsj på 35-årsdagen for Bloody Sunday, 30. januar 2007

15. juni 2010 ble en rapport bestilt av daværende statsminister Tony Blair i 1998 lagt fram. Rapporten var ført i pennen av den engelske høyesterettsdommeren lord Saville. Lord Savilles kommisjon hadde gjennomgått mer enn 5 000 sider dokumentasjon og uttalelser fra rundt 2 500 personer.[3] I tillegg hadde undersøkelseskommisjonen gått gjennom 920 muntlige vitnebeskrivelser og 110 videoopptak.[3] Rapporten konkluderte med at alle ofrene under «Bloody Sunday» var uskyldige og legger all skyld på de britiske militære.[3] Ifølge rapporten var det også den britiske hæren som skjøt først.

Den britiske statsministeren, David Cameron uttalte at det som skjedde i Londonderry ikke kunne forsvares og beklaget på vegne av regjeringen og hele landet.[3]

Fra rapportens hovedpunkter
  • Ingen advarsel ble gitt før soldatene skjøt.
  • Det var åpenbart at de som ble skutt var på flukt, eller prøvde å hjelpe andre som var skadet.
  • Ingen av ofrene var å anse som en trussel mot soldatene.
  • Mange av soldatene løy om sine handlinger.
  • Det var ingen tydelige bevis på hvorfor Den britiske hæren skulle angripe katolikkene, men i rapporten skrev de at de trodde at IRA var involvert.

De drepteRediger

 
Veggmaleri til minne om de 14 drepte
  • Jack Duddy, 17, truffet av én kule da han løp over Rossville Flats.
  • Michael Kelly, 17, skutt i magen ved inngangen til Glenfada Park, ved Rossville Street.
  • James Wray, 22, skutt og såret da han løp over veien fra Glenfada Park til Abbey Park, deretter skutt igjen og drept.
  • Gerald McKinney, 35, skutt og drept av et skudd i brystet da han løp med hendene over hodet mot soldatene i Glenfada Park.
  • Gerald Donaghy, 17, skutt i Abbey Park. Døde på vei til sykehuset.
  • William McKinney, 26, skutt og drept da han sto bøyd over Gerald McKinney i Glenfada Park.
  • John Young, 17, skutt og drept av en kule i hodet da han stod ved en barrikade ved Rossville Street.
  • Michael McDaid, 20, skutt og drept ved samme barrikade som John Young.
  • William Nash, 19, skutt og drept ved samme barrikade som nevnt over.
  • Patrick Doherty, 17, skutt i bakenden mens han krabbet mot Rossville Flats. Skuddets utgang var i brystet og han døde momentant.
  • Bernard McGuigan, 41, momentant drept med et skudd i bakhodet da han krabbet mot liket av Pat Doherty ved Rossville Flats.
  • Hugh Glimour, 17, truffet hardt av streifskudd i albuen og andre steder på kroppen da han løp opp Rossville Street.
  • Kevin McElhinney, 17, drept da han løp mot en inngang i Rossville Flats. Kulen traff bakenden og gikk videre gjennom kroppen hans.
  • John Johnson døde senere av skadene han pådro seg under massakren.
  • Patrick O'Donnell, Patrick McDaid, Alex Nash, Patrick Campbell, Peggy Deery, Daniel McGowan, Michael Bridge, Michael Quinn, Joseph Mahon, Joseph Friel og Michael Bradley ble alle såret av skudd den dagen. Alana Burke ble skadet da en britisk våpenbærer smelte henne mot en vegg.

ReferanserRediger

  1. ^ CAIN: Posters - Examples of Bloody Sunday Posters
  2. ^ a b Eamonn McCann: The Bloody Sunday Inquiry - The Families Speak Out, London, Pluto Press, 2006, ISBN: 0-7453-2510-6, side 4-6
  3. ^ a b c d e f Ny rapport: Alle de drepte under «Bloody Sunday» var uskyldige, Aftenposten 15. juni 2010
  4. ^ 'Bloody Sunday', Derry 30 January 1972 - Names of the Dead and Injured CAIN Web Service, 23 mars 2006. Besøkt 15. juni 2010.
  5. ^ London Gazette, nr. 45793, 3. oktober 1972, s 4.

KilderRediger

  • Bloody Sunday in Derry, What really happened, Eamonn McNann, 1992

Eksterne lenkerRediger