Blod

(Omdirigert fra Blodtyper)

Blod består av blodplasma og blodceller. Blodplasmaet er en fargeløs væske. Blodcellene transporteres gjennom blodplasmaet. Blodet får sin karakteristiske rødfarve fra det jernholdige proteinet hemoglobin i blodcellene. Et voksent menneske har mellom fire og seks liter blod avhengig av kjønn, høyde og vekt.

Bleeding finger.jpg
Menneskets blodkarsystem

Blodceller og plasmaRediger

Blodet inneholder flere typer celler som sirkulerer i kroppen. Disse cellene blir gjerne omtalt som blodlegemer og har helt spesialiserte oppgaver. Det finnes tre typer blodceller:

  • Røde blodceller (erytrocytter); Transportceller som transporterer oksygen fra lungene til cellene rundt i kroppen. Røde blodceller transporterer også karbondioksid og andre avfallstoffer fra cellene i kroppen. Røde blodlegemer har ikke cellekjerne. De røde blodlegemene inneholder hemoglobin, som er et jernholdig protein som binder oksygen. Det er hemoglobin som gir blodet den karakteristiske rødfargen. Oksygenrikt blod i arteriene har klar, lyserød farge, mens det oksygenfattige blodet fra venene har en mørkerød farge.
  • Hvite blodceller (leukocytter); Forsvars- og vaktmesterceller. Kjerneholdige celler som inngår i kroppens immunforsvar. De hvite blodlegemene kan igjen deles inn i tre undergrupper;
    • Granulocytter; Tar opp og bryter ned fremmede partikler, f.eks. bakterier.
    • Lymfocytter; Viktig komponent i det spesifikke immunforsvaret
    • Monocytter; Bryter ned dødt vev og partikler.
  • Blodplater (trombocytter); gjør blodet i stand til å koagulere (størkne) og stanse blødninger. Blodceller utgjør ca. 45 % av blodets volum.

Blodtyper hos menneskerRediger

Ifølge Røde kors har nordmenn denne prosentvise fordelingen av blodtyper: Blodtype A: 48 %, blodtype O: 40 %, blodtype B: 8 % og blodtype AB: 4 %.[trenger referanse]

De rhesus-positive (RhD+pos) utgjør 85 %, mens 15 % er rhesus-negative (RhD-neg).[trenger referanse]

Fordelingen av blodgrupper i forskjellige etniske befolkninger kan gi en pekepinn om historiske slektskap og migrasjoner, selv om alle befolkninger både har vandret og er oppblandet med andre. Disse tallene tar kun hensyn til blodtype, og ikke rhesusfaktor. Europeiske folkegrupper kjennetegnes ved en særlig høy andel av blodtype A, mens asiatiske folkegrupper karakteriseres med en høy andel av blodtypene A og B.[1]

Folkegruppe A O B AB
Samer 63 29 4 4
Portugisere 53 35 8 4
Nordmenn 49 39 8 4
Sveitsere 50 40 7 3
Svensker 47 38 10 5
Spanjoler 47 38 10 5
Dansker 44 41 11 4
Tyskere 43 41 11 5
Finner 41 34 18 7
Ungarere 43 36 16 5
Bulgarere 44 32 15 8
Tsjekkere 44 30 18 9
Islendinger 32 56 10 3
Irer 35 52 10 3
Skotter 34 51 12 3
Engelskmenn 42 47 9 3
Estere 36 34 23 8
Latviere 37 32 24 7
Russere 36 33 23 8
Polakker 39 33 20 9
Litauere 34 40 20 6

Folkelige forestillinger om blodetRediger

Den katolske kirke kom[når?] til å forby dissekering av lik, men legene fulgte ofte med krigerne ut på slagmarken og fikk ved selvsyn se og undersøke sår og kutt som fienden hadde påført de falne.[trenger referanse]

Norrøne kilder nevner kjemper som har inngått en gjensidig pakt om å yte hverandre hjelp og støtte. De blander da blod og fremstår som «blodsbrødre». Etter forbilder i sagalitteraturen gjennomførte eventyrfortellerne Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe en slik forbrødring. Også de som forsøkte å inngå pakt med djevelen, sørget for å skrive kontrakten med eget blod istedenfor blekk.[trenger referanse]

Den hippokratiske lære om kroppsvæskeneRediger

Den hippokratiske lære om væskebalansen i kroppen satte blodet og hjertet i forbindelse med varme og kjærlighet, i motsetning til hjernen som var forbundet med kjølig fornuft. Forestillingen om blodet som den varme kroppsvæsken har ført til utsagn som at det «koker i blodet», eller at en har «brennende kjærlighet», «varme følelser» og lignende.[trenger referanse] Slike overopphetede personer ble gjerne årelatt mot yrhet om våren.[trenger referanse]

Hos et friskt menneske forholder ifølge den hippokratiske lære de fire kroppsvæskene seg i fullstendig harmonisk balanse. De øvrige kroppsvæskene, sort og gul galle, står i et tilsvarende balansert forhold til flegmaet og blodet som de står i til hverandre.[trenger referanse]

Tidlige forsøk på blodoverføringerRediger

På 1600-tallet ble det gjort forsøk på blodtransfusjon. Det ble som oftest eksperimentert med griseblod, fordi en mente at grisens anatomi var den som liknet mest på menneskets, men det ble også forsøkt med lam som ble ansett som spesielt «rene» dyr.[trenger referanse]

HumoralpatologiRediger

De ulike kroppsvæskene hadde sin spesielle plass i kroppen, hvor de også ble oppbevart og dannet. Blodet befant seg i hjertet, flegmaet i ryggmargen med kanaler som gjorde at slimet sto i forbindelse med så vel hjernen som med penis. Herav tanken om at onani ville gå til hodet på en og forårsake galskap, eller den fatale vrangforestillingen om at samleie kunne helbrede slike sykdommer som en mente skyldtes flegmaet (for eksempel syfilis), hvilket førte til en hyppigere spredning av kjønnssykdommen. Den svarte gallen hørte hjemme i milten og den gule gallen i leveren.[trenger referanse]

Antikkens leger mente kroppsvæskene, de fire humores, påvirket menneskets temperament. Ordet humores (= væsker) danner da også det etymologiske utgangspunktet for begrepene; humor og (godt eller dårlig) humør.[trenger referanse]

Den muntre, oppstemte sangvinikeren ble behersket av blodet (sanguis). Slim eller flegma (fibrin) var fremtredende hos den flegmatisk trege og ettertenksomme person. Svart galle (melancholia) fremkalte melankoli og hypokondri og førte til mørke tanker og depresjoner, mens gul galle eller blodserum (cholera) ble kjennetegnet ved den oppfarende kolerikerens væremåte.[trenger referanse]

Kroppen som mikrokosmos sto videre i forbindelse med allnaturen som uttrykk for makrokosmos, slik at blodet hadde forbindelse med elementet luft, svart galle med jord, gul galle med ild, mens flegmaet sto i sammenheng med vann. Slik som innslaget av tørrhet, fuktighet, hete og kulde kunne variere innenfor hvert av de fire elementene, påvirket disse også i sin tur kroppsvæskene.[trenger referanse] Det var derfor en utbredt forestilling, inntil omkring år 1900, at den syke ved forkjølelse hadde fått tilfrosset blodårene som forårsaket at flegmaet fløt ut av nese og munn.[trenger referanse]

BlodstemmingRediger

Enkelte mennesker påstås å ha evnen til å stoppe blødninger. Dette kalles å stemme blod. Iblant dro blodstemmeren en ullfille over såret, så stoppet blødningen, men blodstemmeren behøvde ikke alltid å være til stede. Fra nyere tid finnes historier om folk som har stemt blod over telefonen etter at de har fått forklart hvem som var såret. Det merkelige er at sår det hadde vært blodstemt over, ble helt hvite. Det er imidlertid aldri dokumentert at blodstemming faktisk har skjedd.

Samtidig ble det gjerne lest eller mumlet en trollformel over pasienten. Denne ble notert av Jørgen Moe under en samlingsferd til Valle i Setesdal i 1847 etter den trollkyndige Auver Ljostads svartebok:

De var tre Mand, til Thinge for,
dei vidste ret aa gali svor.
Stat Blo,
stat Blo,
som deres Sjæl i Helvede sto.[2]

Homer forteller ca. 800 f.Kr at Odyssevs ble såret i låret på en villsvinjakt, og at kameratene hans stanset blodet ved å lese bønner over ham.[trenger referanse] Sagaene inneholder ingen blodstemmingsformler, men en blodbønn Moltke Moe skrev opp i Bø i Telemark i 1882, inneholder ordet mjod, som var en norrøn kjenning (= omskrivning) for blod. Blod var et tabuord som man unngikk å nevne.[trenger referanse]

Mjod, mjod linne,
du skal stå
som en mann
som stod i helvete inne
i navn Gud fader, sønn og helligånd.
[3]

En annen gruppe blodstemmingsformler viser til historien om at Jordans elv stanset, dvs. vanndemonene stivnet av skrekk, da Jesus steg ut i vannet for å motta dåpen av Døperen Johannes. Denne varianten har prost Nils Hertzberg i Hardanger opptegnet etter en muntlig kilde i Kinsarvik:

Stat Blo,
so Vatne sto
i Jordans Flo.
Stat Blo,
so Man[d]en i Hælvete sto

d:er viste ret, men gjore raangt

Stat Blo, stil Blo![4]

At vannet i Jordan stod stille da Jesus ble døpt, er et bibelfremmed tema hentet fra Protoevangelium Jacobi fra ca. år 150. I Solør-området grep blodstemmeren over såret og sa:

Du skal stå som Jordan stod
da Johannes døpte
i faderens, sønnens og den helligånds navn.
[5]

LitteraturRediger

  • Ronald Grambo: I liv og død. Dråper av blodets historie. C. Huitfeldt Forlag as. Oslo 1994. ISBN 82-7003-125-9Les på nett.
  • Jean-Paul Roux: Le Sang. Mythes, symboles et réalités. Fayard. Paris 1988.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «RACIAL & ETHNIC DISTRIBUTION of ABO BLOOD TYPES» (engelsk). Bloodbook.com. Arkivert fra originalen 4. april 2010. 
  2. ^ NFS Jørgen Moe: Notisbok nr. 8, s. 76-77. UiO.
  3. ^ Ørnulf Hodne: Trolldom i Norge (s. 180), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-28527-2
  4. ^ Nils Hertzberg: Budstikken III, Christiania 1821, s. 735.
  5. ^ Ørnulf Hodne: Trolldom i Norge (s. 182)

Eksterne lenkerRediger