Blanche Majors Forsoningspris
Blanche Majors Forsoningspris tildeles personer eller organisasjoner som på ulike plan engasjerer seg i forsoning og forsoningsprosesser. Den er oppkalt etter Blanche Major (født 1925 i Ungarn – død 2014 i Norge[1]) og kom i stand ved initiativ fra Helga Arntzen, grunnleggeren av Aktive Fredsreiser. Prisen deles ut hvert år, og går til personer eller institusjoner som har utmerket seg i arbeidet med å forsone parter som er, eller har vært, i konflikt. Prisen skal være med på å peke på viktigheten av forsoningsarbeidet som et ledd i fredsskapende arbeid.
Bakgrunn rediger
I juli 1944 ble Blanche Major sendt fra ghettoen i Pecs i Ungarn[2] til Auschwitz-Birkenau sammen med 32 slektninger. 31 av dem ble sendt rett i gasskammeret, bare Blanche og søsteren overlevde. Hun har uttalt: «Vi kan ikke gjøre noe med fortiden. Men jeg er overbevist om at vi kan gjøre noe med fremtiden.»[3] Major og mannen bodde i flyktningleir i Bad Windesheim i Tyskland og kom som kvoteflyktninger til Norge i 1947.[4]
Daglig leder Helga Arntzen i Aktive Fredsreiser, ble imponert over Majors holdninger da hun møtte henne, og mener ettertiden har mye å lære av henne. Hun legger vekt på at vi aldri må glemme, men at vi må tilgi og gå videre sammen. Arntzen opprettet Blanche Majors forsoningspris i 2003 for å sette fokus på forsoning som element i fredsarbeid.
Prisen rediger
Prisen er på 50 000 kroner.
Prisen er tildelt:
- 2003 – Enver Djuliman, jurist i Den norske Helsingforskomité, for hans innsats for flyktninger i Norge.
- 2004 – Anne Kristine Herje, frelsesoffiser og misjonær i Frelsesarmeen, for sin innsats for syke og hjemløse barn på Haiti.
- 2005 – Inge Eidsvåg, forfatter og lektor ved Nansenskolen på Lillehammer, for sitt engasjement for livssynsdialoger og oppbygging av dialogsentra på Balkan.
- 2006 – Petter Skauen, for sin evne og vilje til å skape arenaer der stridende parter kan møtes.
- 2007 – Safia Y. Abdi for sitt engasjement for pluralisme og inkluderende politikk. Hun har satt fokus på ukulturer både i norsk offentlig forvaltning og i ulike innvandringsmiljøer.
- 2008 – Elias Akselsen, for sitt arbeid som brobygger mellom taterfolket og det norske samfunn.
- 2009 – Asgeir Føyen, gjennom en årrekke arbeidet som tilrettelegger for vennskap og forsoning i Midtøsten
- 2010 – Tom Hatlestad, for hans fotodokumentariske utstilling Tracing Freedom - på sporet av frihet.
- 2013 – Konfliktrådet for sitt flotte og konstruktive arbeid med forsoning mellom parter i konflikt.
- 2014 – Bastøy fengsel[5]for deres humanøkologiske verdisyn og forståelse.
- 2015 - Jan Egeland for sitt mangeårige arbeid med menneskerettigheter, konfliktløsning og nødhjelp.
- 2016 - Trond Bakkevig for sitt mangeårige arbeid med å skape mellommenneskelig forståelse og forsoning på tvers av nasjonale, etniske, kulturelle og religiøse skillelinjer.
- 2017 - Michael Melchior for sitt livslange arbeid for dialog og forsoning mellom folkeslag både i Norge og Midtøsten.
- 2018 - Nina Grünfeld for gjennom sin kunstneriske virksomhet har satt forsoning mellom religionene på dagsorden.
Referanser rediger
- ^ «Blanche Major er død». Dagen. 19. april 2014. Arkivert fra originalen 20. september 2016. Besøkt 29. februar 2016.
- ^ «Sterkt møte med dødsleirene». Aftenposten. 15. august 1992. s. 21.
- ^ «Hedret kvinne med sterk historie» Arkivert 19. april 2014 hos Wayback Machine., Vestfold Blad, 19. desember 2013.
- ^ «Blank medalje for Blanche Major». Dagen. 10. januar 2014.
- ^ «Bastøy fengsel fikk pris». Aftenposten. NTB. 4. november 2014. s. 15.
Kilder rediger
- Blanche Majors Forsoningspris, Aktive Fredsreiser