Bjørnerot
Bjørnerot (Meum athamanticum) er en flerårig staude. Den er en mørkegrønn plante, og kan minne om dill. Den har kremhvite blomster. Planten lukter sterkt, en søtlig duft, som kan minne om karri. Den er viltvoksende i Sør-Europa. Det er den eneste planta i slekten Meum som finnes i Norge. Navnet er sannsynligvis avledet av et tysk ord, ikke det norske «bjørn».
| Bjørnerot | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Meum athamanticum Jacq. | |||
| Populærnavn | |||
| bjørnerot[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | planter | ||
| Divisjon | dekkfrøete planter | ||
| Klasse | tofrøbladete planter | ||
| Orden | skjermplanteordenen | ||
| Familie | skjermplantefamilien | ||
| Slekt | bjørnerotslekta | ||
| Miljøvern | |||
| Norsk rødliste: | |||
 EN —
Sterkt truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | Europa | ||
Utbredelse rediger
Bjørnerot har en begrenset utbredelse. Den er utbredt i de fleste landene i Europa, med noen få unntak.[3] Opprinnelig er den en europeisk art med en spredt utbredelse i Mellom- og Sør-Europa.[2] I Norge regnes den som innført.[3] Den er funnet fra mjøsområdet og rundt kysten i hele sør-Norge. Bjørnerotslekta (Meum Mill.) har 3 anerkjente arter.[4] Bjørnerot (Meum athamanticum Jacq.) er den eneste arten som finnes i Norge, men den er relativt sjelden og er vurdert som sterkt truet på norsk rødliste for arter i 2021.[2]
Beskrivelse rediger
Bjørnerot er en flerårig urt med frøreproduksjon. Fruktene spres trolig nokså passivt, og planten er lågvokst slik at de ikke spres særlig langt. Bjørnerot er en urt som kan bli mellom 15 og 50 cm høy. Den vokser i tuer og er meget hardfør. Planten er flerårig, og visne bladrester fra tidligere år sitter i toppen av rotstokken. Bladplaten på årets grunnblader har et smalt trekantet omriss og tre til fire ganger flikete. På samme måte som på dill er flikene smale, nesten som hår og omkring 2 til 5 mm lange. Fargen er mørk grønn. Den blomstrer mellom juli og august, og får gulhvite blomster i en blomsterskjerm. Det kan være mellom 5 og 15 stråler i den. I sjeldne tilfeller kan blomstene bli blekt rosa i fargen. Den er svært aromatisk og har en søt duft av krydder. Den utvikler en avlang frukt, omtrent 5 til 7 mm lang, rødbrun i fargen med grove langsgående ribber.[5]
rediger
Hvis man tenker seg at navnet bjørnerot kommer av «bjørn» kan det forklares med bladrestene fra tidligere år som sitter i toppen av rotstokken og minner om bjørneragg. Ifølge Fægri er det mer sannsynlig at navnet har sammenheng med det tilsvarende tyske navnet bärmutter, som betyr «livmor». Bjørnerot har nemlig vært brukt i folkemedisin for å behandle kvinnesykdommer.[6] Artsepitetet athamanticum kommer fra Athamasfjellene på Sicilia.[trenger referanse]
Systematisk beskrivelse rediger
Arten er beskrevet under det vitenskapelige navnet Meum athamanticum. Den botaniske beskrivelsen er publisert i 1776 i 4 bind av verket Florae Austriacae, av Nicolaas Joseph von Jacquin, hvis navn vanligvis forkortes Jacq.[7]
Bruk rediger
Ove Arbo Høeg lister opp en rekke planter som kan ha blitt innført til landet i klostertiden, og blant dem nevner han Meum athamanticum under navnet «mesterrot».[8] Utover denne korte omtalen er den ikke behandlet nærmere i Høegs Planter og tradisjon, noe som tyder på at det ikke er noen utbredt tradisjon knyttet til den.[2] Andre regner den også blant «klosterplantene», for eksempel Unni Dahl Grue,[9] og Fægri. Den ble trolig dyrket med tanke på medisinsk bruk, som duftplante eller til bruk i krydder.[2][6] Friske blader kan brukes som smakstilsetting i salat, supper, omeletter, og fiskeretter. Til medisinbruk ble den nyttet ved blant annet hoste, og oppblåst mage.[trenger referanse] Den er også nyttet som prydplante i hagebedet, og i buketter.
Galleri rediger
-
Blomstene i skjerm, 5–15 stråler -
Modnende frukter -
Grunnblad, 3–4 ganger fliket -
Vokser i tuer
_IMG_7548.JPG)
_IMG_7545.JPG)
.jpg)
_IMG_21887.JPG)
Rødlistevurdering rediger
Bjørnerot vurderes i 2021 som «sterkt truet» (EN) på grunn av meget få gjenværende, gamle forekomster i utsatte naturtyper, i en kraftig fragmentert utbredelse, med pågående tilbakegang i forekomstareal, antall lokalitetsantall, habitatkvalitet, og sikkert også antall reproduktive individer, og definert som 4-8 trusselbetingete lokaliteter på grunn av en felles trussel fra gjengroing. Dette er en oppgradering fra sårbar (VU) i forrige rødlistevurdering som resultat av ny tolkning av data.[2]
For at en plante skal vurderes som truet, må den ha hatt en reproduserende bestand før 1800-tallet. Nyere bestander som har forvillet seg etter senere dyrking i forbindelse med bruken av planten er ekskludert fra vurderingen.
Gamle lokaliteter rediger
Arten ble funnet etablert i eng ved Tysnes prestegård i Hordaland, av H.Th. Meinich i 1869 og kommentert slik: «Tysnær Præstegaard, i eng langs nogle gamle agerrener, hvor den har vært kjendt minst i de siste 80 aar», altså minst siden 1700-tallet. Den er kjent fra flere gårder nær prestegården og fra Vattadal i Onarheim «i stor mengde på innmark» 1919. Tidlig etablering er trolig også tilfelle i Kvam på Vikør prestegård der J. Greve skriver i 1891: «I mængde paa begge sider af elven ned mod sjøen, og hvor den fortsatt står i god mengde. Felles for disse lokalitetene, og for Slagtern, en lokalitet i Nordmarka i Oslo, hvor den først ble funnet i 1971, men trolig ganske gammel, er at de er knyttet til prestegårder eller gårder under prestegårder og mulige kirkegods fra middelalderen (Slagtern lå under Vestre Aker prestegård). Om forekomstene skyldes dyrking før eller etter reformasjonen er uvisst, men at arten er innført og også etablert som naturalisert før 1800 er nå fastslått. Fægri (1970) omtaler den fra et par steder i Sunnhordland og Hardanger: «i litt fuktige enger. Men det er grunn til å tro at den har forvillet seg fra gammel dyrking.»[2]
Basert på disse gamle forekomstene har man vurdert at arten har små og relativt isolerte delpopulasjoner, med små sjanser for rekolonisering fra nærliggende populasjoner om de dør ut, og dette innebærer at populasjonen er kraftig fragmentert. Forekomstarealet er beregnet til 21 km2. Felles for de gamle forekomstene er at de er knyttet til kulturmark og at opphør av bruk fører til gjengroing med skog og kratt og utskygging av bjørnerot.[2]
Nyere forekomster rediger
I nyere tid er arten en god del dyrket og forvillet, med mange forekomster rapportert nord til Trøndelag (og én i Bodø). Dette må tilskrives økt interesse for krydderurter o.l., og disse er ekskludert fra vurderingen.
Referanser rediger
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 21. februar 2022. Besøkt 21. februar 2022.
- ^ a b c d e f g h Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av bjørnerot Meum athamanticum som VU→EN for Norge»
. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023.
- ^ a b «Plants of the world online». Kew Science. Besøkt 3. april 2021.
- ^ «Meum Mill.». GBIF Secretariat (2019) på GBIF.org. Besøkt 15. april 2021.
- ^ Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora. s. 935. ISBN 978-82-05-51139-2.
- ^ a b Fægri, Knut (1970). Norges planter. Cappelen. s. 91.
- ^ Fl. Austriac. (Jacquin) 4:2
- ^ Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 31. ISBN 8200089304.
- ^ Ta vare på gamle prydplanter. Det norske hageselskap. 1999. s. 24.
Eksterne lenker rediger
- (en) bjørnerot i Global Biodiversity Information Facility
- (no) bjørnerot hos Artsdatabanken
- (sv) bjørnerot hos Dyntaxa
- (en) bjørnerot hos NCBI
- (en) bjørnerot hos The International Plant Names Index
- (en) bjørnerot hos Tropicos
- (en) Kategori:Meum athamanticum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Meum athamanticum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Meum athamanticum – detaljert informasjon på Wikispecies
