Bispelue

Bispelue, også kalt bispehue og mitra, er en høy hodebekledning som inngår som del av embedsdrakten i flere kirker, blant annet i den katolske, ortodokse, anglikanske og svenske kirken.

Pave Benedikt XVI velsigner en folkemengde på Petersplassen i Roma i oktober 2008. På hodet bærer paven en tradisjonell mitra, på norsk også kalt bispelue,

Bokminiatyr som viser vigselen av motpave Benedikt XIII i Avignon 1394.

Vigselen av Deodatus fra Nevers er malt av Claude Bassot (1580-1630) ca. 1620. Bildet viser en bispevigsel som skjedde i 655, men klær og annet er ikke framstilt historisk korrekt.

Consecration of William Evan Sanders as Episcopal Bishop Coadjutor of Tennessee, St. Mary's Episcopal Cathedral in Memphis. Standing L to R: The Rt. Rev. Albert Rhett Stuart (Ga.), the Rt. Rev. Arthur Licthenberger (Presiding), the Rt. Rev. John Vander Horst (Tenn.), the Rt. Rev. James Loughlin Duncan (So. Fl.), the Rt. Rev. Girault McArthur Jones (La).

Den katolske kirke

Bispeluene som brukes av høyere geistlige i Den katolske kirke er høye hodebekledninger som kalles mitraer og tiaraer. De består av to oppstivede tøystykker som er sydd sammen i sidene. Bak henger det ned to tøybånd. Den brukes av katolske biskoper, erkebiskoper og de abbeder som har pavelig tillatelse til å bære den. Det er også noen pavelige prelater som ikke er biskoper som har tillatelse til å bruke mitra. Paven brukte tidligere også tiara, en tredelt krone, men etter at pave Paul VI plasserte den pavelige tiaraen på museum har også pavene bare brukt mitra.

Katolske geistlige bruker også andre hodebekledninger, som biretta, camauro og zucchetto.

Typer

Mitraene kan ha ulike former, og det har vært endringer gjennom tiden, fra en nokså lav, avrundet type til en høyere og spissere type som er vanlig i dag. De deles også inn i tre hovedtyper:

• Mitra pretiosa (dyrebar mitra)

Dette er, i teorien, den mest forseggjorte typen, som må brukes de dager hvor hymnen Te Deum synges i tidebønnene – det vil si enkelte store kirkelige festdager.

• Mitra auriphrygiata (mitra med gullborder)

Auriphrigiata betyr 'gullborder', og en slik mitra skal ha nettopp gylne border som eneste dekorasjon. Selv om de skal være enklere enn mitra pretiosa vil man kunne finne mange eksempler på at det motsatte er tilfelle – en enkel pretiosa kan ikke konkurrere med en forseggjort auriphrygiata. Den skal brukes i adventstiden og fastetiden, på andre fastedager og i botsprosesjoner.

• Mitra simplex (enkel mitra)

Denne typen er enkel, i hvit silke eller lin uten dekorasjoner. Den brukes på Langfredag, i begravelser og under lysvelsignelsen på kyndelsmesse. Når biskoper er til stede ved offisielle pavelige handlinger, bærer de også en enkelt mitra. Det har vært kutyme at de skal bruke mitraer i lin ved slike anledninger, mens mitraer i silke er forbeholdt kardinaler.

Farge

I teorien skal en mitra alltid være hvit. Dette er en sannhet med modifikasjoner. I katolsk liturgi er gull sidestilt med hvit (i heraldikken, derimot, tilsvarer gull fargen gul, mens hvit tilsvarer sølv), og det er derfor vanlig med gylne mitraer. Det er også mange mitraer som har andre farger, spesielt rødt – disse brukes da helst til festdager hvor rød er liturgisk farge.

Tøystykkene som henger ned bak skal alltid være røde, bortsett fra på pavens mitra, hvor de er hvite. I praksis brytes også denne regelen ofte, med for eksempel gylne bånd.

Bruk

Mitraen brukes bare ved liturgiske handlinger. Under den bæres en kalott, som for biskopere er fiolett, og for kardinaler rød.

Når den som bærer mitraen framsier en bønn legges den tilside. Denne skikken er basert på en bemerkning i Første Korinterbrev (11, 4), der apostelen Paulus sier at «en mann som ber eller taler profetisk med noe på hodet, fører skam over sitt hode».

Under en bispeordinasjon er mitraen et av de verdighetstegn som overrekkes kandidaten – de andre er bisperingen, bispestaven og pektoralkorset.

Historie

Siden det 17. århundre har det vært skrevet mye om mitraens historie, uten at man med sikkerhet har kunnet fastslå dens opphav. Noen mener at den går helt tilbake til apostlene, noen at den ble tatt i bruk i 8. eller 9. århundre, mens andre igjen mener at det var ført i det andre årtusen den ble innført. De som mener den ble innført på et sent tidspunkt har gjerne det syn at det tidligere ble brukt krone eller annen hodebekledning.

Det som nå ser ut til å være sikkert er at den først ble innført i vest i det 10. århundre, først i Roma og etter 1000 også utenfor Roma. Den tidligste sikre avbildning er fra det 11. århundre, i to miniatyrer fra et dåpsregister og en liturgisk tekst. Det første bevis i skriftlige kilder er fra en bulle utstedt av pave Leo IX i 1049, der han sier at biskop Eberhard av Trier kunne bruke «den romerske mitra». Det ser ut til at skikken med å bære mitra var allmenn blant vestlige biskoper omkring 1100–1150.

Mitraen slik den ser ut nå er sporet tilbake til et ikke-liturgisk hodeplagg, camelaucum, som også den pavelige tiara ble utviklet fra. Denne ble brukt i kirkelig sammenheng fra begynnelsen av det 8. århundre, ifølge biografien til pave Konstantin I (708-715) i Liber Pontificalis.

Andre kirker

I De ortodokse kirker bruker geistlige flere typer hodebekledninger. Der bruker biskoper noen ganger pyntede hodebekledninger som ligner kongekroner. Diakoner, prester og høyere geistlige bruker dessuten den særegne hodebekledningen som kalles kamilavka eller kamilavkion. Den er ganske enkel hos prester og diakoner, mens den er mer utsmykket hos høyere geistlige.

I de fleste protestantiske kirker brukes ikke bispeluer. Den anglikanske kirke og Den svenske kirke er imidlertid blant dem som har beholdt skikken.

Bispeluer i heraldikken

I våpenskjold for geistlige i de forskjellige kristne kirkene, er en bispelue brukt som verdighetstegn stilt på skjoldenes overkant. Bispelue kan da stå i stedet for den hjelmen som er vanlig for personers våpenskjold, men det forekommer også at bispeluen er satt oppe på hjelmens isse. Allerede i middelalderen ble bispelue vanlig i biskopers våpenskjold slik man kjenner disse også fra Norge bl.a. i segl.

Se også

• Tiara

Eksterne lenker

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata