Dette er en artikkel om juristen Berhard Weiss. Navnet kan også vise til forretningsmannen og krigsforbryteren Bernhard Weiss (1904)

Bernhard Weiss (født 30. juli 1880 i Berlin i Tyskland, død 29. juli 1951 i London) var en tysk jurist og politileder i Berlin under Weimarrepublikken.

Bernhard Weiss
Bundesarchiv Bild 102-10213, Bernhard Weiß.jpg
Født30. juli 1880[1][2]Rediger på Wikidata
BerlinRediger på Wikidata
Død29. juli 1951[3][2]Rediger på Wikidata (70 år)
LondonRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Jurist, politibetjent[4]Rediger på Wikidata
Akademisk grad Ph.d.Rediger på Wikidata
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität München, Humboldt-Universität zu Berlin, Albert-Ludwigs-Universität, Julius-Maximilian-universitetet i WürzburgRediger på Wikidata
Parti Deutsche Demokratische ParteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Utmerkelser JernkorsetRediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Han var sønn av Max Weiss, som var storkjøpmann som handlet med korn og dessuten formann for den jødiske menigheten i Fasanenstraße og aktiv i ledelsen for Hochschule für die Wissenschaft des Judentums. Familien tilhørte den reformjødiske retningen.

Weiss studerte jus ved universitetene i Berlin, München, Freiburg im Breisgau og Würzburg, og avsluttet studiet med den juridiske doktorgrad.

Mellom 1904–1905 fikk han militær utdannelse som reserveoffiser. Han deltok i første verdenskrig, der han oppnådde graden rittmester og mottok Jernkorset av første klasse.

PolitisjefRediger

Sommeren 1918 ble han utnevnt til nestsjef for kriminalpolitiet i Berlin. I 1925 ble han sjef for kriminalpolitiet og i 1927 ble han utnevnt til visepolitipresident.

Gjennom ekteskapet med kunstelskeren Lotte Weiss ble han kjent med mange av de fremste kunstnerne under Weimarrepublikken.

I likhet med Walther Rathenau var Weiss medlem av det liberale Deutsche Demokratische Partei. Sammen med sin sjef, politipresident Albert Grzesinski, slo Weiss systematisk ned på politisk motivert vold på høyre- og venstresiden. Han spilte en ledende rolle i etterforskningen av drapet på Rathenau.

Som liberaler, demokrat og jøde ble Weiss et naturlig mål for hetskampanjer fra ekstremistisk hold, både fra nasjonalsosialister og kommunister. Både Nasjonalsosialistiske publikasjoner som Joseph Goebbels' hetsskrift Der Angriff («Angrepet») og kommunistiske hetspublikasjoner som KPDs avis Die Rote Fahne («Røde Fane») omtalte Weiss konsekvent som «Isidor Weiss» og angrep ham regelmessig på grunn av hans jødiske bakgrunn og demokratiske sinnelag.

Blant størstedelen av Berlins befolkning og innen politiet var Weiss derimot svært populær og respektert.

I eksilRediger

Etter avsettelsen av den sosialdemokratiske statsregjeringen i Preussen i 1932 (Preussenschlag) mistet Weiss, i likhet med store deler av regjeringsapparatet, stillingen sin. Etter en kortvarig internering ble han løslatt, og bodde frem til mars 1933 i Berlin.

Siden nasjonalsosialistene hadde utlovet en skuddpremie på ham, flyktet han med hjelp fra politikolleger det året via Praha til London. I London drev han et lite grafisk firma. Nasjonalsosialistene fratok ham senere det tyske statsborgerskapet.

Han døde i 1951, kort etter at hans søknad om å få tilbake det tyske statsborgerskapet var innvilget.

AnnetRediger

Plassen foran Berlin Friedrichstraße stasjon skulle oppkalles etter ham, men i siste øyeblikk falt man ned på et annet navn.

I 2007 opprettet Forbundet av jødiske soldater i Bundeswehr Bernhard Weiss-medaljen for forståelse og toleranse.

ReferanserRediger

  1. ^ The Black Book, The Black Book ID 671[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 124724423[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ verkets språk tysk, www.tagesspiegel.de[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo20191057958, besøkt 19. desember 2022[Hentet fra Wikidata]

LitteraturRediger

  • Dietz Bering: Kampf um Namen. Bernhard Weiss gegen Joseph Goebbels, Stuttgart, Klett-Cotta 1991, 527 S., Ill.
  • Joachim Rott: Bernhard Weiss (1880–1951), Verlag Hentrich & Hentrich Teetz 2008, ISBN 3-9384-855-4X

Eksterne lenkerRediger