Beleiringen av Jerusalem (1099)
Beleiringen av Jerusalem fant sted fra 7. juni til 15. juli 1099 under det første korstoget. Korsfarerne stormet og erobret byen fra fatimidene i Egypt.
| Beleiringen av Jerusalem | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Første korstog | |||||||
 Erobringen av Jerusalem i 1099 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Korsfarere | Fatimidene | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Godfred av Bouillon Raimond IV av Toulouse | Iftikhar ad-Daula | ||||||
| Styrker | |||||||
| 12 000 infanterister 1500 riddere | 1000 garnison | ||||||
| Tap | |||||||
| ukjent | minst 40 000 døde soldater og sivile | ||||||
Bakgrunn rediger
Etter den vellykkede beleiringen av Antiokia i juni 1098 forble korsfarerne i det området resten av året. Den pavelige legaten Adhemar av Le Puy var død, og Bohemond I av Antiokia hadde gjort krav på Antiokia for seg selv. Baldwin av Boulogne forble i Edessa som ble erobret tidligere i 1098. Der var uenighet blant prinsene om hva de nå skulle gjøre. Raimond IV av Toulouse forlot Antiokia frustrert for å erobre festningen ved Maarrat al-Numan i beleiringen av Maarat. På slutten av året truet de mindre ridderne og infanteriet med å marsjere til Jerusalem uten dem.
Beleiringen av Arqa rediger
På slutten av desember eller tidlig i januar ble Robert av Normandie og Bohemonds nevø, Tancred, med på å bli Raimonds vasaller. Raimond var rik nok til å kompensere dem for deres tjeneste. Godfred av Bouillon, derimot, som nå hadde inntekter fra sin brors territorium i Edessa, nektet å gjøre det samme. 5. januar rev Raimond murene ved Ma'arrat, og den 13. januar begynte han marsjen sørover, barfot og kledd som en pilegrim fulgt av Robert og Tancred. De fortsatte ned langs kysten av Middelhavet og møtte lite motstand, siden lokale muslimske herskere foretrakk å inngå fred og gi forsyninger fremfor å sloss. De lokale sunnimuslimene kan også ha foretrukket korsfarernes kontroll enn det sjiamuslimske fatimidstyret.
Raimond planla å ta Tripoli for seg selv til å sette opp en tilsvarende stat som Bohemonds Antiokia. Men først beleiret han Arqa i nærheten. Imens sluttet Godfred, sammen med Robert II av Flandern som også hadde nektet å bli Raimonds vasall, seg til de resterende korsfarerne ved Latakia og marsjerte sørover i februar. Bohemond marsjerte ut sammen med dem, men dro raskt tilbake til Antiokia. På dette tidspunktet forlot Tancred Raimonds tjeneste og sluttet seg til Godfred på grunn av en ukjent krangel. En annen separat styrke, men som hadde forbindelse til Godfreds, ble ledet av Gaston IV av Béarn.
Godfred, Robert, Tancred og Gaston kom frem til Arqa i mars, men beleiringen fortsatte. Situasjonen var spent ikke bare blant de militære lederne, men også blant de geistlige. Siden Adhemars død hadde der ikke vært noen reell leder, og helt siden oppdagelsen av den hellige lanse av Peter Bartolomeus i Antiokia, hadde der vært anklager om bedrageri blant forskjellige geistlige fraksjoner. Til slutt utfordret Arnulf av Chocques Peter til en ildprøve i april. Peter gikk gjennom prøven og døde av sårene sine, og diskrediterte dermed den hellige lansen som falsk, og svekket Raimonds øverste lederskap over korstoget.
Beleiringen av Jerusalem rediger
Ankomsten til den hellige by rediger
Beleiringen av Arqa varte frem til 13. mai da korsfarerne gav opp uten å ha tatt byen. Fatimidene hadde forsøkt å inngå fred på betingelse av at korsfarerne ikke fortsatte mot Jerusalem, men dette ble ignorert. Iftikhar ad-Daula, fatimidenes guvernør i Jerusalem, var klar over korsfarernes intensjoner. Derfor utviste han alle Jerusalems kristne innbyggere.[1] Han forgiftet også alle brønnene i området. Den 13. mai kom korsfarerne frem til Tripoli hvor byens hersker gav dem penger og hester. Ifølge den anonyme krøniken Gesta Francorum lovet han også å konvertere til kristendommen dersom korsfarerne lyktes i å ta Jerusalem fra hans fatimidiske fiender.
Korsfarerne passerte Beirut den 19. mai, Tyr den 23. og dro inn i landet ved Jaffa. Ramlah ble nådd den 3. juni, men byen var allerede forlatt av innbyggerne. Bispedømmet Ramlah-Lydda ble etablert der i kirken til St Georg (en populær korsfarerhelt) før de fortsatte til Jerusalem. 6. juni sendte Godfred Tancred og Gaston for å ta Betlehem hvor Tancred hever banneret sitt i fødselskirken. 7. juni nådde korsfarerne selve Jerusalem. Mange gråt da de så byen som de hadde reist så langt for å nå.
Som med Antiokia la korsfarerne byen under beleiring. Korsfarerne led antagelig mer selv enn innbyggerne i byen under denne beleiringen på grunn av mangel på mat og vann rundt Jerusalem. Byen var godt forberedt. Av de antatte 7000 ridderne som deltok i prinsenes korstog, var det bare 1500 igjen, sammen med ytterligere 12 000 friske fotsoldater (ut av muligens 20 000). Godfred, Robert av Flandern og Robert av Normandie (som nå også hadde forlatt Raimond for å slutte seg til Godfred) beleiret nordmurene så langt sør som Davidstårnet, mens Raimond slo leir på den vestlige siden, fra Davidstårnet til Sionfjellet. Et direkte angrep på murene den 13. juni var mislykket. Uten mat eller vann, døde både menn og dyr raskt av tørst og sult, og korsfarerne visste at tiden ikke var på deres side.
Kort tid etter det første angrepet, seilte tilfeldigvis to genovanske galleier[2] inn i havnen ved Jaffa, og korsfarerne kunne forsynes for en kort stund. Korsfarerne begynte også å samle treverk fra Samaria for å bygge beleiringsmaskiner. De hadde fremdeles lite mat og vann, og innen slutten av juni kom nyhetene om at en fatimidisk hær marsjerte nordover fra Egypt.
En barfot prosesjon rediger
De stod ovenfor en tilsynelatende umulig oppgave, men deres moral ble hevet av en prest som het Peter Desiderius som hevdet å ha hatt et guddommelig syn hvor Ashemars ånd instruerte dem om å faste i tre dager og så marsjere barfot i prosesjon rundt bymurene. Etter dette skulle byen falle på ni dager, etter det bibelske eksempelet til Josva i beleiringen av Jeriko. De fastet, selv om de allerede sultet, og den 8. juli utførte de prosesjonen hvor de geistlige blåste i trompeter og sang salmer. Hele tiden ble de hånet av forsvarerne i Jerusalem. Prosesjonen stoppet ved Oljeberget, og gudstjenester ble ledet av Peter Eremitten, Arnulf av Chocques og Raimond av Aguilers.
Det siste angrepet og massakren rediger
Gjennom beleiringen ble det stadig utført angrep på murne, men alle ble slått tilbake. De genovesiske styrkene ledet av kommandanten Guglielmo Embriaco hadde tidligere tatt fra hverandre skipene som de kom til Det hellige land i. Embriaco brukte skipenes treverk og laget beleiringstårn. Disse bl rullet opp til murene om kvelden 14. juli, til garnisonens overraskelse og bekymring. Morgenen 15. juli nådde Godfreds tårn hans seksjon av murene nær den nordøstlige porten, og ifølge Gesta Francorum var to flamske riddere fra Tournai, Lethalde og Engelbert, de første som kom seg inn i byen, fulgt av Godfred, hans bror Eustace, Tancred og deres menn. Raimonds tårn ble først stoppet av en grøft, men siden de andre korsfarerne allerede hadde gått inn i byen, overgav muslimene som voktet porten seg til Raimond.
Når korsfarerne først hadde brutt seg gjennom de ytre murene og gått inn, drepte de så mange som 40 000 ifølge noen beretningeer, drapene skilte for det meste ikke mellom muslimer og jøder. Selv om mange ble drept, fikk mange også leve ved å enten betale skatt eller bli utvist fra Jerusalem.[3]
Mange muslimer søkte tilflukt i Al-Aqsa-moskéen hvor ifølge en beretning i Gesta Francorum «...slakten var så stor at våre menn vadet i blod til anklene...» Ifølge Raimond av Aguilers «red menn i blod opp til kneene og tømmene.» De fleste historikere tror i dag at dette var ren, men klassisk middelaldersk, skryt.[4] Krøniken til Ibn al-Qalanisi hevder at de jødiske forsvarerne søkte tilflukt i sine synagoger, men «frankerne brente dem ned over hodene på dem» og drepte alle på innsiden.[5] Korsfarerne omringet den brennende bygningen mens de sang «Kristus, vi tilber deg».[6]
Tancred gjorde krav på tempelkvarteret for seg selv og tilbød beskyttelse til noen av muslimene der, men han kunne ikke forhindre at de ble drept i hendene på hans medkorsfarere. Fatimid-guvernøren Iftikhar ad-Daula trakk seg tilbake til Davidstårnet som han snart overgav til Raimond i bytte mot fritt leide for seg selv og livvaktene til Ashkelon.[7]
Gesta Francorum hevder at noen klarte å flykte beleiringen helskinnet. Dets anonyme forfatter skrev at «da hedningene hadde blitt overvunnet, tok våre menn store antall, både menn og kvinner, drepte dem eller holdt dem fanger som de ønsket».[8] Senere står det at «[Våre ledere] beordret også alle døde sarasenere skulle kastes utenfor på grunn av den forferdelige stanken siden hele byen var fylt med likene av dem. Dermed drog de levende sarasenerne de døde til utgangene av portene og la dem i hauger som om de var hus. Ingen hverken så eller hørte om en slik slakt av hedninger, for begravelsesbålene var dannet som pyramider, og ingen vet deres antall utenom Gud alene.[9]»
Etterspill rediger
Etter massakren ble Godfred av Bouillon den 22. juli gjort til Advocatus Sancti Sepulchri («beskytter av den hellige grav»). Han nektet å bli kalt konge i byen hvor Kristus døde, og han sa at han nektet å bære gullkrone i byen hvor Kristus bar en krone av torner. Raimond hadde avslått alle titler, og Godfred overbeviste ham om å oppgi Davidstårnet også. Raimond dro så på en pilegrimsreise, og i hans fravær ble Arnulf av Chocques valgt til den første latinske patriarken den 1. august. Raimond hadde tidligere satt seg i mot dette på grunn av hans støtte til Peter Bartolomeus. Kravene til den greske patriarken ble ignorert. 5. august oppdaget Arnulf relikviet av det sanne kors, etter å ha konsultert seg med byens overlevende innbyggere.
Godfred ledet den 12. august en hær med det sanne kors i fronten mot fatimidenes hær i slaget ved Ashkelon. Korsfarerne vant, men etter seieren regnet majoriteten deres pilegrimsløfter for oppfylt, og alle unntatt noen få hundre riddere dro hjem. Deres seier banet vei for kongedømmet Jerusalem.
Beleiringen ble raskt legendarisk og i det 12. århundre var den temaet for Chanson de Jérusalem, en betydelig chanson de geste i korsfarersyklusen.
Referanser rediger
- ^ Thomas F. Madden, The New Concise History of the Crusades at 33, Rowman & Littlefield Pub., Inc., 2005
- ^ Jean Rchards, The Crusades 1071-1291, s. 65
- ^ Thomas F. Madden, New Concise History at 34
- ^ Madden, New Concise at 34
- ^ Gibb, H. A. R. The Damascus Chronicle of the Crusades: Extracted and Translated from the Chronicle of Ibn Al-Qalanisi. Dover Publications, 2003 (ISBN 0486425193)
- ^ Rausch, David. Legacy of Hatred: Why Christians Must Not Forget the Holocaust. Baker Pub Group, 1990 (ISBN 0801077583)
- ^ Crusaders, Greeks, and Muslims by Sanderson Beck
- ^ «Medieval Sourcebook: Gesta Francorum». Arkivert fra originalen 14. august 2014. Besøkt 26. oktober 2008.
- ^ «Medieval Sourcebook: Gesta Francorum». Arkivert fra originalen 14. august 2014. Besøkt 26. oktober 2008.
Litteratur rediger
- Hans E. Mayer, The Crusades, Oxford, 1965.
- Jonathan Riley-Smith, The First Crusade and the Idea of Crusading, Philadelphia, 1999.
- Frederic Duncalf, Parallel source problems in medieval history, New York, London : Harper & Brothers, 1912. via Internet Archive. Se kapittel III for bakgrunn, kilder og problemer relatert til beleiringen av Jerusalem.
- Sir Archibald Alison, Essays, Political, Historical, and Miscellaneous – vol. II, London, 1850.
- The Siege and Capture of Jerusalem: Collected Accounts Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine. Primary sources from the Internet Medieval Sourcebook.
- Climax of the First Crusade Arkivert 1. november 2005 hos Wayback Machine. Detaljert undersøkelse av J. Arthur McFall som opprinnelig dykket opp i magasinet Military History.