Bakstekone
Bakstekone var en rolle eller et yrke i det gamle norske bondesamfunnet. Hun hørte til de kvinnelige håndverksspesialistene i norske bygdesamfunn og kunne kalles bakstekjerring, bakstejente, bakstedeie eller bakstekulle.[1] Hun ble særlig brukt når det skulle produseres forråd av flatbrød, eller i andre større matlagingsøkter.
I det gamle bondesamfunnet ble flatbrød bakt en eller to ganger i året. Det ble da bakt et forråd, et lager, som ble lagt på stabburet i spesielle kister til formålet; de kunne kalles brødbyrer.[1] Flatbrødbakinga var et stort arbeid. De fleste har bakt selv ved hjelp av gårdens egne folk, byttesarbeid forekom også, det vil si at naboene arbeidet sammen. Noen steder ble det brukt innleid hjelp.[1]
Bakstekjerringa var den som sto for blanding av poteter og mel til riktig konsistens, og for utkjevlingen som skulle være svært nøyaktig.
Etter at potetene var tatt opp, og brødkornet var ferdig malt, var det tid for lefsebakst. Potetlefser var en vanlig måte å tilberede poteter på, med sikte på oppbevaring på loft og stabbur utover vinter og vår. Potetkjelleren var vanligvis tilpasset lagring av middagspoteter, og overskuddsproduksjonen kunne ikke holde seg uten at den ble behandlet.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Hilmar Stigum; Kristofer Visted (1952). Vår gamle bondekultur. 2. Cappelen. s. 22–34.
- Johanne Jansen (1965). «Bakverk». Norsk mat. Cappelen. s. 113-156. ISBN 8252905005.