Baibars
Baibars (arabisk: الملك الظاهر ركن الدين بيبرس البندقداري, al-Malik al-Ẓāhir Rukn al-Dīn Baybars al-Bunduqdārī), født ca 1223/1228, død 1. juli 1277 i Damaskus), vanligvis kjent som Baibars eller Baybars (بيبرس ), kallenavn Abu al-Futuh (أبو الفتوح), var kiptsjaktyrker som ble mamelukksultan av Egypt og Syria.
| Baibars al-Bunduqdari بيبرس البندقداري Sultan av Mamelukksultanatet i Egypt og Syria | |||
|---|---|---|---|
 Baibars ikon fra 1260 | |||
| Født | ca 1223 Kumania | ||
| Død | 1. juli 1277, 54 år gammel Damaskus | ||
| Beskjeftigelse | Hersker, militær befalingshavende  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Flere | ||
| Barn | Syv døtre og tre sønner, inkludert de senere sultanene As-Said Barakah og Badr al-Din Solamish | ||
| Nasjonalitet | Mamelukk-sultanatet | ||
| Gravlagt | Al-Zahiriyah Library[1] | ||
| Annet navn | al-Malik al-Zahir Rukn al-Din Baibars al-Bunduqdari Abu al-Futuh | ||
| Regjeringstid | 24. oktober 1260 – 1. juli 1277 | ||
Hans eventyrlige liv er av folkefantasien blitt utpenslet i ridderromanen «al-Sirah al-Zahiriya» (al-Zahirs liv) og i romantrilogien «Brødreskapet».
Liv og virke rediger
Han ble født i Kumania (Desht-i Kipchak) mellom elvene Edil (Volga) og Yaiyk (Ural).[2][3][4][5][6][7] Han skal ha blitt tatt til fange av mongoler som solgte ham som slave i Syria, og han havnet senere i Egypt som livvakt til As-Salih Ayyub.
I 1250 hjalp han Izz al-Din Aybak med å bemektige seg tronen, men flyktet deretter til Syria. Etter Aybaks død vendte han tilbake til Egypt og innehadde under hans etterfølger høye befalingaposter i kampene mot mongolene om Syria.
Han var en av de islamske kommandantene for styrken som beseiret Ludvig IX av Frankrikes sjuende korstog og han ledet baktroppen for den egyptiske hæren i slaget ved Ayn Jalut i 1260, hvor mamelukkene påførte en vesentlig mindre mongolsk styrke et betydelig nederlag, og som blir regnet som et av verdenshistoriens vendepunkter. Dette skjedde etter at Hulagu Khan tok størstedelen av sin hær med seg tilbake til Mongolia på grunn av Möngke Khans død. Hulagus nestkommanderende, Kitbuga, ble nødt til å møte mamelukkene med en svært begrenset hærstyrke.[8][9] Baibars var muligens den aller første som benyttet seg av håndkanoner i krig, nettopp i sleget ved Ain Jalut.[10][11]
Baibars' styre markerte starten på mamelukkenes dominans i det østlige middelhavsområdet og styrket holdbarheten på mamelukkenes militære system. For å støtte sine felttog fikk Baibars etablert arsenaler og bygd krigsskip og lastefartøyer. Han klarte å erobre korsfarernes landområder i Syria og å forene Syria og Egypt til én stat som var i stand til å forsvare seg mot både korsfarerne og mongolene. Som sultan brukte Baibars også en kombinasjon av diplomati og militære handlinger som gjorde at mamelukkene kunne utvide sitt rike. Hans klarte blant annet å underlegge seg Makuria, og hans felttog førte også inn i Libya og Nubia.
Baibars døde i Damaskus den 1. juli 1277. Hans død har vært emne for en del akademisk spekulasjon. Flere kilder er enige om at han døde fra å ha drukket forgiftet kumiss som var ment for noen andre. Andre redegjørelser antyder at han kan ha dødd fra et sårskade fra krig eller fra sykdom.[12] Han ble gravlagt i Al-Zahiriyah-biblioteket i Damaskus.[13]
Litteratur rediger
- Wolff, R.L.; Hazard, H.W. (1969): The later Crusades, 1189-1311. XXII: The Mamluk Sultans to 1293. University of Wisconsin Press, Madison, s. 745 ff.
- Fuess, Albrecht (2001): «Verbranntes Ufer. Auswirkungen Mamlukischer Seepolitik Auf Beirut Und die Syro-Palästinensische Küste (1250-1517)», Islamic history and civilization, 39. Köln: Brill Academic Pub
- Brandes, Jörg-Dieter (2007): Die Mameluken. Aufstieg und Fall einer Sklavendespotie. Wiesbaden: VMA.
- Heidemann, Stefan (1994): «Das Aleppiner Kalifat (A.D. 1261): vom Ende des Kalifates in Bagdad über Aleppo zu den Restaurationen in Kairo», Islamic history and civilization, 6, BRILL
- Humphreys, R. Stephen (1977): From Saladin to the Mongols: the Ayyubids of Damascus, 1193-1260, SUNY Press
- Holt, Peter Malcolm (1995): Early Mamluk diplomacy, 1260-1290: treaties of Baybars and Qalāwūn with Christian rulers, BRILL
- Folda, Jaroslav (2005): Crusader art in the Holy Land: from the Third Crusade to the fall of Acre, 1187-1291, 1, Cambridge University Press
Referanser rediger
- ^ Wikipedia på arabisk[Hentet fra Wikidata]
- ^ Al-Maqrizi, fra berisjstammen som nå lever i vestlig del av Kasakhstan, Al Selouk Leme'refatt Dewall al-Melouk, s.520/vol.1
- ^ Ibn Taghri, al-Nujum al-Zahirah Fi Milook Misr wa al-Qahirah, år 675H /vol.7
- ^ Abu al-Fida, The Concise History of Humanity, Tarikh Abu al-Fida s.71-87/ year 676H
- ^ Ibn Iyas, Badai Alzuhur Fi Wakayi Alduhur, forkartet og redigert av Dr. M. Aljayar, Almisriya Lilkitab, Cairo 2007, ISBN 977-419-623-6 , s.91
- ^ Baibars i Concise Britannica Online, web page
- ^ Kort artikkel i Columbia Encyclopedia, web page Arkivert 22. april 2004 hos Wayback Machine. Arkivert 2004-04-22 hos Wayback Machine
- ^ Meyvaert, Paul (1980): «An Unknown Letter of Hulagu, Il-khan of Persia, to King Louis IX of France», Viator 11, s. 258; 249.
- ^ Red. (1993): The Collins Encyclopedia of Military History, 4. utg., Dupuy & Dupuy, s. 424
- ^ Ahmad Y Hassan: Gunpowder Composition for Rockets and Cannon in Arabic Military Treatises In Thirteenth and Fourteenth Centuries Arkivert 2008-02-26 hos Wayback Machine
- ^ Ancient Discoveries, Episode 12: Machines of the East, History Channel, 2007 (Part 4 og Part 5)
- ^ Young, Robyn (2007): Crusade. Dutton. s. 484.
- ^ Zahiriyya Madrasa and Mausoleum of Sultan al-Zahir Baybars. Arkivert fra originalen den 8. januar 2009 hos Wayback Machine.
Eksterne lenker rediger
| Forgjenger: Saif ad-Din Qutuz |
 Sultan av Egypt og Syria |
Etterfølger: As-Said Barakah |