Bāburnāma

Bāburnāma (tsjagataisk/persisk: بابر نامہ‎‎;´, bokstavelig oversatt: «Baburs bok» eller «Baburs brev»; også kjent som 'Tuzk-e Babri') er selvbiografen til Ẓahīr-ud-Dīn Muḥammad Bābur (1483–1530), grunnleggeren av Mogulriket.

«Keiser Babur tar i mot en besøkende», folio fra Bāburnāma.

Selvbiografen var skrevet på tsjagataisk-tyrkisk, kjent for Babur som «Turki», som var det talte språket til Andijon-Timurider.

Bakgrunn

Ẓahīr-ud-Dīn Muḥammad Bābur, mer kjent under navnet Bābur, var en godt utdannet timurid, sagt å være nedstammet fra Timur Lenk.

Født prins av Fergana (moderne Usbekistan og Tadsjikistan) besteg han tronen i en alder av 12 år. Senere erobret han Samarkand, men mistet samtidig Fergana til sin onkel. Han forsøkte å ta tilbake Fergana, men endte opp med å miste begge byer til sin onkel. Bābur gav opp etter en tid med forsøk på gjenerobring og vendte blikket sørover, der han vinner og taper riker gjennom moderne Usbekistan, Tadsjikistan og Afghanistan, før han kommer til det indiske subkontinent. Han erobrer Kabul, ekspanderer sørover og etablerer i 1526, det som skulle bli ett av de mektigeste imperiene i sin tid, Mogulriket.

Det er trolig etter at Bāburr har etablert sitt imperium at han velger å nedtegne sin livshistorie. Alltid på farten, og i krig med rikene rundt ham, ville det være vanskelig å få til å skrive noe slikt som dette under slike forhold. Bāburs selvbiografi er den første, og inntil nylig, den eneste, selvbiografien i islamsk kultur. Selvbiografier er en stor del av kulturarven i moderne tid, men da Bābur bestemte seg for å føre i pennen sitt eget liv, var dette ett ukjent fenomen. Hva som fikk han til å skrive ned om livet sitt er uvisst, men han kommenterer selv at dette han skriver ikke er for å:

make a complaint; I have written the plain truth. I do not set these matters down in order to make know my deserts ; I have set down exactly what has happened. In this History I have held firmly to it that the truth should be reached in every matter, and that every act should be recorded precisely as it occurred. From this it follows of necessity that I have set down of good and bad whatever is known, concerning father and elder brother, kinsman and stranger; of them all I have sat down carefully the known virtues and defects. Let the reader accept my excuse; let the reader pass on from the place of severity!

Innhold

Dyr i Hindustan, illustrert side i Bāburnāma.

Bāburnāma begynner med en hyllest til Allah. Hans fortellinger er levende og rike i beskrivelser, ikke bare om hans liv, men også om historien og geografien til områdene han levde i, dens fauna og flora, og de mennesker som han kom i kontakt med. Teksten inneholder også ulike beskrivelser av familierelasjoner, botanikk, erobringer, fødsler, landskap et cetera. Etter litt bakgrunnsstoff, beskriver Bābur sine vekslende seirer som en mindre hersker i Sentral-Asia – der han tok og mista Samarkand to ganger – og flyttingen til Kabul i 1504.

Undesøkelser av manuskriptene viser brudd i manuskriptene i tidsperiodene 1508–1519 og 1520–1525. En regner med at de ble ødelagt i en storm 25. mai 1529. I tidsrommet mellom de tapte manuskriptdelene har Bābur etablert seg i Kabul, og fra der lanserer han en invadering inn i nordvestlige India. Flere kommentarer viser at Babur ville bearbeide deler av sitt arbeid i AH 935 (1528–1529), som er det siste året Babur har lagt noe nytt til sine memoarer. Han dør året etter, i 1530. Den siste delen av Bāburnāma dekker årene 1525 til 1529 med etableringen av Mugalriket i India, som Bāburs etterkommere har hersket over i de påfølgende 3 århundrer.

Bābur har inkludert mye av hans tids historie, mye som ikke er å finne i andre kilder. Khwandamir, forfatter av Habib al-siyar, og Muhammed-Haydar Mirza Dughlat, forfatter av Tarikh-i Rashidi, brukte Bāburs selvbiografi som primærkilde til sine verk, og i så langt de behandlet det samme materialet som Bābur gjorde, underbygger de Bāburs materiale. De var begge pålitelige samtidshistorikere som kjente Bābur personlig (Muhammed-Haydar Mirza var også Bāburs fetter på hans mors side).

Bāburnāma er vakkert dekorert og illustrert med bokmalerier, som ble produsert fra slutten av 1500-tallet og ut 1600-tallet. De er eksepsjonelle mesterverk, men har den ulempen at de illustrerer personer som samtidsmoguler i samtidens indiske settinger, slik at de framstiller situasjoner slik samtiden ville tenke seg Bābur og hans omgivelser. Dagens utgivelser har i mange tilfeller erstattet dette med malerier vi vet var samtidige med Bābur, og som han i noen tilfeller faktisk eide.

Organisering av teksten

Teksten slik den er kjent siden, som det er antatt at den var slik Bābur etterlot den, kan deles inn i tre ganske like deler. De følger det kronologiske arrangementet typisk for sin tid, ved år etter Hegira-kalenderen, og ikke etter emne. Mens det overordnede narrativet følger strengt denne kronologien, hender det at Bābur hopper tilbake i tid, spesielt når han introduserer nye personer og deres forhistorier, gjerne i to eller tre generasjoner. Noen ganger stopper han også opp for å fortelle om det han beskriver som «seneste nytt» om ett område, som kan gå mange år tilbake.

Den første delen av Bāburnāma tar for seg Bāburs tidlige dager, fra tiden han ble proklamert hersker av Fergana i Khodzhent i en alder av tolv år i året 899 (1494) til han dro fra Transoxiana i år 908 (1503). Den har tydeligvis blitt nøye bearbeidet, omskrevet og redigert av Bābur; historisk bakgrunnsmateriale har blitt skrevet inn og personer identifisert, teksten flyter lett og prosaen er vel gjennomtenkt. Den andre delen, som tar for seg tiden i Kabul i årene 910–926 (1504–1520), ser vi også har blitt redigert, mer eller mindre likt den første delen. Dette er den delen som mangler årene 914–925 (mai 1508 – januar 1519) og 926–931 (desember 1519 – oktober 1525). Den tredje, og siste, delen går fra begynnelsen av 932 (oktober 1525) til begynnelsen av 936 (september 1529). Den ender i midten av en setning, og ligner mer på ett utkast enn noe ferdig. Store deler ser ut som om Bābur har kopiert fra en dagbok, med den intensjon å senere redigere og kommentere- noe han aldri fikk sjansen til. Han døde året etterpå.

Hyderabad manuskriptet som Henry Beveridge fant i 1900, gir oss de fleste års overskriftene, mens de som mangler har den persiske oversettelsen gitt oss. Selv om det var vanlig at man brukte tematiske undertitler i persisk historiske verk på denne tiden, har ikke Bābur gjort det. I originalt oppsett er dermed teksten en eneste kontinuerlig tekst.

Språk

Bāburnama er skrevet på tsjagataisk-tyrkisk, kjent for Bābur som «Turki». Å velge å skrive på dette språket, og ikke på persisk var ett uvanlig valg. Persisk var det universale språket på den tiden, språket for kultur og litteratur, noe man ser gjenspeilt i Bāburnama, der Bāburs prosa, ifølge historiker Stephen Frederic Dale, veldig persisk i sin setningsstruktur, morfologi og ordforråd, og inneholder også mange fraser og små dikt på persisk. Tsjagataisk-tyrkisk var timuridenes talte språk, også til hele den tyrkisk-mongolske verden på det tidspunktet. Diktere og forfattere hadde sporadisk skriblet på tsjagataisk fra begynnelsen på timuridperioden, og under beskyttelse fra Bāburs eldre samtidige i Herat, Sultan-Husayn Mirza og Mir Ali-Sher Nawa’i, kunne tsjagataisk prosa nyte en kortlevd blomstring på slutten av 1400-talet.

Men tsjagataisk truet aldri persisk som det dominerende kulturspråket, og veldig lite resonnerende eller fortellende prosa ble skrevet på tsjagataisk, til og med i Herat. Siden er Bāburnama en av de lengste eksemplene på vedvarende narrativ prosa på tsjagataisk, ettersom forsøkene på å gjøre tsjagataisk levedyktig litterært viste seg å være dømt til å feile på grunn av hendelsene som feiet timuridene ut av Iran og Sentral-Asia. Ironisk nok ble timuridherskerne overkjørt av to dynastier som også var tyrkiske; fra vest kom Safavidene (1501–1732) og fra nord kom tyrkisk-mongolske usbekere. Siden Safavidenes hovedsakelige kulturelle identifikasjon var mot Iran, var deres kulturelle språk persisk, mens deres morsmål fortsatte å være tyrkisk gjennom dynastiets lange historie (en vestlig dialekt av turkmenerne i østlige Anatolia og Aserbajdsjan, ikke den østlige tsjagatai dialekten av timuridene). Usbekerne, utsatt for ett kulturelt mindreverdighetskompleks, konsentrerte seg om utviklingen av persisk kultur, i hovedsak ved å importere talent, både frivillig og ufrivillig, fra Herat, og hadde liten tid eller interesse av å oppfordre til utvikling av sitt eget tyrkiske språk.

Bāburs tsjagatai flyter lett, er dagligdags og bruker ord og uttrykk som enhver tsjagataitalende ville kjenne igjen. Det er ett språk som har lite eller ingen litterære pretensjoner, og hans stil er blottet for den persiske pompøse kunstneriske stilen og litterære påfunn, med sine rimende synonymer og endeløse parallelle konstruksjoner, noe som karakteriserte tsjagataiprosaen til Sultan-Husayn Mirza og Ali-Sher Nawa’i.

Titler og navn

Som var vanlig blant historikere på denne tiden, strør Bābur ut med navn på familie, venner, fiender, slaver, tjenere etc. Det var til dels ønsket om å udødeliggjøre sine venner, familie og underordnede, sammen med sine fiender som viste stort mot og eksepsjonelle ferdigheter på slagmarken. Til dels var det for å legitimere en historisk fortelling, slik tendensen var i muslimsk historiografi på denne tiden, uavhengig av personens rang eller status.

Mange av personene Bābur nevner, er også utsmykket med titler annerledes enn de man er vant til i vesten. Timuridene, etterkommere av Amir Temür, bærer alle tittelen «Mirza», en forkortet form av «amirzada»: «avkom av Amir». Av tyrkisk stil ble dette lagt til bak navnet. Kvinnelige timurider bærer navnet «Begim» («min frue»), etter navnet sitt. Derfor er Baburs navn Bābur Mirza, hans far er Umar-Shaykh Mirza og hans tante er Payanda Sultan Begim. Autonome herskere av huset Timur har vært, i tillegg til den arvelige tittelen «Mirza», tillagt tittelen «Padishah». Bābur skiftet for eksempel sitt navn formelt fra Bābur Mirza til Bābur Padishah.

Etterkommere av Dsjengis Khan har båret tittelen «Khan» etter sitt navn, slik som Bāburs onkel på morssiden, Sultan-Mahmud Khan, og hans morfar, Yunus Khan. De kvinnelige etterkommerne har tittelen «Khanϊm», slik Bāburs mor gjorde, Qutlugh Nigar Khanϊm. Når Babur møter på afghansk nobilitet av Delhi-sultanatet i Hindustan seksjonen av boken, har de også den nedarvede tittel Khan, selv om de ikke er etterkommere av Dsjengis Khan. Likeså med usbekiske herskere, slik som Muhammed Khan Shaybani, mens de usbekiske prinsene bærer tittelen «Sultan» etter sitt navn, slik som Temϋr Sultan og Mahdi Sultan.

Tyrkiske stamme- og militærledere bærer tittelen «Beg», «herre». Tadsjikere (persere) utdannet i en muslimsk institusjon for høyere utdanning, mange som holdt viktige posisjoner i byråkratiet, har hatt tittelen «Mawlana» (arabisk «vår herre»), ofte forkortet til «Mulla», foran navnet. Høytstående Sufier bar tittelen «Khwaja» foran sine navn, og «Sayyeder» (etterkommere av profeten Muhammed) bar i blant tittelen «Amir», noen ganger forkortet til «Mir», foran navnet sitt i stedet for Sayyed.

Geografien

Utdypende artikkel: Bāburnāmas geografi

Bāburs fortellinger er levende og rike i beskrivelser, ikke bare om hans liv, men om historien og geografien til områdene han levde i, og dens fauna og flora. De inneholder ulike beskrivelser av botanikk og landskap. Geografisk er det meste av regionene som formet Bāburs verden – moderne Usbekistan, Tajikistan, Afghanistan, Nord-Pakistan og India – ukjente for den enkelte, til og med for spesialister.

Oversettelser

Utdypende artikkel: Oversettelser av Bāburnāma

I regjeringstiden til keiser Akbar (1556–1605), vart hans bestefars verk oversatt fra tsjagataisk-tyrkisk til persisk av en mogul av hoffet, Abdul Rahīm, i AH 998 (1589–1590). Senere vart den oversatt til både latinsk, fransk og engelsk. Den ble først oversatt til engelsk av John Leyden og William Erskine som Memoirs of Zehir-Ed-Din Muhammed Baber: Emperor of Hindustan, og senere av den britiske orientalisten Annette Beveridge. I dag er Bāburnāma vidt oversatt, og er del av lærebøker i ikke mindre enn 25 land i sentral-, vest- og Sør-Asia.

Litteratur

• The Babur-nama in English (Memoirs of Babur) (1922) Volume 1 av Annette Susannah Beveridge på Internet Archive
• The Babur-nama in English (Memoirs of Babur) (1922) Volume 2 av Annette Susannah Beveridge på Internet Archive
• The Baburnama: Memoirs of Babur, Prince and Emperor, (1996). Zahir-ud-din Mohammad Babur. Oversatt, redigert og kommentert av Wheeler M. Thackston.
• Babur, Hiro, D. & Beveridge, A. S. (2006). Babur Nama: Journal of Emperor Babur. New Delhi: Penguin Books. ISBN 978-0-14-400149-1; ISBN 0-14-400149-7