Austmarkakonflikten

Austmarkakonflikten var en skogsarbeiderkonflikt på Austmarka utenfor Kongsvinger som utspilte seg vinteren 1927/28. Konflikten omhandlet de lokale skogsarbeidernes rettigheter til fagorganisering og tariffavtale, og sto mellom skogsarbeidere organisert i fagforeningen Skog og Land som gikk ut i streik, og streikebrytere og skogeiere hvor flere var organisert i streikebryterforeningen Arbeidets Frihet. Konflikten endte med at Skog og Land og Skogbrukets Arbeidsgiverforening forhandlet frem en avtale om lønn og arbeidsvilkår mellom skogsarbeiderne og skogeierne i oktober 1928.

Varalden. Austmarkas nest største innsjø.

Bakgrunn

Tømmerprisen falt drastisk i Norge på 1920-tallet og medførte vanskeligere arbeidsforhold i skogbruket. Den norske handelsflåtens innsats under første verdenskrig hadde medført inflasjon som utover 20-tallet ble forsøkt redusert gjennom en hard paripolitikk. Paripolitikken har senere blitt kritisert for at den var lite effektiv og at den forverret den økonomiske krisen på 20-tallet. misnøyen mot papirindustrien vokste i Hedmark siden flere mente de presset prisene på tømmer ned, og dette bidro videre til motsetninger mellom by og land når fabrikkene flest lå i byer og tettsteder. Motsetningen utnyttet Arbeidets Frihet til å vinkle den røde fagbevegelsen som et urbant fremmedelement som skapte kunstige motsetninger mellom skogeiere og skogsarbeidere.

Hendelsesforløp

Allerede i 1926 oppsto det en fløterkonflikt mellom en gruppe organiserte arbeidere forsøkte å blokkere fløtingen til firmaet Kjær og co. De organiserte måtte gi opp blokaden, men oppnådde at firmaet måtte gjøre mer formelle arbeidsavtaler videre. Høsten 1927 gikk de organiserte igjen til streik anført av Werner Ekstrøm og Johan Ødegaard, denne gangen mot Hermann Sætherns sagbruk i bygda. Sæthern svarte med å hente streikebrytere fra Eidskog som drev driften videre. Streikebryteriet skapte sinne og engasjement, og antall organiserte arbeidere steg. Konflikten var tilspisset og vakte nasjonal oppmerksomhet. Streikebrytere ble kalt judaser av de organiserte, men ble forsvart som folk som var nødt til å jobbe for å i det hele tatt ha mat på bordet. På Austmarka ble det slått store spiker i tømmeret til Hermann Sæthern for å sabotere sagdriften hans. De organiserte ble raskt anklaget, men sto hardnakket på at de var uskyldige. Den dag i dag er det fortsatt uavklart hvem som slo spikerne inn i tømmeret til Sæthern.

Resultat

Konflikten endte med at Skog og Land og Skogbrukets Arbeidsgiverforening forhandlet frem en avtale om lønn og arbeidsvilkår mellom skogsarbeiderne og skogeierne i oktober 1928. Noen streikere ble arrestert eller anklaget i rettssaker, men da antallet organiserte økte ble lokale arbeidsgivere med Terje Braaten i spissen presset til å organiserte seg i Skogbrukets Arbeidsgiverforening. Hermann Sæthern var imot organiseringen, men ble presset til å inngå avtale med streikerne som gjorde avtaler med de andre lokale skogeierne. Fra høsten 1928 fungerte Skog og Land og Skogbrukets Arbeidsgiverforening som sparringspartnere i lønnsforhandlingene i skogbruket på Austmarka. Arbeidets Frihet fikk ikke noe rotfeste i det lokale arbeidslivet siden.