Aula-brannen var en brann i aulaen i Universitetet i Oslo, natten til 28. november 1943, like før den tyske okkupasjonsmakten skulle arrangere en konsert der. De tyske okkupasjonsmyndighetene benyttet brannen som et påskudd for å arrestere og deportere studentene ved universitetet.

Domus Media («Midtbygningen»), Aulaen ligger bak denne bygningen
Terboven og Quisling, førstnevnte beordret de norske studentene deportert etter brannen i Aulaen

Brannen rediger

Skadene var ubetydelige da brannvesenet raskt kom til stedet, siden brannstifterne selv hadde varslet brannen. Fra norsk hold ble det hevdet at brannen var en nazistisk provokasjon, etter mønster av Riksdagsbrannen i Berlin i 1933. Tyske okkupasjonsmyndigheter hevdet at kommunistiske studenter sto bak, og Josef Terboven beordret en større aksjon mot studentene ved Universitetet i Oslo den 30. november. 1 166 personer, hovedsakelig mannlige studenter, ble arrestert, og universitetet ble stengt. Blant de arresterte var det mange som hadde lite eller ingenting med motstandsbevegelsen å gjøre, og arrestasjonene har derfor blitt sett på som en form for represalier. 644 av de arresterte ble sendt til leirer i Tyskland, og 17 personer døde under oppholdet.

De ansvarlige rediger

Det kom i 1949 frem at personer i kretsen rundt den illegale avisen London-Nytt hadde stått bak ildspåsettelsen på initiativ av Petter Moen. Hensikten var, ifølge Svein Wilhelm Bruuns vitnemål i en landssvikersak, å legge skyld på nazistene, og «piske opp hatet mot tyskerne». Dette oppdraget hadde de fått fra England, da britene mente at det var for gemyttlige tilstander mellom den norske befolkning og den tyske okkupasjonsmakt, hevdet Bruun. Motstandsgruppen skrev selv i sin illegale avis at det var tyskerne som sto bak. I 1993, ved femtiårsmarkeringen for arrestasjonene som fulgte brannen, kom det fram at det var fire menn som sto bak, og at lederen var Petter Moen. Moen omkom da fangeskipet han var med på vei til Tyskland sank i 1944.

Kilder rediger

  • 8. mai, forsiden, 2. august 1948
  • Folk og Land, side 7, 13. desember 1948

Eksterne lenker rediger