Atrieflimmer
Atrieflimmer, også kalt forkammerflimmer, oppstår når pacemakercellene i atriene aktiveres uregelmessig. En samtidig beskyttende virkning av en delvis blokkering i atrioventrukulœrknuten sørger for at ventriklene, hovedkamrene, ikke slår like fort.[2] Hjertefrekvensen ved atrieflimmer vil ofte være mellom 100 og 150 slag i minuttet. Omkring 1 % av alle i Norge har atrieflimmer. Atrieflimmer er hyppigst hos eldre.[3]
| Atrieflimmer | |||
|---|---|---|---|
 Normal hjerterytme (topp) og atrieflimmer (bunn), målt ved ECG | |||
| Område(r) | Kardiologi | ||
| Symptom(er) | Palpitasjon[1] | ||
| Ekstern informasjon | |||
| ICD-10-kode | I48 | ||
| ICD-9-kode | 427.31 | ||
| ICPC-2 | K78 | ||
| DiseasesDB | 1065 | ||
| eMedicine | 151066 | ||
| MeSH | D001281 | ||
rediger
Navnene atrieflimmer og forkammerflimmer brukes begge medisinsk.[4] Første ledd kommer av atrium eller forkammer, mens andre ledd spiller på at det flimrer, dvs. skjelver eller beveger seg urolig,[5] istedenfor å trekke seg sammen med en jevn bevegelse.
Atrieflimmer har også på folkemunne blitt kalt for jegerhjerte og harehjerte.[4][6]
Patofysiologi rediger
I løpet av et hjerteslag i et friskt hjerte sendes et elektrisk signal ut fra sinusknuten, som brer seg utover atriene. Dette elektriske signalet fører videre fører til at muskelvevet trekker seg sammen, en bevegelse som gjør at blod blir sendt fra atriene til ventriklene. Samtidig sendes et elektrisk signal til atrioventrikulærknuten, som, noe senere, sender et tilsvarende signal til ventriklene.
Atrieflimmer kjennetegnes av at elektriske impulser utløses uregelmessig og usynkronisert. Når det elektriske signalet ikke brer seg i muskelfiberet synkronisert, fører dette igjen til at muskelcellene i de ulike delene trekker seg sammen på ulike tidspunkt, på en ikke-synkronisert måte, hvilket totalt sett fører til at hjertemuskelen ikke trekker seg sammen i én synkronisert bevegelse. Isteden trekker vevet seg sammen lokalt, på ulike tidspunkt, slik at det får en «flimrende» bevegelse. Mangel på synkronisert sammentrekning gjør at blodet i atriene ikke pumpes til ventrikelen slik det skal, men isteden bare «renner igjennom» kammeret.
Forekomst rediger
Atrieflimmer er, i hele verden, den vanligste formen for arytmi som er observert klinisk.[7] Atrieflimmer forekommer i hele verden, men det er store geografiske forskjeller: det er for eksempel dobbelt så mange tilfeller av atrieflimmer, prosentvis, i vestlige land i forhold til i Kina. Det er også dobbelt så mange menn som kvinner som utvikler atrieflimmer.[8]
Atrieflimmer er til en viss grad korrelert med alder. Tilstanden er ekstremt skjeldent blant barn, mens blant eldre er det relativt vanlig. I en studie fra Nederland fra 2006, blant over 6000 personer der alle var over 55 år gamle, fant forskere ut at den rammet 5.5 % av alle, fra 0.7 % i den yngste aldersgruppen (55–59 år) til 17.8 % i den eldste (over 85 år).[9]
Årsaker rediger
- Koronarsykdom (surstoffmangel på grunn av trange kar i hjertemuskulaturen),
- hypertensjon, (høyt blodtrykk)
- mitralstenose, (trange klaffer mellom venstre forkammer og hjertekammer).
- hypertyreose, (høyt stoffskifte).
Ved såkalt lone fibrillation opptrer atrieflimmer uten annen sykdom.[10]
To typer av atrieflimmer rediger
Det finnes to typer av atrieflimmer:[trenger referanse]
- Sympatikus-indusert flimmer
- Vagus-indusert flimmer
Atrieflimmer klassifiseres også som nyoppdaget atrieflimmer, paroksysmalt atrieflimmer (varer i syv dager eller mindre), persisterende atrieflimmer (mer enn syv dager), langvarig persisterende atrieflimmer (mer enn 12 måneder} og permanent atrieflimmer (kronisk).[11]
Tidligere har atrieflimmer blitt klassifisert inn i lone atrial fibrillation, valvulær/ikke-valvulær atrieflimmer og kronisk atrieflimmer, men disse anbefales ikke lenger brukt av klinisk personell siden denne type klassifisering regnes som upresis.[7][11]
Andre arytmier rediger
Det finnes flere rytmer i forkamrene som innebærer en rask rytme.
- Atrieflutter skiller seg fra atrieflimmer ved at den gir en regelmessig høy puls, til forskjell fra atrielfimmer som gir en uregelmessig høy puls. Det kan være nødvendig med EKG for å skille mellom de to tilstandene.
- Paroksytisk supraventrikulær takykardi er en rask hjerterytme som gir puls fra 130-160 slag i minuttet. Den oppstår plutselig og er en belastning for hjertet om den varer en eller to timer. Den kan gi seg plutselig ved massasje av blodåren på ene siden av halsen, eller ved å holde pusten og øke lufttrykket i lunge og munnhule (Valsalvas manøver).
Symptomer og funn rediger
Atrieflimmer kan være asymptomatisk, men kan også merkes som ubehagelige uregelmessige pulsslag, hjertebank, tung pust eller svimmelhet.
Karakteristisk for atrieflimmer er uregelmessig hjerteaktivitet slik at det er forskjellig tidsintervall mellom alle pulsslagene. Siden hjertekamrene trenger litt tid for å kunne ta imot neste pulsslag, vil den raske forkammeraktiviteten gjøre at mange forkammerslag ikke lager sammentrekning i hjertekamrene, noe man kaller for pulsdeficit. Den uregelmessige hjerteaktiviteten kan registreres med stetoskopi eller ved å registrere pulsen. Diagnosen stilles ved EKG.
Komplikasjoner rediger
Atrieflimmer øker risikoen for dannelse av blodpropper i et flimrende atrium med turbulent blodstrøm. Den hyppigste alvorlige komplikasjonen ved atrieflimmer er hjerneslag. Omkring 2000 nordmenn får hvert år hjerneslag på grunn av ubehandlet atrieflimmer. Langvarig atrieflimmer kan i noen tilfeller føre til hjertesvikt[3]
Behandling rediger
Detaljerte behandlingsanbefalinger er publisert i Nasjonale retningslinje for behandling og rehabilitering ved hjerneslag, kapittel Antitrombotisk behandling ved kardial embolikilde.[10].
Generell behandling rediger
For å hindre hjerneslag og andre komplikasjoner som følge av klumping av blodet er det mange av pasientene med atrieflimmer som behandles med antikoagulasjonsbehandling, (blodfortynnende) slik som Marevan. Riktig bruk av antikoagulerende behandling kan redusere risikoen for blodpropp med 60-70 %.[3]
Hvorvidt blodfortynnende behandling gis og hvilken type behandling som anbefales avgjøres av lege basert på hvilke andre risikofaktorer for hjerneslag pasienten har.
Pasienter som ikke får konvertert atrieflimmeret permanent vil som regel også behandles med medisiner som demper aktiviteten i hjertemuskelen. Dette gjøres for å gi en langsommere hjerterytme som avlaster hjertet, frekvensrekulerende legemiddelbehandling. Det kan også gjøres for å hindre nye anfall med atrieflimmer, profylaktisk behandling. Betablokker er et eksempel på en medikamentgruppe som brukes til begge disse formålene.[12]
Konvertering og kurativ behandling rediger
Mange tilfeller av akutt atrieflimmer vil gå tilbake av seg selv. Ofte vil man allikevel forsøke å endre atrieflimmerrytmen til sinusrytme, (normal, jevn hjerterytme) ved hjelp av elektrokonvertering (støt fra en hjertestarter) i narkose eller ved hjelp av medikamenter. Hvis atrieflimmeret har vart i mer enn 48 timer, må en sørge for effektiv antikoagulering (på folkemunne kalt "blodfortynnende") med warfarin før konverteringsforsøk.
Ablasjonsbehandling er en ny, tids- og ressurskrevende behandlingsform som kan kurere atrieflimmer permanent.[13]
Man bruker tynne katetre som føres til hjertet fra blodårene i lysken. Ved hjelp av radiofrekvensstrøm kan man bryte nervebaner som leder strøm i og til forkamrene.[3]
Referanser rediger
- ^ (på en) Disease Ontology, 27. mai 2016, Disease Ontology-ID DOID:0060224, Wikidata Q5282129, http://purl.obolibrary.org/obo/doid.owl
- ^ Dag Jacobsen (2001). Sykdomslære. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
- ^ a b c d John Kjekshus: Det urolige hjertet / note
- ^ a b «Atrieflimmer og -flutter». NHI.no. Besøkt 31. januar 2020.
- ^ «flimre». NAOB. Besøkt 23. februar 2023.
- ^ «Atrieflimmer - behandling er viktig». ALTOMHELSE.no - Kunnskap, trygghet & nysgjerrighet - gjennom hele livet (svensk). Besøkt 31. januar 2020.
- ^ a b Sunil T. Mathew, Jigar Patel og Satheesh Joseph (2009). «Atrial fibrillation: Mechanistic insights and treatment options». European Journal of Internal Medicine. 20: 672–681. doi:10.1016/j.ejim.2009.07.011.
- ^ Thomas M. Munger, Li-Qun Wu og Win K. Shen (2014). «Atrial fibrillation». Journal of Biomedical Research. 28 (1). doi:10.7555/JBR.28.20130191.
- ^ Jan Heeringa, Deirdre A.M. van der Kuip, Albert Hofman, Jan A. Kors, Gerard van Herpen, Bruno H.Ch. Stricker, Theo Stijnen, Gregory Y.H. Lip, Jacqueline C.M. Witteman (9. mars 2006). «Prevalence, incidence and lifetime risk of atrial fibrillation: the Rotterdam study». European Heart Journal. 27: 949–953. doi:10.1093/eurheartj/ehi825.
- ^ a b Bent Indredavik, red. (2010). Nasjonal retningslinje for behandling og rehabilitering ved hjerneslag (norsk). Oslo: Helsedirektoratet. s. 72. ISBN 978-82-8081-153-0. Arkivert fra originalen 22. februar 2014. Besøkt 11. februar 2014.
- ^ a b Cecilie Risøe (5. januar 2021). «Ablasjonsbehandling av atrieflimmer». Tidsskriftet. doi:10.4045/tidsskr.20.0990.
- ^ Foreningen for utgivelse av norsk legemiddelhåndbok (2007). Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell. Oslo.
- ^ «radiofrekvensablasjon». Store norske leksikon. Besøkt 11. februar 2014.