Aton
Aton (eller Aten; egyptisk: jtn) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi solskiven og var opprinnelig et aspekt av solguden Ra. Den guddommelig opphøyde Aton var det sentrale fokus i religionen atonisme som ble etablert av Amenhotep IV, som senere tok navnet Akhnaton (død ca. 1335 f.Kr.) for å ære Aton. I hans dikt Den store Atonhymnen lovpriste Akhnaton guden som den høyeste og altomfattende guden, opphavet til alt levende og den livgivende ånd i verden. Aton har ikke en skapelsemyte eller familie, men er omtalt i Den egyptiske dødeboken. Etter Akhnatons død ble dyrkelsen av Aton utryddet av Horemheb.
| Aton i hieroglyfer | ||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| flest ganger |
Aton (jtn) | |||||||||||||||||
| kartusj laget av Akhnaton |
som i lyslandet [ved horisonten] jubler | |||||||||||||||||
| eller |
som er i solskinnet (Aton) | |||||||||||||||||
| og i en senere form |
som i lyslandet [ved horisonten] jubler | |||||||||||||||||
| eller |
Faderen, som kommer som solskinnet (Aton) | |||||||||||||||||
 | ||||||||||||||||||
Tidligere var Aton en gud som sto i skyggen av andre solguder, særlig Amon, men under Akhnaton ble Amon og andre guder fjernet fra monumenter. Den eneste tillatte guden var Aton. Det er altså snakk om verdenshistoriens første kjente forsøk på å innføre monoteisme (troen på kun en guddom).
Oversikt rediger
_to_the_figure._Reign_of_Akhenaten._From_Amarna,_Egypt._The_Petrie_Museum_of_Egyptian_Archaeology,_London.jpg)
_(Mus%C3%A9e_du_Caire)_(2076972086).jpg)
Aton, solskiven, er først gang referert til som en guddom i Sinuhes fortelling fra tolvte dynasti[1] hvor den avdøde kongen er beskrevet som oppstigende som en gud til himlene og forent med solskiven, det guddommelige legemet som blir sammensmeltet med sin skaper.[2] Ved analogi ble begrepet «sølvaton» tidvis benyttet for å referere til månen.[3] Solen Aton ble omfattende grad dyrket som en gud under styret til Amenhotep III, og da framstilt som mann med hode som falk, ganske tilsvarende som med Ra. Under styret til Amenhotep IIIs etterfølger, Amenhotep IV, ble Aton den sentrale guden i den egyptiske statsreligionen, og Amenhotep IV endret sitt navn til Akhnaton for å reflektere sin nære tilknytning med den nye øverste guddom.[1]
Den fulle tittel for Akhnatons gud var «Ra-Horakhti som fryder seg i horisonten, i hans navn som lyset som er solskiven». Denne tittelen på guden opptrer på tallrike steler som ble plassert for å markere grensene til Akhnatons nye hovedstad Akhetaton (moderne Amarna). Dette lange navnet ble ofte forkortet til Ra-Horus-Aton eller kun Aton i mange tekster, men guden som Akhnaton opphøyde til overherredømme besto av en syntese av meget eldre guder som ble forstått og sett på en helt ny og annerledes måte. Guden ble også betraktet som både maskulin og feminin samtidig, det vil si ikke det ene eller det andre, men begge deler. All skapelse ble forstått som å komme fra guden og å eksistere innenfor guden. I særdeleshet ble guden ikke framstilt som antropomorfisk (i menneskelig form), men som lysstråler som strømmet fra den runde solskiven.
Gudens navn kom til å bli skrevet innenfor en kartusj, sammen med titler som normalt ble gitt til en farao, noe som var ytterligere et brudd med den gamle tradisjonen. Ra-Horus, oftere referert til som Ra-Horakhti («Ra som er Horus av to horisonter»), er en syntese av to andre guder, begge som dokumentert fra tidlig av. I løpet av Amarna-perioden, ble denne syntesen sett på som den synbare kilden fra solguden, som igjen var den synlige manifestasjonen som var Aton, solskiven. I den forstand var Ra-Horus-Aton en utvikling av eldre ideer som kom gradvis. Den virkelige endringen, slik som enkelte har vurdert det, var det åpenbare fraværet av alle andre guder, særskilt Amon-Ra, forbudet mot dyrkelse av ideoler, og den diskutable innføringen av en delvis monoteisme av Akhnaton.[4] Synkretismen er klart synlig i Den store Atonhymnen hvor Ra-Horakhti, Shu og Aton er smeltet sammen til skapelseguden.[5] Andre ser Akhnaton som en som praktiserer dyrkelsen av Aton eksklusivt,[6] men uten aktivt å nekte for eksistensen av andre guder; han ganske enkelt avsto fra å dyrke andre enn Aton. Andre forskere kaller religionen for henoteistisk (dyrkelsen av en guddom av flere).[7]
Religion rediger
_3detalle.jpg)
Prinsippene for Atons religion ble nedtegnet på veggene av steingrav i Akhetaten. I religionen til Aton (atonisme) er natten en tid å frykte.[8] Arbeidet er gjort best når solen, Aton, er tilstede. Aton bryr seg om hver eneste skapning, og skapte elven Nilen i himmene (regn) for syrerne.[9] Aton skapte alle nasjoner og alle folk. Strålene fra solskiven gir kun liv til den kongelige familie; alle andre mottar liv fra Akhnaton og Nefertiti i bytte for Atons lojalitet. [10]
Når en person dør fortsetter hen å leve i Lysets by for døde i Akhetaten. Forholdene er det samme etter døden. Akhnaton bedømmer om noen skal bli gitt et etterliv og dømmer etter rettferdighetens vekt.
Dyrkelse rediger
Kultdyrkelsen av Aton var i den nye byen Akhetaten; en del andre kultbyer var Teben og Heliopolis. Prinsippene for Atons kult var nedtegnet på fjellveggene i gravene i Amarna. Betydelig forskjellig fra andre templer i oldtidens Egypt var templene til Aton fargerike og med et åpent tak som tillot solens lys å strømme inn. Døråpninger hadde overliggere og hevet dørsstokk. Ingen statuer av Aton var tillatt; det ble sett på som idoldyrkelse.[11] Disse var isteden erstattet av funksjonelle ekvivalente representasjoner av Akhnaton og hans familie som æret Aton, og mottok ankh («livets pust») fra ham. Prestene hadde mindre å gjøre etter som tradisjonelle ofringer (frukt, blomster, kaker) var begrenset, og det var ikke behov for orakler. Heller ikke mottok Atons templer skatt.
Dyrkelsen av Aton, den daglige tjeneste med renselse, salving og påkledning av det guddommelige bilde ble ikke utført. Røkelse ble brent flere ganger om dagen. Salmer som ble sunget for Aton ble akkompagnert av harpemusikk. Atons seremonier i Akhetaten involverte å gi offer til Aton med et slag med det kongelige septer. Istedenfor prosesjoner med skip, red den kongelige familie på hestestridsvogn på festivaldagene.
Ikonografi rediger
Ikonografisk avbildes guden Aton som solskiven. Atons livgivende krefter er ofte representert ved at solskivens stråler ender i hender som eksempelvis gir livgivende symboler til Akhnaton og kongefamilien. (Andre egyptiske guder ble tradisjonelt framstilt i form av dyre- eller menneskeskikkelser.) I hymner fra Akhnatons tid skildres Aton som skaperen av universet, som den som hver dag gir liv og form til verden.
Det ble tenkt at Aton gjennom solens vandring over himmelen, hver dag fikk med seg alt som skjedde. Aton brydde seg om alt, ingenting var for smått for ham.
Ordet «aton» kunne opprinnelig bli brukt for å beskrive et hvilket som helst rundt objekt, det være seg månen eller speil.
Referanser rediger
- ^ a b Wilkinson, Richard H. (2003): The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt. Thames & Hudson. s. 236–240
- ^ Lichtheim, M. (1980): Ancient Egyptian Literature, 1, s. 223
- ^ Fleming, Fergus, Lothian, Alan (1997): The Way to Eternity: Egyptian Myth. Duncan Baird Publishers. s. 52
- ^ Assmann, Jan (2005): Religion and Cultural Memory: Ten Studies, Stanford University Press, s. 59
- ^ Lichtheim, M. (1980): Ancient Egyptian Literature, 2, s. 96
- ^ Montserrat, Dominic (2000): Akhenaten: History, Fantasy and Ancient Egypt, Routledge, ISBN 0-415-18549-1, s. 36ff.
- ^ Brewer, Douglas j.; Teeter, Emily (22. februar 2007): Egypt and the Egyptians. 2. utg., Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-85150-3, s. 105
- ^ Hornung, Erik (2001): Akhenaten and the City of Light, Cornell University Press, s. 8.
- ^ Perry, Glenn Earl (2004): The History of Egypt. Greenwood Publishing Group. s. 1
- ^ Pinch, Geraldine (2002): Handbook of Egyptian Mythology. ABC-CLIO. s. 110.
- ^ «Aten, god of Egypt», Siteseen Ltd. Juni 2014.
Se også rediger
Eksterne lenker rediger
- (en) Aten – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Great Hymn to Aten, oversatt til engelsk av E.A. Wallis Budge, WikiSource