Asbjørn Halvorsen

norsk fotballspiller

[trenger referanse]

Asbjørn Halvorsen
«Assi»
Født3. des. 1898[1][2]Rediger på Wikidata
Sarpsborg[1]
Død16. jan. 1955[1]Rediger på Wikidata (56 år)
Narvik[1]
BeskjeftigelseFotballspiller, fotballtrener Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
GravlagtUllern kirkegård[3]
UtmerkelserVasaordenen[1]
Posisjonmidtstopper
Klubber
År Klubber
1917–1921​ Sarpsborg FK
1922–1934​ Hamburger SV
Landslag
År
1918–1923
Lag
Norge
Kamper (mål)
19 (0)

Asbjørn «Assi» Halvorsen (1898–1955) var en norsk fotballspiller, landslagstrener og generalsekretær. Han vant det første NM på gress for Sarpsborg som tidenes yngste kaptein i 1917 og spilte da Norge slo England i OL i 1920, det første tap i et internasjonalt mesterskap for fotballens hjemland.[4]

Som norsk landslagstrener slo han Tyskland i OL i 1936, i Adolf Hitlers første og siste kamp som fotballtilskuer. Deretter førte han laget fram til OL-bronse, før han tok Norge til VM i 1938, vår eneste VM-deltakelse fram til 1994.

I 20 år var Halvorsen også generalsekretær i Norges Fotballforbund, og regnes som arkitekten bak det moderne seriesystemet. Under 2. verdenskrig var Halvorsen fange i tyske konsentrasjonsleire, landet hvor han i 12 år hadde vært stor stjerne og tysk mester i 1923 og 1928 for Hamburger SV. Halvorsen bidro sterkt til at krigsfange og den senere statsminister Trygve Bratteli overlevde krigen.

Oppvekst rediger

Asbjørn Halvorsen vokste opp i en hjørnegård i Sarpsborgs gågate; her drev familien Norges største konditori. Da Halvorsen var 5 år ble Sarpsborg FK stiftet. Klubben etablerte seg raskt i toppen, og kom til cupfinalen i 1906 og 1907. Men det var Halvorsen som skaffet klubbens første kongepokal. Han debuterte for klubben som 17-åring, og viste tidlig lederegenskaper som gjorde at han ble valgt til kaptein. Fortsatt har han rekorden som yngste lagkaptein i en cupfinale, da han 18 år gammel ledet Sarpsborg til seier med 4-1 mot Brann i 1917. Dette var den første cupfinalen på gress, og det første åpne NM hvor alle lag fikk delta, ikke bare kretsmestre.[5]

1920-tallet rediger

1920-tallet begynte på best mulige måte for Asbjørn Halvorsen. Han spilte sentral midtbane på landslaget som sensasjonelt vant 3-1 over England i OL i Antwerpen. I neste kamp, kvartfinalen, tapte Norge for de senere gullvinnerne Tsjekkoslovakia. I 1921 flyttet Halvorsen til Hamburg. Han ville bli forretningsmann. Han ble ansatt i skipsrederiet Sloman, men grunnla året etter skipsmeglings- og forsikringsselskapet Halvorsen & Koch GmbH med tre andre, hvorav én var jødisk. Da Hamburg SV via en kollega av Halvorsen fikk greie på hans nærvær, ble han trukket inn i klubben. Her fikk Halvorsen raskt kallenavnet «Assi». I Halvorsens debutår i Hamburg SV kom de i 1922 til finalen i det tyske mesterskapet. Første finale ble avbrutt grunnet kveldsmørke på 2-2, etter over 180 minutters spill. Avgjørelse på straffespark forekom ikke på den tiden. Neste finale ble stanset etter 105 minutter fordi Nürnberg grunnet skader og utvisning hadde færre enn 8 spillere på banen på stillingen 1-1. Tittelen ble tildelt Hamburg av forbundet, men klubben avslo. Derfor finnes ingen tysk mester dette året, men spillerne ga et sigarettetui i gave til HSV-storspilleren Otto «Tull» Harder. Der sto det inngravert en hilsen skrevet av Halvorsen og signert av resten av laget, som slo fast at HSV var mestere. Nederst hadde Halvorsen skrevet «Og rettmessig så, din Assi.»

Allerede året etter i 1923 fikk Hamburg fjernet all tvil om vinnerstatus, da vant de nemlig mesterskapet med 3-0 mot Union Berlin foran 64 000 tilskuere i Berlin.

Det ble med bare 19 landskamper for Halvorsen. Hans siste landskamp var i Hamburg i 1923. Kampens eneste mål ble scoret av Tyskland ved Otto Harder. I 1924 vant Nürnberg finalen i det tyske mesterskapet mot Hamburg med 2-0. Halvorsen var dominant på Hamburg, og en av de første utenlandske stjerner i tysk fotball. I 1928 ble det et nytt tysk mesterskap, med 5-2 over Hertha Berlin foran 42 000 tilskuere hjemme i Hamburg. I avisomtalen ble Halvorsen beskrevet som Hamburgs motor på høyeste turtall, slagets feltmarskalk og den som førte kommandoen og ga retningen i alle situasjoner. I omtalen på spillerbørsen ble han bare beskrevet som «uovertreffelig god». Halvorsen var etter hvert både kaptein og spillende trener for det tyske storlaget, og klubbens eneste æresmedlem på den tiden. Fortsatt figurerer Halvorsen på drømmelag for Hamburg-historien, og tyskere kommer til Sarpsborg og spør etter bostedet til Halvorsen. Hamburg SV har aldri klart å kopiere Halvorsen-epoken hvor laget endte øverst på tabellen ti sesonger på rad fra 1923 til 1932.

1930-tallet rediger

Gjennom hele Hamburg-epoken dannet Halvorsen og Otto Harder et radarpar. På lagbildet etter 1928-mesterskapet sto de to inne i en laurbærkrans med resten av laget rundt. Halvorsen var dirigenten med det store overblikket. Harder var oksen som fikk ballen i mål, uhyre stor og sterk. Harder hadde vært med i første verdenskrig og var kjent for markerte nasjonalistiske holdninger. I 1931 ga han seg i Hamburg, og året etter meldte han seg inn i NSDAP (nazipartiet). Ikke lenge etter også i SS.

Halvorsen spilte fortsatt på Hamburg men merket at nazifiseringen av tysk idrett førte med seg krav om ensretting og innordning. I 1933, året for nazistenes maktovertakelse, dro derfor Halvorsen tilbake til Norge. Men først var det klart for testimonial. Schwerin ble slått hele 14-0 i september 1933. Som avskjedspresang fikk Halvorsen mot normalt ta straffe, og kom dermed på scoringslisten. Under hyllningsseremonien etterpå hevet alle lagkameratene armen til Hitler-hilsen. Én mann sto rolig i sentrum av det hele med armene langs kroppen i en skog av heil: Asbjørn Halvorsen. Etter 224 kamper for Hamburg oppsummerte sportsavisen Fussball Woche at «Halvorsen vil bli stående i historien. Denne harde, men aldri unfaire mannen.» Avisen konkluderte med at Tyskland aldri ville glemme han. Den endelige avskjeden var på togperrongen i Hamburg, hvor HSV-fansen møtte opp og sang. Otto Harder hadde da med en gave – ballen fra avskjedskampen, i bronseforgylt utgave. Dermed fikk Halvorsen ballen han scoret sin karrieres siste mål med, en ball som nå står utstilt i SFKs klubbhus i Sarpsborg. Klubbhuset har en egen «Assi»-sal med et portrett av Halvorsen og en vegg med dekorasjoner fra hans epoke i tysk fotball.

Trener for Sarpsborg rediger

Hjemme i Norge ventet jobben som trener for Sarpsborg. Ved inngangen til 1933 hadde Sarpsborg vunnet 11 av de siste 15 derbyene mot Fredrikstad, men en epoke var på hell. IL Sparta ble etablert i en egen liga for arbeiderklubber. Splittelsen skulle få store konsekvenser, fordi den gjorde at Sarpsborg FK mistet posisjonen som det naturlige topplaget for alle i industribyen. I mer aristokratiske Fredrikstad var det derimot aldri noen arbeiderklubb som fikk fotfeste. Samtidig hadde den såkalte «fotballprofessoren» og FFK-strategen Sten Moe utviklet Fredrikstad-stilen. Dette var en stil forut for sin tid hvor hele laget skulle kontre og gå hurtig i angrep når ballen ble vunnet, og vice versa ved balltap. 1933-sesongen innledet en grufull tapsrekke på ti strake derbymatcher for Sarpsborg fram til 1938. Verst av alt var tapet i juni 1933 da Fredrikstad vant 6-0 i Sarpsborg. Hjemme i Sarpsborg hadde nemlig ikke sarpingene tapt for FFK siden Norge var i union med Sverige. Det var derfor en litt nedslått klubb Halvorsen kom hjem til. Suksessen skulle ikke utebli. Etter hele tre omkamper mot Pors i 4. runde, ble Drammen og Drafn slått med 1-0 i påfølgende runder. Finalen mot Mjøndalen endte derimot med 1-2-tap i Trondheim. Året etter hadde Sarpsborg som første klubb hjemmekamp i cupfinalen, i en legendarisk duell mot Fredrikstad foran 15 000 tilskuere. Fotballforbundet utsatte kampen slik at alle tilskuerne skulle rekke fram, også de som hadde sittet på et tog som havarerte i Vestby. Også dette året tapte SFK, det ble 0-4 mot rødbuksene.

Landslagstrener for Bronselaget rediger

 
Bronselaget

Bak fra venstre: Brustad, Isaksen, Kvammen, Ulleberg, Holmberg, Martinsen, Frantzen, Juve. Foran fra venstre: Eriksen, Johansen, Holmsen. Lagets trener var Asbjørn Halvorsen

Nå hadde Halvorsen fått større oppgaver. Etter å ha begynt som baneinspektør i forbundet i 1934 ble han i 1935 ansatt som generalsekretær og landslagstrener. Etter et sviende nederlag mot Sverige i september uttalte Halvorsen at med rett fornyelse og vekt på hardere fysisk trening skulle man ikke se mørkt på deltakelsen i Berlin-OL året etter. Historiene er mange om hvordan Halvorsen tross sine harde ord kunne være empatisk og «se» den enkelte spiller. Jørgen Juve mente Halvorsen hadde dyp forståelse for det norske lynne, og at vi ikke så lett innordner oss systemer. Selv om Halvorsen var vant til tysk lynne, forsto han at i Norge måtte individualisme og frihet kombineres med system, slik at ikke det siste tok helt overhånd. Det ble en begredelig vårsesong for landslaget i 1936, og det ble stilt spørsmål ved om det ble for mye systemer og for lite frihet for den enkelte spiller. Norge spilte seg likevel greit fram til OL-kvartfinale foran 55 000 hjemmefans i Berlin. Adolf Hitler hadde møtt opp for se sine ariske gutter – det ble tatt rasehensyn i laguttaket – slå lilleputtlandet fra nord. Hitler hadde aldri sett en fotballkamp i sitt liv, og skulle aldri komme til å se noen flere. Det hele endte nemlig med 2-0-seier til Norge (laget ble senere kjent som Bronselaget) og den totale ydmykelse for tyskerne. Den tyske landslagssjef Otto Nerz fikk sparken.

Som landslagssjef vektla Halvorsen å bygge det beste laget, ikke nødvendigvis de 11 beste individuelle spillerne. Eksempelvis tok han ut Magnar Isaksen som indreløper, selv om mange mente andre indreløpere var bedre. Halvorsen vektla at Arne Brustad og Isaksen kjente hverandre så godt fra klubblaget Lyn. Brustad ble norsk toppscorer i OL med 5 mål, mens Isaksen scoret begge målene mot Tyskland, uttaket ble aldri mer kritisert. Semifinalen mot Italia endte med 1-2 etter ekstraomganger, mens Arne Brustad avgjorde til 3-2 mot Polen i bronsefinalen. Seks minutter før slutt, foran 90 000 tilskuere på Olympiastadion.

Etter seier over Irland i kvaliken skulle Norge to år senere for første gang delta i fotball-VM – Norges første og eneste deltagelse i et VM-sluttspill før 1994. Men i VM ble det rett ut i første kamp: Nok et 1-2-tap etter ekstraomganger mot Italia, denne gang etter skandaløs dømming. Italia vant både OL i 1936 og VM i 1938, og i begge mesterskap var Norge laget som var nærmest å slå dem. Som landslagssjef stilte Halvorsen også krav til opptreden og nøkternhet, eksempelvis med alkohol. Også den delen av landslagssamlingene som ikke gikk med til fotball hadde Halvorsen stram regi på. Han hadde meninger om kosthold og fellesaktiviteter. Halvorsen hadde innført et toppidrettsregime – 50 år før Olympiatoppen og dagens begreper som «24-timersutøveren».

2. verdenskrig rediger

Cupfinale og idrettsboikott rediger

En stor sak i norsk fotball i 1940 var forhandlingene om å samle arbeideridretten og resten av idretten i ett idrettsforbund. Halvorsen spilte en viktig rolle i sluttforhandlingene fram til den prinsipielle enigheten i september 1940. Grunnlaget ble lagt for etableringen av Norges Idrettsforbund i 1946, og for motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakten.

Halvorsen var den mest kjente nordmann i Tyskland, og okkupantene ville derfor gjerne bruke han. Men «Assi» var totalt avvisende til en privatlandskamp, selv om han allerede på sommeren flere ganger ble innkalt til Reichskommissariatet med ønske om en landskamp. Da nazistene i oktober ville prege cupfinalen mellom FFK og Skeid med nazistiske faner og flagg, truet Halvorsen med å avlyse kampen. På cupfinalen nektet han reichskommissær Josef Terboven adgang til kongetribunen.

Cupfinalen ble meget spesiell. Det ble budt både hele og halve gjøkalver for kampbillett, og de fleste forsto nok at dette var alt annet enn en vanlig cupfinale. Kongefamilien hadde flyktet, og nasjonalsangen var forbudt av de tyske okkupasjonsmyndigheter. Likevel reiste publikum seg til spontan sang av «Ja, vi elsker» før kampen. Denne cupfinalen godtas ikke av NFF, men FFK regner den med til sine titler. Den tomme kongetribunen ble et mektig symbol.

Høsten 1940 skulle førerprinsippet innføres, men Halvorsen takket nei til tilbudet om å bli fotballfører i Norge. Den tidligere FFK-spilleren Fridtjof Resberg ble i stedet «fotballfører», og NFF følte seg kuppet, med den følge at styret la ned sine verv og de ansatte ble sagt opp. Idrettsfolk over hele landet gikk til idrettsboikott. Illegale idrettslag blomstret opp. Nazistene gjorde alt for å få i gang den organiserte idretten igjen, og truet med både bøter og fengselsstraffer for dem som motarbeidet regimet. Idrettsfronten ble den første fronten, og en veiviser for frontene som kom senere.

 
Inngangen til Natzweiler, søylen i bakgrunnen er minnemonumentet
 
De hvite bussene, sannsynligvis ved Friedrichsruh slott i Schleswig-Holstein i Tyskland.

Nacht und Nebel-fange i Tyskland rediger

Etter protestoppsigelsen høsten 1940 ble Halvorsen personalsjef i Nycomed. På kveldstid jobbet han i idrettsfronten, der NFFs kontorer ble kommandosentralen for idrettens motstandskamp. Halvorsen deltok også i utgivelse av de illegale avisene Bulletinen (organisert av Einar Gerhardsen) og Whispering times. Da Whispering times ble rullet opp av Gestapo, havnet Halvorsen i konsentrasjonsleirGrini i 1942, før han i 1943 ble flyttet til Natzweiler-Struthof ved Strasbourg via fangetransport til Szczecin.

Halvorsen fikk den tunge jobben med å oversette velkomstbeskjeden til kommandant Kramer: «Det er bare en vei ut av denne leiren, og det er gjennom krematoriepipen!». Halvorsen satt i Natzweiler sammen med den senere statsminister Trygve Bratteli. Leiren var en natt-og-tåke-leir (tysk: Nacht und Nebel), noe Bratteli beskrev som leire hvor «hensikten var å avskjære fangene fra enhver kontakt med utenverdenen, leirer der de skulle dø av sult og umenneskelig behandling». Det var 12 timers slit i steinbruddet daglig, og bare 266 av 504 norske fanger i leiren overlevde.

Halvorsen fikk riktignok noe bedre behandling enn de andre. Fangevokterne kunne ikke tro at fotballstjernen satt i konsentrasjonsleir, og han fikk en spesiell status i leiren. Også blant fanger fra Frankrike og Benelux, der Halvorsen også var kjent. Posisjonen brukte han til å unngå det verste arbeidet. I stedet fikk han administrativt arbeid og brukte posisjonen sin til å hjelpe de andre norske fangene med ekstra mat, lettere tjeneste og legetilsyn. Halvorsen ordnet midlertidig arbeidsfritak og lege til Bratteli da han meget nedkjørt hadde havnet under «Stuten», den mest fryktede arbeidslederen.

Halvorsen spilte også en viktig rolle for å holde motivasjonen oppe blant nordmennene. Han fikk informasjon om det som skjedde ved fronten og i verden for øvrig, og et fast kveldsinnslag ble at Halvorsen delte informasjonen med nordmennene. Han ble beskrevet som en pedagog og optimist som gjorde det lettere for de andre å få sove.

Bratteli ble sendt til leiren Vaihingen ved Stuttgart, og i januar 1945 var det Halvorsens tur til å komme etter. Han fant norske fanger med svært lav moral, og kom opp med ideen om at Bratteli kunne holde forelesninger om gjenoppbyggingsoppgavene i Norge og Europa etter krigen. Også i Vaihingen ble Halvorsen en slags administrator for fangene, som ordnet mattilførsler og så til at nordmennene slapp oppgaven likbæring. Men da han nektet å slå en medfange mistet Halvorsen sin posisjon.

Hvite busser hjem rediger

Våren 1945 var situasjonen kritisk. Nesten alle fanger brukte latrinebøtter på rommet. Halvorsen fikk også flekktyfus og lungebetennelse.

Sveriges Røde Kors kjørte busser på kryss og tvers for å hente ut nordmenn i vårmånedene, senere kjent som de hvite bussene. Etter tre dagers leting mellom Stuttgart og Karlsruhe fant de endelig Vaihingen. For 13 norske fanger var det for sent. Halvorsen ble pleiet etter tur av de andre norske. «Asbjørn må ikke dø! Asbjørn må hjem!» Halvorsen hadde lovet gutta billetter til Norges første landskamp etter krigen.

På vei inn i den hvite bussen falt Halvorsen sammen. Flere doktorer klarte sammen å få liv i ham. Tyskeren lyttet med stetoskop og fastslo: «Na, es ist kein Omega mehr». Det var bare 48 kilo igjen av fotballegenden. En lege fikk beskjed: «Nåde deg om du lar Asbjørn krepere underveis». Bratteli klarte så vidt å gå selv inn i bussen, og fastslo: «Merk dere denne dagen, 5. april. Det er vår annen fødselsdag. Nå går det til livet».

Bussferden gikk til leiren Neuengamme utenfor Hamburg. Få måneder tidligere hadde HSV-storscorer Otto Harder vært fangevokter her. Allerede i 1939 hadde Harder meldt seg til fronten. Hamburgs superduo var splittet av krigen: Den ene ble krigsforbryter, den andre brutt ned i tysk fangenskap. I Neuengamme samlet svensk Røde Kors fanger fra ulike leire. Vaihingen-fangene var blant de mest medtatte. Bratteli la merke til at Sachsenhausen-fangene virket fete i sammenlikning. Den senere sosialminister Sven Oftedal kunngjorde at Veihangen-fangene skulle få de første 16 plassene når SS aksepterte at fanger fikk sendes til Sverige.

I Helsingborg ble Halvorsen møtt av sin gamle forbundsassistent Nickolai Johansen. Opphold på sykehus i Helsingborg og kurbad i Ramlösa ble etterfulgt av en reise til Stockholm hvor Halvorsen var det svenske fotballforbundets gjest til han var noenlunde restituert i slutten av juni. I Stockholm ga Halvorsen det første intervjuet og beskrev da sulten og den evige sugingen i magen som verre enn alt annet: «Vi satte til livs de utroligste ting for å døyve smertene. Jeg holdt på å gi opp, men viljen til å leve seiret». Han mente også at han aldri så andre fanger møte døden med samme mot og urokkelige sinnsro som nordmennene.

Generalsekretær i Fotballforbundet rediger

Skaper av seriesystemet rediger

Etter krigen gjenopptok Halvorsen jobben som generalsekretær, og brukte sine siste krefter på å gjenoppbygge norsk fotball. Han insisterte på en egen frigjøringscup sommeren 1945, hvor hele 344 lag deltok. Han gikk inn i styret for det nyopprettede Norsk Tipping og engasjerte seg i utbygging av baner. Ikke minst utviklet han det moderne seriesystemet. Før krigen hadde et villnis av frittstående kretsserier blitt erstattet av Norgesserien, som var åtte likestilte «eliteserier» med felles finalespill. Fredriksstad Blad var avmålt til det nye systemet, som på langt nær kunne måle seg med NM-cupen i popularitet: «Serien smaker jo nu slik passe av liga tilsatt med en bra porsjon cup – og så er det i grunnen ingen av delene». Publikumsinteressen for det nasjonale seriesystemet var laber fram til krigen. I forslaget Halvorsen fremmet til forbundsstyret i 1947 argumenterte han for en spissing av seriesystemet, kombinert med en avskaffelse av det omfattende playoffspillet mellom de mange avdelingsvinnerne. Slik økte cupen sin status, samtidig som serien ble noe unikt når bare 16 lag spilte på øverste nivå i stedet for over 70. Seriespillets fortreffelighet begrunnet Halvorsen med at «riktig satt opp, og riktig organisert, kan en ligaserie med ukentlig offentliggjørelse av tabellen skape stor publikumsinteresse. Kamper mellom lag i bunnen av en klasse er likeså interessante som kampene på toppen.» I Tyskland ble det derimot ingen nasjonal liga før 1963, så Norge var tidlig ute med å frata småkongene i kretsene makten.

I 1949 ble han tildelt ridderkorset av Vasaordenen for sitt arbeid med å fremme samarbeidet mellom svensk og norsk fotball.[6] Fram til 1950 satt Halvorsen også i landslagets uttakskomité. Året etter uttalte han at det ikke var noe i veien for å gjenoppta fotballforbindelsene med Tyskland. Samme år slapp Otto Harder ut av fengsel, etter å ha sonet bare 4 år av en dom på 15 år for krigsforbrytelser og medvirkning til 350 drap. Harder gjenopptok jobben som forsikringsmegler, samme jobb som Halvorsen hadde hatt. I 1953 var det klart for VM-kvalifiseringskamper mellom Norge og Tyskland. Norge kjempet seg til 1-1 hjemme. Bortekampen skulle gå i Hamburg. Tyskland ble fortsatt trent av Sepp Herberger, som ble hentet inn som ny trener etter ydmykelsen mot Norge i 1936-OL. Herberger ble sittende i hele 28 år, men bedre lag enn rundt Hamburg-møtet hadde han neppe. Norge ble knust 5-1, og året etter vant Tyskland uventet hele VM. Under møtet i Tyskland beklaget Herberger tyskernes behandling av Asbjørn Halvorsen under krigen. Da strakk Halvorsen ut hånda si og sa at det var det nå satt en strek over. Til banketten etter kampen var både Halvorsen og fangevokter Harder invitert, men om de møttes og ble forsont er ukjent.

I januar 1955 ble Halvorsen funnet død på et hotellrom i Narvik, underveis på en møteserie med nordnorske fotballedere. En alt for tidlig død forårsaket av årene i Hitlers konsentrasjonsleire. Harder døde vinteren etter Halvorsen. Helt fram til sin død trakk Halvorsen i snorene hva gjaldt landslaget. I sin 50. landskamp ble Thoresen oppringt av Halvorsen, som ville gi storscoreren Thoresen anledning til å velge medspiller på topp selv. Han valgte da sin lokale lagkamerat Per Ljostveit fra Larvik Turn. Halvorsen røpet lite av sitt privatliv, men man vet at han var gift i Hamburg og senere ble gift på ny med Sigrid. Ekteskapet forble barnløst. Uten etterkommere og med en moderklubb som forsvant ut av toppfotballen ble Halvorsen noe glemt både i Sarpsborg og i fotballmiljøet nasjonalt. Men Halvorsen fikk ny oppmerksomhet da ledelsen i kommunikasjonsfirmaet First House sammen med den tidligere landslagsstjernen Jan Åge Fjørtoft skrev en lengre artikkel om Halvorsen i fagbladet Josimars VM-bibel. Konklusjonen var at Halvorsen er den største i norsk fotballs historie. Artikkelen kom på trykk i sin helhet over ni sider i Sarpsborg Arbeiderblad, og i forkortet versjon over en dobbeltside i VG. Ordføreren i Sarpsborg uttalte i etterkant at han ikke ville utelukke å oppkalle en gate etter Halvorsen.

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no, besøkt 22. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ transfermarkt.com, oppført som Asbjørn Halvorsen †, Transfermarkt spiller-ID 329550, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.begravdeioslo.no, besøkt 22. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ https://josimar.no/artikler/vm-blogg-helt-glemt/1627/
  5. ^ https://josimar.no/artikler/vm-blogg-helt-glemt/1627/
  6. ^ NFF, 1952, s. 64–65 Femti arbeidsår – 1949

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger