Åpne hovedmenyen
Arthur Qvist
Født17. februar 1896
Christiania
Død20. september 1973 (77 år)
Ullensaker
Beskjeftigelse Dressurrytter, feltrytter
Parti Nasjonal Samling (–1945*)
Nasjonalitet Norge
TroskapNazi-Tyskland
Militær gradObersturmbannführer
EnhetDen norske legion
Deltok iAndre verdenskrig

Fra et NS-arrangementSlottsplassen i Oslo under krigen. Fra venstre Thorvald Thronsen (stabssjef for Rikshirden), Arthur Quist (øverste sjef for Den Norske Legion), Jonas Lie (politiminister), Carl Haakon Langlie (Quislings adjutant), Karl Leib (leder for Germanische Leitstelle) og Vidkun Quisling (leder for Nasjonal Samling)

Arthur Qvist (født 17. februar 1896 i Oslo, død 20. september 1973 i Ullensaker) var en norsk offiser og rytter som deltok i de olympiske leker 1928 i Amsterdam og 1936 i Berlin. Under andre verdenskrig var Quist frontkjemper i Den norske legion[1]:38 hvor han etter hvert fikk graden Obersturmbannführer og ble dømt under landssvikoppgjøret.

Fra 1918 til 1921 var han del av nøytralitetsvaktkompaniet i Sør-Varanger med graden rittmester.[2]

Qvist var medlem av Nasjonal Samling en periode før krigen (fra 1933 i følge Syltevik[3]), og lot noen år være å betale kontingent uten å melde seg ut. Han meldte seg inn på nytt 21. september 1941[1]:43 (et annet skriver Svein Blindheim september 1940).[1]:169

Qvist var svoger av arkitekt og godseier Harald Didrik Løvenskiold. Også Løvenskiold meldte seg frivillig og trakk seg før han deltok i kamp.[1]:213

Innhold

RytterRediger

Qvist vant en olympisk sølvmedalje i OL 1928 i Amsterdam.[4] Han var med på det norske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i feltritt bak Nederland. Laget besto av løytnant Bjart Ording på hesten «And Over», Qvist på «Hidalgo» og Eugen Johansen på hesten «Baby». Qvist kom på åttendeplass i den individuelle konkurransen i feltritt. På denne tiden var Qvist en av Norges beste ryttere.[3]

Åtte år senere, i OL 1936 i Berlin, kom han på 7.-plass i lagkonkurransen i dressur og 17.-plass individuelt med hesten «Jaspis». I sprangridning ble han nummer 24 med hesten «Notatus».[trenger referanse]

Hans kone var også rytter og en tid på 1920-tallet Norges eneste kvinnelig veddeløpsrytter.[5]

OL-medaljerRediger

Andre verdenskrigRediger

 
Arthur Qvist (foran til venstre) som bataljonsjef på Østfronten ved Leningrad i mai 1942. Justisminister Riisnæs og ministerpresident Quisling hilser på de frivillige frontkjemperne i Den norske legion.

Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940 møtte han på Gardermoen og satte opp en styrke på 140 dragoner.[3] Qvist tjenestegjorde som rittmester og sjef for 2. hjulryttereskadron i Opland dragonregiment, samt som nestkommanderende for Hærens rideskole. Han overgav seg uten kamp med sin avdeling på 400 mann (hvorav 250 under ledelse av Richard Andvord) til hauptmann Spillers styrke (som returnerte fra Midtskogen[3]) tidlig morgen 10. april. Qvist og hans avdeling ble overrumplet og hadde ikke ladd våpen da de kjørte langs riksvei 50 litt sør for Strandlykkja.[6][1]:173 Ifølge Syltevik var mitraljøser og ammunisjon pakket i kasser da de møtte den tysk avdelingen. De regnet med risikofri reise til nordover til Hedmark.[3] Han ble løslatt etter et kort fangenskap. Han hadde fullført Krigsskolens øverste avdeling i 1917 og ble utnevnt til rittmester i 1932. Han ble oppnevnt som kommissarisk leder for Norges Rytterforbund i november 1940,[1]:43 men han sa fra seg denne stillingen i starten av 1941.

Qvist mente Tyskland uansett ville vinne krigen og den felles fienden var ifølge Qvist bolsjevismen.[1]:43 Han vervet seg til Den norske legion sommeren 1941 og tjenestegjorde høsten 1941 som sjef for Den norske Legions ski- og hjulrytterbataljon på Torpo i Hallingdal etter at han hadde avsluttet et offiserskurs ved SS-Unterführerschule Lauenberg.[trenger referanse] Qvist skal ha mislikt NS-propaganda i legionen som han mente måtte fokusere på at de var nordmenn.[1]:50 Ved rettssaken etter krigen la Qvist vekt på at legionen skulle til Finland for å støtte den finske kampen mot Sovjetunionen.[1]:169 Qvist skal ha vært lite ideologisk og mest opptatt av militær disiplin. Wilhelm Redieß, SS-sjef i Norge, var ikke begeistret for Qvist.[3]

Da den norske legionens hovedstab måtte gå sent på høsten i 1941 etter bråk med tyskerne, ble legionsjef, oberst Finn Hannibal Kjelstrup og sjef for bataljon Viken, Jørgen Bakke, erstattet av Arthur Qvist i desember 1941.[1]:43 Han ledet Den Norske Legion frem til den ble nedlagt i mai 1943. Som første nordmann mottok han Jernkorset 1. klasse den 17. mai 1942.

I sin periode som legionssjef røk han uklar med ledelsen i Waffen-SS grunnet de mange løftebruddene som forekom. Avtalen var at de skulle til Finland for å kjempe på finsk side mot Sovjetunionen, men de ble sendt til Sovjetunionen og Leningrad isteden. Frontkjemperne hadde inngått en seksmånedskontrakt og da det gikk opp for Qvist hva som skjedde med dem, forsøkte han å utnytte denne kontrakten for å få soldatene trukket tilbake til Norge. Tyskerne truet Qvist med tysk krigsrett for sabotasje, men ønsket ikke at dette skulle ble kjent slik at det skulle gjøre det vanskelig for vervingen til Waffen-SS.

Etter at Legionen ble trukket tilbake fra fronten i mars 1943 og oppløst,[1]:50 ble Qvist utnevnt til «oberstløytnant» av Quisling (på tross at det ikke eksisterte noen norsk hær). Qvist gikk inn i Landbruksdepartementet som sjef for Statens Hestestyre fra 1. juli 1943,. Denne stillingen hadde han til kapitulasjonen med unntak av fem månedene hvor han ledet III. Hirdfordeling.

Fra februar til september 1944 fungerte han som sjef for III. Hirdfordeling i Trondheim med grad av nestregimentfører i Rikshirden. I denne perioden organiserte han Hirdens Bedriftsvern og en befalsskole i området. Den tidligere kompanisjefen i Den norske legion, kaptein John Braseth, tok over som sjef for III. Hirdfordeling etter Qvist. Vinteren 1944/45 var han rådgiver for Quisling i saker angående dimittering av frontkjempere og deres overføring til Hirden. Den 20. april 1945 ble han utnevnt til SS-Obersturmbannführer der Reserve. Sammen med Egil Reidar Hoel var han den nordmann med høyest SS-grad.

Som deltaker i Waffen-SS ble Qvist dekorert med Jernkorset 1. og 2. klasse, Østfrontmedaljen, det tyske ryttermerket i sølv og Frontkjempermerket]].

Qvist ble etter andre verdenskrig idømt åtte års fengsel i landssvikoppgjøret. I retten erkjente Qvist at han hadde vært sjef for Den norske legion. Han argumenterte med at dette skjedde før Norge ble alliert med Sovjetunionen høsten 1941. Dessuten skulle legionen kjempe på finsk side. Qvist hevdet at legionen skulle være grunnlaget for en ny norsk hær som skulle befri Norge når tiden var moden. Han var blant dem som ble satt til å grave opp likene i Trandumskogen i mai 1945.[3]

På Qvists eiendom, Qvistebo ved Gardermoen, anla okkupasjonsmakten en fangeleir for omkring 400 sovjetiske fanger.[3][7]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k Blindheim, Svein (1977). Nordmenn under Hitlers fane: dei norske frontkjemparane. [Oslo]: Noregs boklag. ISBN 8252203965. 
  2. ^ Munthe-Kaas, O. (1964). Norges grensevakt i nordøst: fra 1918 til 1963. Oslo: Gyldendal. 
  3. ^ a b c d e f g h Syltevik, Kåre (2000). Krigsveteraner fra Nannestad forteller om motstandsarbeid rundt Gardermoen 1940-1945. Jessheim: [K. Syltevik]. ISBN 8299578906. 
  4. ^ van Rossem, G. (1928). The ninth olympiad Amsterdam 1928 Official report. Amsterdam: The Netherlands olympic comitee. s. 547. 
  5. ^ Borgen, Per Otto (1973). Corpset - Garden - Klubben: drammensryttere gjennom 200 år. Drammen: Drammen og omegn rideklubb. 
  6. ^ Kristiansen, Egil M. (1990). Da tyskera kom: en beretning om det fredelige Hedemarkens møte med verdenskrigen - våren 1940. Stange: Stange historielag. ISBN 8290139462. 
  7. ^ «Bjørndalen beklager og fjerner video». www.rb.no (norsk). 19. september 2014. Besøkt 20. mars 2019. «Kåre Syltevik var selv vitne til henrettelser av russiske krigsfanger på noe avstand i Qvistebo i Nannestad, før han fikk beskjed av en tysk vaktpost om å forsvinne. Syltevik var også i Trandumskogen en av dagene da norske nazister ble tvunget til å grave opp lik fra massegravene her.» 

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger