Arthur Henderson
Arthur Henderson (født 13. september 1863, død 20. oktober 1935) var en britisk sosialdemokratisk politiker og fagforeningsmann. Han var leder for Labour Party i tre omganger og fikk Nobels fredspris i 1934 for sitt arbeid for nedrustning.
| Arthur Henderson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. sep. 1863[1][2][3][4] Glasgow[2] | ||
| Død | 20. okt. 1935[1][3][4][5] (72 år) London | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, fagforeningsperson | ||
| Embete |
| ||
| Barn | William Henderson, 1st Baron Henderson[6] Arthur Henderson[6] | ||
| Parti | Labour Party | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Gravlagt | Golders Green Crematorium | ||
| Utmerkelser | Nobels fredspris (1934)[7][8] Carnegie Wateler Vredesprijs (1933) | ||
|
| Nobels fredspris 1934 |
Tidlig liv rediger
Arthur Henderson ble født i Glasgow i 1863 som sønn av en tekstilarbeider, som døde da sønnen var kun ti år gammel. Etter farens død flyttet Hendersons familie til Newcastle upon Tyne i den nordøstlige delen av England.
Henderson arbeidet ved en lokomotivfabrikk fra 12-årsalderen. I 1879 konverterte han til metodismen, og var senere virksom som legpredikant. Han mistet jobben på fabrikken i 1884, og konsentrerte seg om predikantvirksomheten, samtidig som han tilegnet seg kunnskaper innen en rekke områder gjennom privatstudier.
Fagforeningsleder rediger
I 1892 begynte Henderson å engasjere seg i fagforeningsvirksomhet, og ble valgt til betalt organisator for Iron Founders Union. Han ble også medlem av North East Conciliation Board.
Henderson mente at streiker gjorde mer skade enn gagn, og forsøkte å unngå dem når det var mulig. Av denne grunnen var han en motstander av én landsomfattende organisasjon for alle fagforeninger, fordi han var overbevist om at det ville føre til flere streiker.
Tidlig virke i det britiske arbeiderpartiet rediger
I 1900 var Henderson en av 129 fagforenings- og sosialistdelegater som vedtok Keir Hardies forslag om å danne Labour Representation Committee (LRC), og i 1903 ble Henderson valgt til kasserer for LRC. Samme år ble han innvalgt i det britiske underhuset for valgkretsen Barnard Castle.
I 1906 endret LRC sitt navn til Labour Party og vant 29 seter i parlamentsvalget samme år.
Da Hardie gikk av som Labours leder i 1908, ble Henderson valgt som hans etterfølger og var leder i to år før han trakk seg i 1910.
Kabinettsmedlem rediger
Da første verdenskrig brøt ut i 1914 valgte Labours leder Ramsay MacDonald å trekke seg i protest. Henderson ble igjen leder for partiet, og i 1915 ble han som den første sosialdemokratiske politiker medlem av regjeringen, som utdannelsesminister.
I 1916 presset David Lloyd George den sittende statsministeren Herbert Henry Asquith til å gå av, og ble ny statsminister. Henderson ble medlem av det reduserte krigskabinettet som minister uten portefølje.
Henderson trakk seg fra regjeringen i august 1917, etter at hans forslag om en internasjonal konferanse for å få en slutt på krigen var blitt nedstemt av resten av kabinettet. Kort etter trakk han seg også som leder for Labour.
«Kupongvalget» og 1920-tallet rediger
Henderson mistet sitt sete i parlamentet i det såkalte «kupongvalget» den 14. desember 1918, et valg som ble skrevet ut under 24 timer etter krigens slutt og som resulterte i en stor seier for en koalisjon ledet av Lloyd George. Henderson ble gjeninnvalgt i parlamentet i et ettervalg i 1919, og ble Labours sjefsinnpisker. Imidlertid mistet han setet igjen i 1922, men kom inn igjen gjennom et nytt ettervalg i Newcastle East. Dette setet mistet han i 1923, men ble gjeninnvalgt etter å ha vunnet et ettervalg i Burnley.
Han ble utnevnt til innenriksminister i den første sosialdemokratiske regjeringen i Storbritannia, ledet av Ramsay MacDonald. Denne regjeringen måtte gå av i 1924, etter å ha tapt valget, delvis på grunn av det såkalte «Zinoviev-brevet», som ble trykket i den høyreorienterte tabloiden Daily Mail.
Henderson kom inn igjen i parlamentet i 1924, men avviste å stille som kandidat til ledervervet i Labour, selv om andre parlamentsmedlemmer skal ha bedt ham om å gjøre det. Han var redd for at partiet skulle dele seg i fraksjoner, og publiserte en pamflett, Labour and the Nation, hvor han forsøkte å klargjøre Labours mål.
Utenriksminister rediger
I 1929 dannet Labour en ny mindretallsregjering, og MacDonald utnevnte Henderson til utenriksminister. Henderson forsøkte å løse uoverensstemmelsene som hadde bygget seg opp i Europa siden krigens slutt. Diplomatiske forbindelser ble opprettet med Sovjetunionen, og Storbritannia gav Folkeforbundet sin fulle støtte.
Regjeringen klarte den første tiden å få gjennomslag for mye av sin politikk, selv uten en parlamentarisk majoritet. Men de økonomiske nedgangstidene etter krakket i 1929 fikk konsekvenser som førte til at MacDonalds regjering til slutt måtte gå av.
MacDonald-«forræderiet» rediger
Regjeringskrisen begynte i 1931 da en komité oppdaget et alvorlig overforbruk av penger i statsbudsjettet. Dette førte til en svekkelse av tilliten til det britiske finanssystemet, noe som truet pundets posisjon etter gullstandarden. Labour-regjeringen ble enig om at det var viktig å bevare gullstandarden og om at budsjettet måtte bringes i balanse, men regjeringen var uenig om hvilke tiltak som skulle gjennomføres. Henderson ble den mest fremtredende representanten for et mindretall på nesten halve regjeringen som ikke kunne akseptere kutt i arbeidsledighetstrygden. Uoverensstemmelsene førte til at regjeringen valgte å gå av. Den 24. august 1931 ble det annonsert at MacDonald dannet en nasjonal regjering med medlemmer fra alle partier for å takle den økonomiske krisen. Imidlertid avviste Labour denne regjeringen, og partiet ekskluderte både MacDonald og alle Labour-medlemmer som støttet ham. Henderson var den eneste som stemte mot dette vedtaket. Likevel ble Henderson partiets nye leder. Mens den økonomiske og politiske situasjonen fremdeles var vanskelig, valgte regjeringen å skrive ut valg, og vant den største valgseier i britisk historie. Labour ble redusert til kun 46 mandater, og Henderson mistet sitt sete igjen. Året etter trakk han seg som partileder.
Senere virke rediger
Henderson kom tilbake til parlamentet gjennom et ettervalg (Clay Cross), og arbeidet resten av sitt liv for å forhindre en mulig storkrig. Han var formann for nedrustningskonferansen i Genève og mottok Nobels fredspris i 1934.
Arthur Henderson døde 72 år gammel i 1935.
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Arthur-Henderson, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Who's Who, Who's Who UK-ID U211076, besøkt 8. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001808, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 24979[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 25997[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker rediger
- (en) Arthur Henderson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Arthur Henderson hos Hansards parlamentsdebatter
- (en) Arthur Henderson hos The Peerage
- (en) Nobels fredspris 1934 hos Nobelprize.org
- (en) Arthur Henderson hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1934
| Forgjenger: Austen Chamberlain |
Storbritannias utenriksminister |
Etterfølger: Rufus Isaacs |
| Forgjenger: Keir Hardie |
Leder for det britiske arbeiderpartiet |
Etterfølger: George Nicoll Barnes |
| Forgjenger: Ramsay MacDonald |
Leder for det britiske arbeiderpartiet |
Etterfølger: William Adamson |
| Forgjenger: Ramsay MacDonald |
Leder for det britiske arbeiderpartiet |
Etterfølger: George Lansbury |