Arrestlokale
Et arrestlokale er et lokale der personer under arrest holdes frihetsberøvet frem til de løslates eller overføres til et fengsel.
Politiarrest rediger
Norge rediger
I Norge er politiarrest der hvor de som pågripes eller innbringes forblir fengslet i en fengselscelle frem til de løslates eller overføres til ordinært fengsel. Politiarresten forvaltes av det lokale politidistrikt.
En arrestforvarer har ansvaret for politiarresten og skal føre tilsyn med den som er anbragt i arresten. Mindre, lokale politistasjoner eller lensmannkontorer har normalt en politiarrest, men ikke egne arrestforvarere.
Pågripelse skjer i medhold av straffeprosesslovens regler, mens innbringelse skjer i medhold av politilovens §§ 8 og 9.
Innbringelse kan foretas av
- den som på offentlig sted forstyrrer ro og orden eller den lovlige ferdsel
- den som ikke etterkommer pålegg fra politiet om å fjerne seg fra offentlig sted når omstendighetene gir skjellig grunn til å frykte for forstyrrelse av den alminnelige ro og orden eller den lovlige ferdsel
- den som ikke oppgir navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel når politiet forlanger det, eller som gir opplysninger herom som det er grunn til å tvile på riktigheten av
- den som treffes på eller ved et sted der det må antas å være begått en forbrytelse umiddelbart forut.
Ingen kan holdes tilbake på dette grunnlag utover 4 timer. I tillegg kan politiet innbringe enhver som på grunn av beruselse forårsaket av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler forstyrrer den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, forulemper andre eller volder fare for seg selv eller andre. Den berusede skal løslates snarest og senest når han anses være edru.
I Norge kan en person maksimalt sitte fengslet i tre døgn uten rettens kjennelse, jf straffeprosessloven § 183. Dersom det er behov for fengsling i mer enn tre døgn, må politiet innhente rettens kjennelse for varetektsfengsling.
Hjemmel for pågripelse og fengsling finnes i straffeprosesslovens kapitel 14:
- Den som treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet, kan pågripes uten hensyn til størrelsen av straffen. (Inkluderer ordensforstyrrelser, og gir hjemmel for å anbringe en person i såkalt «fyllearrest».- § 173)
- Den som med skjellig grunn mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, og når (§ 171):
- det er grunn til å frykte for at han vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler,
- det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f eks ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige,
- det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder,
- han selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende.
- Når noen mistenkes for (§ 172):
- en forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller forsøk på en slik forbrytelse, eller
- en forbrytelse mot straffeloven § 228 annet ledd annet straffalternativ jf. § 232, § 229 annet straffalternativ jf. § 232, eller § 229 tredje straffalternativ, kan han pågripes såfremt det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, selv om vilkårene i § 171 ikke er oppfylt. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot.
I alle tilfeller kreves imidlertid at plassering i politiarrest er et forholdsmessig inngrep, jf prinsippet i straffeprosessloven § 170a.
Innsettelse i politiarrest innebærer et inngripende regime. Cellene er som regel «glattceller» i betong, uten annen innredning enn en betongbrisk og en plastmadrass, og som regel med en innmurt metalldoskål i hjørnet. Alle som settes i politiarrest utsettes for fullstendig isolasjon, uten at det skjer noen vurdering av behovet for bruken av isolasjon i det konkrete tilfellet. De innsatte holdes adskilt i hver sin celle, og det er ikke lagt til rette for noe fellesskap. Etter politiarrestforskriften § 2-9 har innsatte i politiarrest ikke adgang til å motta besøk, med mindre særlige grunner taler for det. Unntak gjelder for besøk fra advokat (og eventuell konsulær representant). De fleste celler overvåkes av et kamera. Det nasjonale politiarresttilsynet har ofte kritisert politiet for å drive automatisk og kontinuerlig kameraovervåking uten noen individuell vurdering av behovet for kontinuerlig overvåking.
Bruken av politiarresten har vært kritisert av internasjonale menneskerettsorganer, slik som FNs torturkomite (CAT) og Den europeiske torturforebyggingskomiteen (CPT). Blant annet på denne bakgrunn er det bestemt i politiarrestforskriften § 3-1 at den siktede skal overføres til et ordinært fengsel innen to døgn, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig. Det har vært reist kritikk[av hvem?] mot at denne fristen ikke alltid overholdes (såkalt «oversitting»). I 2013 forekom det 4 250 tilfeller av oversitting. Til sammenligning ble 3 963 personer innsatt i varetekt i Kriminalomsorgens ordinære fengsler.
I dom av 2. juni 2014[1] fant Oslo tingrett at bruken av politiarrest var i strid med den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8, samt artikkel 8 jf artikkel 14. Dommen er påanket, og dermed ikke rettskraftig.
Etter politiarrestforskriften § 4-1 skal politiarrestene overvåkes av et lokalt tilsyn, og etter § 4-2 også av et nasjonal tilsyn. Det nasjonale politiarresttilsynet utformer offentlige rapporter som er tilgjengelige gjennom Politidirektoratet.
Videre plikter Spesialenheten for politisaker og etterforske alle dødsfall i politiarrest, og etterforsker også påstander om for eksempel grov uforstand i tjenesten. I de siste årene er flere politidistrikt blitt ilagt foretakstraff for forhold knyttet til driften av politiarrestene.[trenger referanse]
Referanser rediger
- ^ http://www.domstol.no/upload/OBYR/Internett/Nyheter/2014/Glattcelledom%20anonymisert.pdf (Oslo byrett: Dom av 2. juni 2014) [PDF]