Åpne hovedmenyen
Arnold Sommerfeld
Sommerfeld1897.gif
Arnold Sommerfeld 1897 i Göttingen.
FødtArnold Johannes Wilhelm Sommerfeld
5. desember 1868[1][2][3]
Königsberg[4]
Død26. april 1951[1][3][5] (82 år)
München[6][7]
Gravlagt Nordfriedhof
Utdannet ved Albertina
Doktorgradsveileder Ferdinand von Lindemann
Beskjeftigelse Teoretisk fysiker, matematiker, fysiker, universitetslærer
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av
8 oppføringer
Royal Society, National Academy of Sciences, Bayerische Akademie der Wissenschaften, Sovjetunionens vitenskapsakademi, American Academy of Arts and Sciences, Det ungarske vitenskapsakademiet, Det russiske vitenskapsakademi, Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Utmerkelser
6 oppføringer
Max Planck-medaljen (1931), Lorentz-medaljen (1939), Oersted-medaljen (1949), Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1931), Matteucci-medaljen (1924), Foreign Member of the Royal Society

Arnold Sommerfeld i 1935

Arnold Johannes Wilhelm Sommerfeld (født 5. desember 1868 i Königsberg i Preussen, død 26. april 1951 i München) var en tysk teoretisk fysiker og pioner i utviklingen av atom- og kvantefysikken. Sommerfeld er mest kjent for sine bidrag til den semiklassiske «gamle kvantemekanikk», deär han utvidet Bohrs atommodell med elliptiske elektronbaner.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Arnold Sommerfeld Sommerfeld var sønn av en naturvitenskapelig intressert lege. Han studerte matematikk og naturvitenskap ved Albertina-universitetet i hjembyen Königsberg i Øst-Preussen.

Hans avhandling ble skrevet med matematikeren Ferdinand von Lindemann som doktorfar/veileder,[8] og han hadde også nytte av den undervisning som ble gitt av matematikerne Adolf Hurwitz og David Hilbert og fysikeren Emil Wiechert.[9] Hans aktive medlemskap i studentfraterniteten Deutsche Burschenschaft etterlot ham et duelleringsarr i ansiktet.[10] Han fikk sin doktorgrad godkjent 24. oktober 1891 (da 22 år gammel).[11]

Han gjennomførte sin nasjonaleksamen i 1892. Deretter avtjente han militærtjeneste ved et reserveregiment i Königsberg. Han ble dimittert i september 1893, og i de neste åtte årene sto han oppført som frivillig med åtte ukers militærtjeneste.

ForskningRediger

Arnold Sommerfeld begynte sitt virke ved Georg-August-Universität Göttingen og dete ble fulgt med nye akademiske stillinger, ved bergakademiet i Clausthal og så ved RWTH Aachen. Han ble ettefhvert en anerkjent teoretiker og skulle gi gjentatte uvurderlige bidrag til kvanteteorien.

I 1906 fikk han et professorat for teoretisk fysikk ved Ludwig-Maximilians-Universität München, og der bygde han opp et betydningsfullt sentrum for teoretisk fysikk. Selv om han fikk en rekke tilbud om andre renommerte lærestoler forble han i München for resten av sin yrkeskarriere, skjønt avbrutt av et gjesteprofessorat i USA (University of Wisconsin, 1922/23) og av reiser som akademisk lærer som førte ham til Asia (India, Kina, Japan) og til USA (1928/29). I 1935 ble han emeritert, men fortsatte med undervisning til 1940. Grunnen til denne lange overgangsvirksomheten var spørsmålet om etterfølger: Sommerfeld favoriserte Werner Heisenberg som sin ettergølger,men støtte på motstand fra representanter for det politiske fagmiljøet Deutsche Physik, somm til slutt fikk ghjennomdrevet sin  – etter Sommerfelds oppfatning dårligste[12] av alle de fremsatte – kandidater: Wilhelm Müller.

Etter andre verdenskrig vestrebet Sommerfeld seg atter om en etterfølger som stod i den tradisjon og skole han selv ville foretrekke, og forslo blant annet Werner Heisenberg, Karl Bechert, Hans Bethe og Carl Friedrich von Weizsäcker, men som imidlertid takket nei.

Han ble tildelt mange æresbevisninger i sin levetid, som f.eks. Lorentzmedaljen og Max-Planck-medaljen. Han ble også valgt til medlem av Royal Society of London, United States National Academy of Sciences, Academy of Sciences i Sovjetunionen og den indiske Academy of Sciences.

Sommerfeld står bak utdannelsen av et stort antall studenter for en ny æra med teoretisk fysikk. Han ble 81 ganger nominert til Nobelprisen i fysikk, og han fungerte som professor og veileder for flere senere nobelprisvinnere i fysikk enn noen annen veileder.

Sommerfeld døde i en alder av 83 år i München av skader etter en trafikkulykke mens han gikk tur med sitt barnebarn.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ SNAC, 9. okt. 2017, Arnold Sommerfeld, w6dn466s
  3. ^ a b MacTutor History of Mathematics archive, 22. aug. 2017
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Зоммерфельд Арнольд, 27. sep. 2015
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Зоммерфельд Арнольд, 28. sep. 2015
  8. ^ The Mathematics Genealogy Project (Arnold Sommerfeld Archived 2006-10-17 at the Wayback Machine.) cites Ferdinand von Lindemann as Sommerfeld's Ph.D. dissertation advisor. Cassidy (Cassidy, 1992, pp. 100 – 101) cites Paul Volkmann as Sommerfeld's advisor and cites a reference. Other authors provide information which can be used to decide between the two, in view of Sommerfeld's abilities. The English translation of Sommerfeld's Habilitationsschrift (Arnold Sommerfeld, translated by Raymond J. Nagem, Mario Zampolli, and Guido Sandri Mathematical Theory of Diffraction, Birkhäuser Boston, 2003, pp. 1–2) reveals that Sommerfeld's Ph.D. thesis cited 14 of his teachers at the University of Königsberg and thanked all of them, but particularly named Lindemann in the line of gratitude. Jungnickel (Jungnickel, 1990b, pp. 144–148 and 157–160) is revealing on a number of issues relating to Volkmann. He did little research himself, did not attract physicists, had few publications to his name, and as a physics teacher was a "popularizer". While Sommerfeld attended classes in Volkmann's Theoretical Physics Institute at Königsberg, he looked to Volkmann's assistant Emil Wiechert, rather than Volkmann himself. Sommerfeld was closely associated with Emil Wiechert, who gave him many impressions. Wilfried Schroeder has published the earlier letters between Sommerfeld and Wiechert (Arch. hist. ex. sci., 1984). At the end of the 19th and the early 20th century, there were only four ordinarius professorships for theoretical physics: Königsberg (Volkmann), Göttingen (Woldemar Voigt), Berlin (Max Planck), and Munich, which had been vacant since Ludwig Boltzmann left in 1894, and would not be filled until Sommerfeld was appointed there in 1906. In comments made on the status of theoretical physics in 1899, Voigt only mentioned Planck, Wilhelm Wien, Paul Drude, and Sommerfeld. In a letter to Sommerfeld in 1898, Wien's assessment was similar to Voigt's; Wien only mentioned the chairs at Berlin and Göttingen. Keeping in mind that Munich was unfilled, not mentioning Volkmann's chair at Königsberg to Sommerfeld was a glaring omission, with implications.
  9. ^ Mehra, Volume 1, Part 1, 1982, p. 106.
  10. ^ Sommerfeld Biography Archived 2007-09-29 at the Wayback Machine. – MacTutor History of Mathematics
  11. ^ Arnold Sommerfeld Archived 2006-10-17 at the Wayback Machine. – Mathematics Genealogy Project. Sommerfeld's Ph.D. thesis title: Die willkürlichen Functionen in der mathematischen Physik.
  12. ^ Sitat: «Mit 70 Jahren trat ich von meinem Lehramt zurück und erhielt den denkbar schlechtesten Nachfolger.» I: Arnold Sommerfeld: Gesammelte Schriften. Band 4, Vieweg Verlag, 1968, s. 679: «Autobiographische Skizze».

Eksterne lenkerRediger