Arnold Haukeland

norsk billedhugger

Arnold Martin Haukeland (født 28. mars 1920 i Verdal, død 18. juni 1983 i Bærum) var en norsk billedhugger.

Arnold Haukeland
Født28. mars 1920[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Verdal kommune
Død18. juni 1983[1][5]Rediger på Wikidata (63 år)
Bærum
BeskjeftigelseBilledhugger Rediger på Wikidata
Utdannet vedNorges tekniske høgskole (19401944)
Det Illegale Akademi (19441945)
Académie de la Grande Chaumière (1946)
NasjonalitetNorge
UtmerkelserPrins Eugen-medaljen (1970)
St. Olavs Orden (1983)
Off. nettstedarnoldhaukeland.no 

Han regnes som gjennombruddsfiguren for og en av de fremste eksponentene for abstrakt skulptur i Norge i etterkrigstiden.[6]

Familie rediger

Haukeland ble født i Verdal, men familien flyttet da han var ett år gammel, og han vokste opp i Sarpsborg.[7]

Han giftet seg i 1946 med fotograf Randi Bothner (1921–2012), datter av høyesterettsadvokat Bjarne Bothner og barnebarn av justisminister og stiftamtmann Harald Bothner. De hadde to sønner: Espen Arnold Haukeland, tidligere gift med Torunn Janbu, og cand.med. Bjarne Bothner Haukeland.

Haukeland bodde og hadde atelier på Nesodden fra 1948-55. 1 1955 flyttet han til Vallerkroken i Bærum der han bodde og arbeidet de siste 28 årene av sitt liv.

Kunstnerliv rediger

 
Arnold Haukeland og kona Randi under arbeid med "Ballspillergruppe" 1956.

Etter fire år elektroingeniørstudier ved NTH, avbrøt han studiene og ble elev av skulptørene Stinius Fredriksen og Per Palle Storm ved Det Illegale Akademi i Oslo 1944-45. Han hadde kommet i kontakt med kunsten under studentdagene i Trondheim.

Han studerte hos Raymon Martin ved Académie de la Grande Chaumière i Paris (1946), og hadde senere studieopphold i Italia og Frankrike (1948-49) og i Spania (1955). Han arbeidet fram til 1949 ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeiderVestfronten på Nidarosdomen med bl.a. Håp og Moses og senere Maria med jesusbarnet, samt en rekke andre hoder rundt på domen. Han fikk et raskt gjennombrudd da han Vant konkurransen om et frihetsmonument i Sandvika i Bærum i 1947. Haukeland debuterte på Høstutstillingen i 1948 med verkene Dansk Poet, Forarbeid til Brønnskulptur og Islandsk kvinne.

Etter at han i 1958 gikk over til et abstrakt uttrykk, med gjennomgående bruk av stål, ble Haukeland regnet som en sentral representant for denne tradisjonen, og utførte mange monumentalarbeider. Fontenen foran Rådhuset i Sandvika, Elementene, var det første tilfellet i Norge av en tilnærmet abstrakt skulptur brukt som offentlig utsmykning. Air på Universitetsplassen på Blindern var den første monumentale, nonfigurative skulptur reist i friluft i Norge. Skulpturen ble bestilt etter Haukelands utstilling på Kunstnernes hus i 1961 sammen med Jakob Weidemann. Utstillingen kom etter en lengre inspirasjonsreise i bl.a. Hellas.

Selv om Haukeland fra førtiårsalderen av fokuserte på et nonfigurativt uttrykk, fortsatte han å lage byster gjennom hele karrieren.

Haukeland representerte Norge på Verdensutstillingen i Montréal i 1967, og var Norges representant på Venezia biennalen i 1975. Haukeland ble i 1973 skildret i en NRK-sendt dokumentarfilm med tittelen Stålmannen Haukeland, som han selv hadde vært produsent for.[8] Her ble han «framstilt som en kraftfull urmann, naken og med svulmende muskler, slurpende rå egg, spisende rått kjøtt og drikkende øl rett fra flaska.»[9] Ludvig Eikaas laget i 1968 et maleri og et grafisk blad med motivet «Stålmannen Haukeland».[10]

Arnold Haukelands arbeider rediger

Monumentalarbeider (kronologisk)
 
Fra Høvikodden i Bærum med den 19 meter høye Solskulptur.
 
Bærum rådhus med rytterstatuen Friheten.
 
Storebrandbygget i Vika i Oslo med skulpturen Fuglen.
 
Maria med jesusbarnet på toppen av rosevinduet på vestsiden av Nidarosdomen i Trondheim.
 
Sjøfartsmonument på Vågen i Stavanger.
 
Bølgen i Koppang
Andre arbeider (utvalg, kronologisk)
Byster i utvalg

Utstillinger rediger

Separatutstillinger rediger

En utvalg separatutstillinger, kronologisk ordnet

Kollektivutstillinger rediger

En utvalg kollektivutstillinger, kronologisk ordnet

Haukeland i ettertid rediger

Det har vært flere retrospektive utstillinger med hans arbeider:

I Sandvika i Bærum finnes både Arnold Haukelands plass og Arnold Haukelands punkt. Fra utsiktspunktet kan man se flere av hans arbeider: Friheten, Elementene, Røde Diagonaler, Solskulptur.

Haukeland er representert i flere samlinger, bl.a Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Bergen Billedgalleri, Henie Onstad Kunstsenter, Stavanger Faste Galleri, Oslo kommunes kunstsamlinger, Sarpsborgs Kunstforening, Stenersenmuseet, skulpturparken Beeldentuin Middelheim Museum i Antwerpen, Nordens hus Island, Arkiv för dekorativ konst Lund.[26]

Hans verk Fugleflukt ble i 2009 gjengitt på et norsk frimerke i serien Norsk kunst III.[27]

Litteratur rediger

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Haukeland, Arnold[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Le Delarge, oppført som Arnold HAUKELAND, Delarge-ID 25240_artiste_HAUKELAND_Arnoldj[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Arnold_Haukeland, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ KulturNav, KulturNav-ID 8d313ccb-1989-4d40-8e01-524c241d63f9, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6pp123g, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Arve Bringaker (1997). Skulptur i Norge. Graffiti Editions. s. 79. ISBN 8291861005. 
  7. ^ a b c Bakken, Erling (1993). Lokalhistorisk veiviser for Sarpsborg-distriktet. Valdisholm. s. 8, 23. ISBN 8274120434. 
  8. ^ Breivik, Thomas (1998). Thomas i all beskjedenhet : frimodige ytringer av Thomas Breivik utgitt til 75-årsdagen 23. januar 1998. Bergen: Eide. s. 70-72. ISBN 8251405351. 
  9. ^ Astrid Brekken: Kven snakkar i NRK – og kva snakkar mediene om?; kjonnsforskning.no, 2007
  10. ^ «Arnold Haukeland»; Digitalt museum
  11. ^ a b c d e f g h i j Parmann, Øistein (1969). Norsk skulptur i femti år. Dreyer. s. 253-262. 
  12. ^ a b Sandvika : fra tettsted til by - en billedkavalkade. Selskabet til Sandvikens Vel. 2006. s. 81. ISBN 8230306192. 
  13. ^ Skulpturen av Kristoffer Randers[død lenke]; Sunnmøre museum; Digitalt museum
  14. ^ a b c d e Østby, Leif (1988). Østfold i billedkunsten. Valdisholm Forlag. ISBN 8274120094. 
  15. ^ a b c d e f Wikborg, Tone (1986). Skulpturer og minnesmerker i Oslo. Aschehoug. ISBN 8203153003. 
  16. ^ Storedal kultursenter; ostfoldmuseene.no
  17. ^ Sjøfartsmonumentet; Stavanger byarkiv; Digitalt museum
  18. ^ Justisbygget (Tinghuset og Politihuset); Lokalhistorie i Bærum; Lokalhistorie i Bærum
  19. ^ a b Offentlige minnesmerker og skulpturer (oversikt); Bergen byleksikon
  20. ^ Alfred Maurstad; Sogn og Fjordane fylkesleksikon
  21. ^ Volare (skulptur); KORO; Digitalt museum
  22. ^ a b c Suul, Torgeir (1980). Nidarosdomen : vestfrontens skulpturer. Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. ISBN 8276930360. 
  23. ^ Bilde; frederiksbergonline.dk
  24. ^ «wiels.org». Arkivert fra originalen 12. september 2015. Besøkt 30. juli 2020. 
  25. ^ Kongen av det offentlige rom, En tradisjonell, men god presentasjon av Arnold Haukeland; NRK, 18.6.2014
  26. ^ Arnold Haukeland; Norsk kunstnerleksikon
  27. ^ NK 1737

Eksterne lenker rediger