Arnet Olafsen
Kristian Rasmus Arnet Olafsen (født 8. desember 1865 på Bergsvik i Veøy, død 14. oktober 1947 i Vestre Aker) var en norsk embetsmann og historiker.
| Arnet Olafsen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. des. 1865[1][2] | ||
| Død | 14. okt. 1947[1] (81 år) | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, historiker | ||
| Far | Jørgen Olafsen | ||
| Søsken | Olaf Olafsen[1] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Liv rediger
Han var sønn av lærer, kirkesanger og stortingsmann Jørgen Olafsen og yngre bror av sogneprest Olaf Olafsen.
Etter å ha vært elev ved Molde skole ble han student i 1886 og tok juridisk embetseksamen i 1891. Fra 1893 til 1895 var han sakfører i Kristiansund, og fra 1895 til 1901 ansatt i Justisdepartementet. I 1901 ble han førstesekretær ved Stortingets kontor, hvor han fra 1908 var kontorsjef.
I 1913 ble Olafsen utnevnt til sorenskriver i Sør-Hedmark. I 1925 ble han forflyttet til Follo sorenskriveri og var fra 1925 til han gikk av i 1935 auksjonsforvalter i Oslo.
Virke rediger
Som ansatt ved Stortingets kontor foretok Olafsen en rekke historiske og statsrettslige undersøkelser. Fra 1904 til 1910 deltok han i utgivelsen av Storthings-Efterretninger 1836–1854. Han var sekretær i komiteen som foreredte stortingsreglementet av 1908. I denne sammenhengen gjennomførte han flere studiereiser til utlandet for å studere andre nasjonalforsamlinger. Til grunnlovsjubileet i 1914 var han ansvarlig for en ny utgave av Grunnloven og en utgave av Christian Fredriks dagbøker.
Også senere utga han historiske arbeider. Han skrev om Svaneapoteket i Kristiania (1928) og Løveapoteket i Tønsberg (1932), skrev lensmannsvesenets historie (Våre lensmenn, 1930) og utga det biografiske oppslagsverket Våre sorenskrivere (1940–1945).
Referanser rediger
- ^ a b c nbl.snl.no, besøkt 25. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 1024[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Einar Jansen: «Olafsen, Kristian Rasmus Arnet», i Norsk biografisk leksikon. Oslo: Aschehoug. 1949.