Arn von Würzburg (født før 855, død 13. juli 892) var biskop av Würzburg fra 855 til 892.

Arn av Würzburg
Født9. århundreRediger på Wikidata
Død13. juli 892[1]Rediger på Wikidata
BeskjeftigelsePrest Rediger på Wikidata
Embete
  • Roman Catholic bishop of Würzburg (855–892) Rediger på Wikidata

Liv og virke rediger

Tid som biskop rediger

Arn ble i 855 utnevnt av Ludvig den tyske til biskop av Würzburg. Samme året som han ble innsatt i dette embede, var det brann i Würzburg og katedralen der brant ned. Brannen skyldtes et lynnedslag. Biskop Arn fikk katedralen gjenoppbygd og dedikert til den hellige irske misjonsbiskop Kilian (640-8. juli 689).

Han deltok aktivt på riksdager og rikssynoder.

Arn kjempet som aktiv hærfører for eksempel i 884 sammen med Heinrich, markgreve av Friesland, i Sachsens forsvar mot et sterkt angrep fra nordmennene (fra Skandinavia). I 892 dro han sammen med Poppo, hertugen av den sorbiske Mark, på et lite fremgangsrikt felttog mot bøhmerne. På hjemveien ble biskop Arn og hans ledsagere drept av slaviske styrker.

Gravstedet - konkurrerende oppfatninger rediger

Stedet der han falt - det vil si for hans martyrium fordi han i samtiden ble betraktet for å blitt drept av hedninger for sin tros skyld - er imidlertid ikke kjent.

Rundt hundre år etter hans død beskrev kronikøren Thietmar av Merseburg at åstedet var «in pago Chutizi». Over stedet for martyrdøden skulle de ha vært å betrakte merkverdige stjerner. Selv slaverne i trakten trodde at det måtte dreie seg om lys fra martyrenes sjeler.

Det skulle oppstå flere konkurrerende krav i Sachsen om hvor biskop Arn døde. Det skal ha blitt oppsatt et senmiddelaldersk steinkors på et av disse stedene, ved Klaffenbach. Men etterhvert ble man snarere enig om at han må ha lidt døden et sted rundt elven Chemnitz eller elven Zschopau. Men så innvendes det at disse områdene både ved Arns død og da Thietmar virket, var ubebodde.

Atter andre lokalhistorikere mener at overfallet fant sted idet Arn dro den mest bekvemme rute som førte blant annet gjennom et pass i Erzgebirge. Ruten kalles Alter Böhmischer Steig og fører via Most (Brüx), Sayda, Oederan og Waldheim. Dette forsterker den formodning at Arn ble begravet i Jacobikirken (som ikke lenger består) i borgen Colditz. En yngre gravstein over Arn av Rochlitz-porfyrtuff befinner seg i kirken St. Aegidien (Colditz).

En levende helgenvenerasjon til biskop Arn holdt seg i flere hundre år.

Ca. 1250 skal det ha blitt bygd et soningskapell dedikert ham i Mittweida.

Referanser rediger

  1. ^ oppført som Arn, www.deutsche-biographie.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]

Litteratur rediger

  • Werner Trillmich (Hrsg./Übersetzung): Thietmar von Merseburg, Chronik. In: Ausgewählte Quellen zur deutschen Geschichte des Mittelalters. Freiherr vom Stein-Gedächtnisausgabe 9) 1957, I, 4 (3), S. 6.
  • (de) Carl Ruland: «Arn (Bischof von Würzburg)». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 577 f.
  • Leo Bönhoff: Der Tod des Bischofs Arn von Würzburg. In: NASG (Neues Archiv für Sächsische Geschichte). 26. 1905, S. 147–157; Literatur, in: NASG 26, 1905, S. 158–195; Nachrichten, in: NASG 26, 1905, S. 196–208
  • C. Klotzsch: Der Tod des Bischofs Arn von Würzburg. In: NASG. 29. 1908, S. 273–281
  • Alfred Meiche: Zuckmantel und die Todesstätte Bischof Arns von Würzburg. In: NASG. 31. 1910, S. 307–314
  • (de) Wilhelm Engel: «Arn.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 356 (digitalisering).
  • (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Arn, Bischof zu Würzburg» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 220.
  • Peter Kolb, Ernst-Günther Krenig (Hrsg.): Unterfränkische Geschichte. Würzburg 1989, S. 164.
  • Reinhard Spehr: Christianisierung und früheste Kirchenorganisation in der Mark Meißen. Ein Versuch. In: Judith Oexle (Hrsg.): Frühe Kirchen in Sachsen. Ergebnisse archäologischer und baugeschichtlicher Untersuchungen (Veröffentlichungen des Landesamtes für Archäologie und Landesmuseum für Vorgeschichte 23) Stuttgart 1994, S. 8–63. ISBN 3-8062-1094-2.

Eksterne lenker rediger