Åpne hovedmenyen

Armenias utenriks- og sikkerhetspolitikk

Etnolingvistisk kart over Armenias nærområder i Kaukasus.
Armenias utenriksministerium i sentrum av Jerevan.
Armenske spesialstyrker.

Armenias utenriks- og sikkerhetspolitikk søker for en stor del å stabilisere Armenias nærområder i Transkaukasia. Armenias president utformer i stor grad landets utenrikspolitikk i samspill med Utenriksministeriet. Armenias grunnlov gir presidenten rett til å inngå internasjonale avtaler og fremme dem for nasjonalforsamlingen for ratifikasjon; å godkjenne, suspendere eller oppheve internasjonale avtaler som ikke behøver ratifikasjon; og utnevne og tilbakekalle landets diplomater.[1][2]

Armenia har diplomatiske forbindelser med 151 stater, inkludert Vatikanstaten og Malteserordenen. Det er 33 utenlandske ambassader i Armenia, og 67 land har ambassadører i fortrinnsvis Russland, Ukraina, Georgia, Iran eller Hellas som er sideakkreditert til Armenia. Armenia har 41 utenlandsstasjoner; ambassadøren i Danmark er sideakkreditert til Norge.[3]

Armenia er medlem av mer enn 40 internasjonale organisasjoner, deriblant FN, Europarådet, OSSE, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon, Den asiatiske utviklingsbanken, Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, Samveldet av uavhengige stater, Organisasjonen for økonomisk samarbeid i svartehavsregionen og La Francophonie.[3]

Diplomatisk historie etter 1991Rediger

Armenia ble igjen selvstendig ved oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Armenia har siden 1980-tallet hatt et anstrengt forhold til nabolandet Aserbajdsjan på grunn av striden om Nagorno-Karabakh og Nakhitsjevan, som er dominert av etniske armenere og har vært okkupert av Armenia siden 1994. Like lenge har det vært våpenhvile med Aserbajdsjan.[4][5] Like anstrengt er forholdet til Tyrkia, som ikke anerkjenner deportasjonene og massakrene på de osmanske armenerne mellom 1915 og 1917 som et folkemord, og fremdeles okkuperer det som armenerne oppfatter som armensk jord i det østlige Tyrkia.[4][5][6]

Etter Sovjetunionens fall har Armenia opprettholdt et godt forhold til Russland, som er Armenias største handelspartner, og som etter armensk ønske har en militærbase i Gjumri ved grensen til Tyrkia. Armenia har vært medlem av Den kollektive sikkerhetspakten, en russiskdominert militærallianse, siden 1992. I 2014 var Armenia med på etablere Den eurasiske økonomiske union, etter å ha vært observatør i Det eurasiske økonomiske fellesskap i mange år. Landet søker ikke NATO-medlemskap, men har siden 1994 deltatt i Partnership for Peace-programmet, NATOs formaliserte samarbeid med andre stater i Europa og den tidligere Sovjetunionen. Armenia har bidratt til de NATO-ledede, fredsbevarende styrkene i Kosovo og Afghanistan.[4][5][7]

Til tross for religiøse og ideologiske forskjeller har Armenia og Iran siden tidlig på 1990-tallet utviklet et tett samarbeid. Ved å samarbeide med Iran, kan Armenia omgå de økonomiske sanksjonene fra Tyrkia og Aserbajdsjan, mens Iran kan demme opp for deres innflytelse i Transkaukasia. Alliansen gjør også Armenia til en handelskorridor for Iran inn til Russland og Europa, og Armenia får styrket sin energisikkerhet. Iran har gjort flere mislykkede forsøk på å megle i Nagorno-Karabakh-konflikten.[4][5][8][9]

Selv om landet geografisk ligger i Asia, har det sterke historiske og kulturelle bånd til Europa. Armenia er medlem av flere europeiske organisasjoner, slik som Europarådet og OSSE, som observerer utviklingen av demokratiske rettigheter i landet.[10] Tidlig på 2000-tallet innledet landet et samarbeid med EU gjennom Det østlige partnerskap; i begynnelsen var politikerne og opinionen forholdsvis positive til et fremtidig EU-medlemskap.[11][12] Den armenske diasporaen bidrar også til at Armenia har gode forbindelser til Frankrike og USA; de historiske og religiøse båndene til Hellas gjennom den østlige kirke er også viktige.[13]

ReferanserRediger

  1. ^ Constitution of the Republic of Armenia (PDF) (Offisiell oversettelse) (engelsk). Armenias justisministerium. 2013. s. 23 (paragraf 55, ledd 7). 
  2. ^ «Mission» (engelsk). Armenias utenriksministerium. Besøkt 10. desember 2016. 
  3. ^ a b Diplomatic Directory: Diplomatic Missions of the Republic of Armenia (PDF) (engelsk). Armenias utenriksministerium. 2016. Arkivert fra originalen (PDF) 20. desember 2016. Besøkt 10. desember 2016. 
  4. ^ a b c d Malek, Martin (2016). «The South Caucasus at the Crossroads: Ethno-territorial Conflicts, Russian Interests, and the Access to Energy Resources». I Kernic, Franz og Hauser, Günther. European Security in Transition (engelsk). London og New York: Routledge. s. 145–160. ISBN 978-1-317-13930-0. 
  5. ^ a b c d Galstyan, Narek (2013). The main dimensions of Armenia’s foreign and security policy (PDF) (engelsk). Oslo: Norsk ressurssenter for fredsbygging. Arkivert fra originalen (PDF) 27. juni 2017. 
  6. ^ Johannessen, Jon-Arild og Hopland, Siri (2015). Det armenske folkemordet 1915–17 (norsk). Oslo: Dreyer. ISBN 978-82-8265-145-5. 
  7. ^ «Relations with Armenia» (engelsk). NATO. 30. november 2016. Besøkt 10. desember 2016. 
  8. ^ Moniquet, Claude og Racimora, William (red.) (2013). The Armenia–Iran Relationship: Strategic implication for security in the South Caucausus Region (PDF) (engelsk). Brussel: European Strategic Intelligence & Security Center. s. 3–5. Arkivert (PDF) fra originalen 17. august 2016. 
  9. ^ Gresh, Geoffrey (2006). «Coddling the Caucasus: Iran's strategic relationship with Azerbaijan and Armenia» (PDF). Caucasian Review of International Affairs (engelsk). 1 (1): 1–13. ISSN 1865-6773. Arkivert (PDF) fra originalen 20. juni 2010. 
  10. ^ Nordström, Anders (2015). «Utdragen granskning som institutionaliserad kosmopolitism: PACE:s granskning av demokratier i kris i Södra Kaukasus». Nordisk Østforum (svensk). 28 (1): 45–46. ISSN 0801-7220. 
  11. ^ Łapczyński, Marcin (2009). «The European Union's Eastern Partnership: Chances and Perspectives» (PDF). Caucasian Review of International Affairs (engelsk). 3 (2): 143–155. ISSN 1865-6773. Arkivert (PDF) fra originalen 20. juni 2010. 
  12. ^ Christou, George (2010). «European Union security logics to the east: the European Neighbourhood Policy and the Eastern Partnership». European Security (engelsk). 19 (3): 413–430. doi:10.1080/09662839.2010.526110. 
  13. ^ Panossian, Razmik (1998). «Between Ambivalence and Intrusion: Politics and Identity in Armenia–Diaspora Relations». Diaspora: A Journal of Transnational Studies (engelsk). 7 (2): 149–196. doi:10.1353/dsp.1998.0011. 

Se ogsåRediger