Arendalsfeltet

Arendalsfeltet er en geologisk provins mellom Fevik og Tvedestrand i Aust-Agder, hovedsakelig beliggende innenfor Arendal kommune. Arendalsfeltet er spesielt kjent for sine forekomster av jernmalm og skarn-mineraler, dvs. mineraler fra grensesonen mellom en dypbergart som støter mot en karbonatrik bergart.[1]

Arendalsfeltet og noen av de jernverk som mottok malm derfra.
De fleste gruvene i Arendalsfeltet fremstår i dag som en åpning med bratte sider ned mot et vannspeil. Det er rester av murer rundt gruveåpningen. Vegetasjon skjuler det meste, og trerøtter fører til at disse kulturminnene forvitrer. De fleste gruvene er mer eller mindre fylt med søppel. Dette bildet er fra Solborg gruver ved Stoa og viser Heierås gruve.

Gruvedriften i Arendalsfeltet gkk under navnene Arendalsgruvene eller De Vesterlandske Gruver.[2] Driften pågikk fra ca. 1585 til ca. 1975. Malm derfra var av spesielt høy kvalitet og en ettertraktet råvare. Gruvene ved Arendal var de viktigste for norske jernverk; om lag 2/3 av all jernmalm kom derfra.[3] Norske jernverk skal ha fått levert 2 390 000 tonn jernmalm fra gruvene i Arendalsfeltet.[4]

Malmen ligger i tynne lag mellom skråstilte bergarter. De fleste gruvene er «synker», dvs. skråstilte hulrom nedover gjennom fjellgrunnen. Dagbrudd fantes bare et par steder.

Rundt Arendal vokste det frem tre hovedområder for gruvedrift:

Videre fantes gruver spredt rundt Tromøy, Holt, Froland og Østre Moland.[5]

Sommeren 1798 besøkte bergmestrene Christian Ancher Collett og Peter Petersen Arendalsfeltet på vegne av Rentekammeret i København for å inspisere Sør-Norges jernverk og gruvedrift: «Det falder os tungt at beskrive den slette Tilstand i hvilken samtlige disse Gruver befandtes», drevet på «en høist enfoldig og for Vedkommende Ejere skadelig Maade». Bråstad gruver i Øyestad brøt malm av høy kvalitet for Fritzøe jernverk i Larvik, men det ble drevet rovdrift på ressursene av lokale bønder som var ukjent med gruvedrift og sikkerhetsmessige forholdsregler. Straks gruven hadde nådd en viss dybde, styrtet den sammen. Dette var hendt med 18 av gruveåpningene på Bråstad, og for Petersen som bestyrer for Fritzøe verk, var dette et betydelig tap. Han og Collett besøkte også Alveholms gruve i Alvekilen (også kalt Gruveholmen) på Tromøy. Også denne malmen var ettertraktet og ble solgt til Ulefos Jernværk, men en delegasjon fra Oberbergamtet, den gang øverste gruvemyndighet, hadde i 1739 funnet driften der spesielt graverende. Mens de besøkte Neskilen, prøvde de å få med seg stigeren som satt med øverste ansvar for gruvene både der og på Tromøy. I påsyn av Alvekilens allmue nektet stigeren plent å gå ned i Gruveholmens dyp; han «heller vilde miste sin timelige Velfærd, end at fare ned i denne Gruve» som delegasjonen beskrev som «dette over all måte ryggesløse hull». Uten stigeren bega de seg ned i «denne græsselige gruve» og konstaterte at vann piplet inn på tross av en slags demning - bygd etter instruks av en hollandsk skipsbygger, og festet med jernbolter. (9/10 av gruven lå under havnivå.) Rassikringen var helt utilstrekkelig, og arbeidsforholdene sterkt kritikkverdige med skrøpelige stiger og tau. Da Collett og Petersen 60 år senere ankom, var ingen bedring å spore. Tvert om var «bergfestene», dvs. fjell som blir stående tilbake som søyler for å hindre gruven i å rase sammen, sprengt bort. Rundt 1790 styrtet Alveholms gruve sammen og begrov fem menn. De sammenraste massene var så enorme at de ikke kunne fjernes på tyve år. For Bolvig Jernværk og Ulefoss var dette et sviende tap, og Collett og Petersen mistenkte stigeren, som hadde ansvar for driften, for å dekke over ulykken. I stedet for å prøve å få driften i gang igjen, ble flere bergfester fjernet, og nye ras utløst som gjorde det umulig å finne ut hva kollapsen skyldtes.[6]

Jacob Aall beskrev i 1806 en ulykke i Næs verks hjemmegruve, Solberg i Holt,[7] der flere arbeidere omkom. Solberg-malmen hadde høy andel av svovel, og da den ble brutt i en gruvegang med bare én åpning i sommerens varmeste tid, omkom flere av svoveldampene.[8]

Gamle Mørfjær mellom Saltrød og Eydehavn var Norges dypeste jerngruve i 1819.[9] Om denne skrev Collett i 1798 at «Myhrefiær-Gruve blev saaledes ligesom alle de øvrige paa Vestlandet (dvs. Sørlandet) beliggende Gruver fremdeles dreven paa den gamle fordervelige Maade, men har dog ikke fristet en saa haard Skiebne som Gruverne i Braastad». I august 1799 beså Collett gruvene i Neskilden fordi han hadde søkt stillingen som bestyrer ved Bolvig Jernværk, og ville forvisse seg om at verket mottok malm av god kvalitet. Dagboksnotatene hans omtaler at delegasjone fra Oberbergamtetsom hadde inspisert arendalsgruvene i 1739. Delegasjonen var ikke særlig fornøyd, heller ikke med gruvene i Neskilen. Gamle Mørfjær gruve som i 1739 var 66 meter dyp, ble kalt «dette forferdelige hull», og manglet tilstrekkelig med sjakter for transport av malm, vann og arbeidere, overbygg osv. Tvilsomme driftsmetoder gjorde den svært rasfarlig, og delegasjonen fremla flere forslag til sikring; men 60 år senere så Collett ingen tegn til noen bedring: «Myhrefiær-Gruve blev saaledes ligesom alle de øvrige paa Vestlandet beliggende Gruver fremdeles dreven paa den gamle fordervelige Maade, men har dog ikke fristet en saa haard Skiebne som Gruverne i Braastad(...)hvilke alle tilhobe for kortere eller længere Tid tilbage ere aldeles Igienstørtede; thi Hændelseviis kom denne Gruve efter flere indtrufne Bergfald under en Mands Opsigt, som indsaae den overhængende Fare og Nødvendighed af at lade Gruven bebygge, hvilket da ogsaa skeede.» I mellomtiden nådde Mørfjær en dybde av 154 meter. Dette gjorde det dobbelt skremmende at Collett observerte mangelfull bruk av bergfester, dvs. den del av fjellet man lar bli stående som søyler for å hindre gruven i å styrte sammen. Er bergfestene revet, skyldes det oftest at de inneholder malm av verdi. Collett la ansvaret på gruveledelsen, som riktignok lot tilbake et langt bergfeste lenger nede som var helt avgjørende for å hindre total kollaps og katastrofe. Men i 1778-79 ble Mørfjær behandlet «paa en skammelig Maade» slik at dagens store hull oppstod. Det var trengt inn vann så «gesænket» (dvs. bunnen av gruven) måtte forlates. Men tilbake lå det 14-18 fot ubenyttet malm, så lenger oppe anla folkene «skytekaster» (dvs. hyller til å fange opp stein som ble skutt løs), hvoretter all malmen langs veggene ble tatt ut, slik at gruven stedvis ble altfor vid - 33 Lachter (= 66 meter) uten noe bergfeste. Da gruveveggene var skrapt nesten opp til dagåpningen, begynte man å lense den for vann i den hensikt å hente malm fra det lange bergfestet dypt nede. Heldigvis ble aldri dette noe av. Malmen beskrev han som «meget Letsmeltende, og er bekiendt for at give et særdeles godartet Jern». Dette forklarer at jernverk på Bolvik og Ulefoss fant det bryet verdt å hente malm såpass langt unna.[10] At den var «lettflytende», betyr at det trengtes lite trekull til smeltingen. Baron Løvenskiold som var eier av Holden Jernværk, skrev til sin bror i 1807 at han kvidde seg for å skulle ned i «den gamle Mørrefier-Grube» 80 Lachter under havnivå. «Gud veed om jeg nogensinde kommer levende op igjen.» Høyesterettsadvokat Bernhard Dunker kalte Mørfjær «et rædselsfuldt Svælg» da han skulle på befaring i 1852; gruven raste delvis sammen i 1812, men stengte først mot slutten av 1860-tallet.[11]

Gruvene tilhørte jernverkene som videreforedlet malmen. De fleste jernverkene la ned i årene 1870-80, men ikke på grunn av mangel på malm. Omkring 1900 ble malmforekomstene undersøkt med tanke på gjenåpning, og ble da tømt for vann.

Rundt 1910 var Sam Eyde engasjert i forsøk på å gjenåpne Neskilens gruver med tanke på jernproduksjon, og bruk av elektrisiteten fra vassdragsutbyggingen av Nidelva. Dette feilet, men i stedet vokste Eydehavn frem rundt Arendal Smelteverk fra 1912 og Nitriden fra 1914.[12]

Tidlig i 1990-årene ble det foretatt en registrering av gruvene og en del kulturminner tilknyttet dem. Registreringen identifiserte ialt 23 gruveområder med tilsammen 174 synker og 124 skjerp, samt 41 kombinasjoner av synk/skjerp, og 2 synk-dagbrudd og ett rent dagbrudd. 9 stoller ble identifisert, og 22 hestevandringer, 9 midtsteiner fra hestevandringer, 2 vannkunster og 6 inskripsjoner.[13]

ReferanserRediger

  1. ^ «skarn» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. november 2022 fra [1]
  2. ^ Jan Henrik Simonsen: «Jerngruvene i Aust-Agder» (s. 5)
  3. ^ «Gruberne i Arendalsfeltet spillede uden sammenligning den vigtigste rolle, idet disse gruber, som vi i det følgende skal omtale, leverede med rundt tal to trediedel af al den malm som verkene forbrugte.» Johan Vogt: De gamle norske jernverk , (s. 28)
  4. ^ Vogt, Johan. Norges jernmalmforekomster. s. 141. 
  5. ^ Jan Henrik Simonsen: «Jerngruvene i Aust-Agder» (s. 5)
  6. ^ Gunnar Molden: «En tilstandsrapport fra Arendals-gruvene i 1798/99», 12. januar 2015
  7. ^ Solberg gruve
  8. ^ Jan Henrik Simonsen: «Jerngruvene i Aust-Agder», (s. 11)
  9. ^ Gamle Mørefjær gruve - Norges dypeste jerngruve i 1819,
  10. ^ Gunnar Molden: «Tilstanden ved Mørfjær-gruvene i 1799», Eydehavnportalen
  11. ^ Per Storemyr: «De gamle jerngruvene i Neskilen»
  12. ^ Per Storemyr: «De gamle jerngruvene i Neskilen»
  13. ^ Jan Henrik Simonsen: Gruverapport, Aust-Agder-Arkivet, s. 11–12

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger