Arbeiderboligene på Lilleaker
Typiske arbeiderboliger var ofte to-etasjes brakkelignende bygg med svalgang. Leilighetene besto gjerne av et lite kjøkken og oppholdsrom som fungerte som både stue og soverom. De dukket opp i typiske industrisamfunn mot slutten av 1800-tallet. Bedriftene som bygget dem kunne med dette tilby både jobb og bolig, noe som ikke alltid var til arbeidstakerens beste.
Industrisamfunn rediger
Lilleaker var et sted hvor slike boliger dukket opp parallelt med etablering av industri. Bakgrunnen for at industrien slo rot her, var Lysakerelven. Forøvrig var Ullern sogn, hvor Lilleaker hørte hjemme, preget av villabebyggelse med til dels store haver. Man fikk dermed sterke sosiale kontraster i denne delen av hovedstaden.
Bygninger rediger
«Bikuben» rediger
Arbeiderboligene ble i vesentlig grad bygget av firmaet O.Mustad & Søn. Bedriften, kjent for sine fiskekroker, økser, spiker, komfyrer og margarin kom til Lilleaker i 1875. Mustad flyttet mange av sine arbeidere fra Gjøvik, hvor de startet sin virksomhet 50 år tidligere, til Lilleaker. I 1876 sto den første boligen klar – kalt Midtgård. Den fikk imidlertid ganske raskt kallenavnet «Bikuben», muligens ettersom det på et tidspunkt rundt 1. verdenskrig bodde 180 mennesker her, hvorav 130 barn.
I hver etasje var det 13 leiligheter som huset 26 familier. Kjøkkenet var på 11 kvadratmeter, oppholdsrommet på 14. Det var toalett i form av utedo. Rundt 1910 fikk man et felles bryggerhus, som også ble benyttet av et par av de andre arbeiderboligene. «Bikuben» ble i nyere tid fraflyttet, og sto tom da den brant ned til grunnen i 1990.[1]
Gjøvikboligen rediger
Den andre boligen ble oppført noen meter lenger syd i Lilleakerveien og fikk navnet Nergård, men best kjent som Gjøvikboligen. Den kom opp i forbindelse med at Mustad flyttet støperiet fra Gjøvik. Den hadde seks leiligheter i hver etasje, som var like små som i Bikuben. Denne boligen ble revet i 1983.
Øvreboligen rediger
De to siste arbeiderboligene som Mustad fikk opp var Nygård og Øvreboligen. De ble stort sett bare kalt Øvreboligen. De to husene ble hjem for arbeidere som kom da øksefabrikken startet opp på Lilleaker. De to boligene er bevart og fredet. Eieren Mustad har beholdt en leilighet som museumsenhet, mens de andre er bebodd – men vegger er slått ut, og leilighetene er betydelig større i dag enn for 100 år siden. Begge disse boligene står fortsatt, men er pusset opp – vegger slått ut, og det bor folk i større leiligheter enn for 100 år siden. Eieren Mustad eiendom har bevart en som museumsleilighet, og skal forsøke å ta vare på hvordan det så ut her den gang den var en typisk arbeiderbolig på Lilleaker.[trenger referanse]
Sagførergården rediger
I tillegg til arbeiderboligene som Mustad Fabrikker bygget, var det to andre store tilsvarende boliger. De hadde navnet Sjukehusgården og Sagførergården. De lå høyere opp og på andre siden av Lilleakerveien. Her bodde folk som jobbet på forskjellige fabrikker i området, ikke bare Mustad. Sagførergården fikk sitt navn etter sakfører Westre som kjøpte den fra Hadeland Glassverk og fikk den satt opp her. Den andre hadde opprinnelig stått på Aker sykehus, derav navnet. Ved folketellingen i 1910 bodde det 177 mennesker i de to boligene. De var av utseende ganske lik Mustad-boligene med svalgang og flere små leiligheter. Også her fant man familier med 8-10 barn. Boligene kom etter hvert i familien Ombergs eie, som etablerte seg på Lilleaker i 1884 og etablerte stedets første kolonialforretning.
Ruka og Tampen rediger
Det fantes også noen mindre boliger som rommet arbeidere. Disse boligene lå på vestsiden av Lilleakerveien, og huset rundt forrige århundreskiftet 82 mennesker. Den eldste av alle boligene er Schlägergården, som kom i Mustads eie i 1920 ble også da en arbeiderbolig, men samtidig den aller minste med fem små leiligheter. Bygningene er fra cirka 1840.
Schlägergården er fredet, renovert av Mustad Eiendom og er blitt benyttet som kafé, restaurant og til butikkdrift.
Sosiale forhold rediger
Et karakteristisk trekk ved disse boligene var de store vedskjulene. Gjennom kalde vintermåneder var leilighetene kalde, og det måtte fyres jevnt og hardt. Vedsanking var derfor en utbredt syssel, og man hentet kvist i skogene i nærheten. Det kunne være Ullernåsen, som den gangen var nesten bare skog, eller ut til Fornebolandet. Man benyttet seg også i stor grad av overskuddsrester etter produksjonen ved Mustad Fabrikker – spesielt fra tønnefabrikken, som aget emballasje for margarinprodukter.
Arbeiderboligene langs Lilleakerveien kan på et tidspunkt ha huset 800 mennesker,[trenger referanse] og vært det tettest befolkede området utenfor byene i Norge. Husleien ved arbeidsgiver Mustad var typisk fem kroner i 1890-årene, men økte til ti på begynnelsen av 1900-tallet.[2]
De aller fleste bodde svært trangt med sine store familier, og barnekull på opp til åtte til ti barn var ikke uvanlig. Rundt 1910 fikk man etterhvert innlagt vann i de fleste leilighetene. Omtrent på denne tiden fikk man også et felles bryggerhus. Før den tid var det ikke uvanlig å vaske tøy i Lysakerelven som lå nær boligene.
Den gamle skolen ble innviet i 1882, men mange av barna gikk bare på skole annenhver dag, og hadde arbeid i fabrikken ved siden av. Barnearbeid var utbredt. Mange møtte også sultne på skolen, og det ble derfor delt ut mat bekostet av overlæreren og hans familie. Skolen søkte om bidrag til skolebespisning, men fikk i mange år avslag på dette.[3]
Tuberkulose – populært kalt tæring, var utbredt. Sykdommen var sterkt stigmatiserende ettersom den først og fremst rammet fattige familier som bodde trangt og med dårlig hygiene. I en familie i en av boligene døde fire av seks barn.[trenger referanse]
I 1914 fikk Lilleaker eget bad som ble et viktig hygienetiltak. Badet besto av 14 omkledningsrom, tre dusjer og ett karbad. Her kunne menn og gutter nyte karbad og badstubad fire ganger i uken, mens kvinner og piker måtte nøye seg med to ganger. Det var Lilleaker Vel med Carl Lundgen i spissen som fikk bygget badet. Den store arbeidsgiver på stedet, Mustad, bidro ikke til bygging av bad eller andre tiltak som kunne bidra til en bedre tilværelse for arbeiderne på Lilleaker.[trenger referanse]
Referanser rediger
- ^ Jakob Vaage (1982). Lilleaker skole, 1882-1982. [Forfatteren].
- ^ Harald Utter (2013). Tidsbilder fra Lilleaker. no#: Mustad eiendom.
- ^ Jakob Vaage (1982). Lilleaker skole, 1882-1982. [Forfatteren].
[[Kategori: ]]