Åpne hovedmenyen
Arabiske tall.

Arabiske tall, også kjent som indisk-arabiske tall eller indo-arabiske tall, er den vanligste symbolske representasjon av tall i verden. De er regnet som en av de viktigste utviklingene i matematikken og stammer opprinnelig fra India. Derfra spredte de seg, via Midtøsten, til Europa. Arabiske tall kom ikke i særlig bruk i Norge før på 1300-tallet.[1]

Det enestående ved indernes system er oppfinnelsen av talltegnet null, «0», som gjør det mulig å skrive ned at en tallklasse (enere, tiere, hundrere osv.) er tom. Erkjennelsen av det tomme balansepunktet midt mellom positive og negative tall forutsetter en verdensforståelse som rommer tomheten som element. I kulturene i Midtøsten og Vesten ble verden forstått dualistisk, det vil si god eller ond (+ eller −). Det fins kun ett tall i hele verden som er slik at når vi setter dette tallet foran et hvilket som helst annet tall, så forandres ikke tallet vi startet med. Tallet med denne unike egenskapen er «null», skrevet 0.[2]

Titallssystemet som muntlig tellesystem er dog meget eldre enn det nedskrevne systemet. Så vidt man kan se, har det vært med det indoeuropeiske folket som utvandret fra slettene ved Svartehavet. De tallordene hvor man teller på fingrene er felles for alle de indoeuropeiske språk, og systemet med ti-tallet er over alt bygget på en titallsmodul, unntatt hvor man også telte med tærne (tjuetall). Keltisktalende folk, i Frankrike og Danmark teller stadig i en tjuetallsmodul. Således blir 50 lik «halv-tredje-sinde-tyve», det vil si «halvveis til det tredje ganger tyve».

ReferanserRediger

Se ogsåRediger

 Denne matematikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)