Wikipedia

Apotropaion

Apotropaion (gresk: ἀποτρόπαιον; «å vende imot»: apo-, «unna» + trepein, «å vende») er en gresk betegnelse fra antikken for en form for magi som hadde/har til hensikt å avlede ondskap eller onde påvirkninger som blir påført ved uhell eller det onde øye. Apotropaion kan bli praktisert fra vag overtro eller av tradisjon som en form for magisk god lykke, gjerne i form av et symbol eller tegn, amulett, eller armbevegelser som eksempelvis å krysse fingrene. Antikkens grekere gjorde ofringer til forebyggende guder (Ἀποτρόπαιοι θεοί: Apotropaioi Theoi), ktoniske guder eller halvguder og helter som skulle gi lykke, trygghet og avverge ondskap.[1]

Medusas hode på porten av det kongelige slott i Torino.

Apotropaion i antikken var knyttet til beskyttelse av mennesker, dyr, bygninger, og lignende, for å avverge de onde virkningene av trolldom, «det onde øyet» og andre irregulære krefter i tilværelsen. Som symbol kan det for eksempel ha form av et dyre- eller menneskehode, i form av en Gorgoneion på gudinnen Athene. Også overtroiske romere benyttet gjenstander av tilsvarende hensikt. Fascinum var legemliggjøringen av guddommelige falloser (erigerte penissymboler). Begrepet fascinum eller fascinus kan referere til en guddom i seg selv (Fascinus), til fallosavbildninger på smykker, mynter, amuletter og lignende og til magiske besvergelser framført for å få beskyttelse. Plinius den eldre kalte det for en medicus invidiæ, en «doktor» eller «legemiddel» mot misunnelse (invidia, «å se på»), eller rett og slett det onde øye.

Beskyttende symboler rediger

 
Egyptisk beskyttende stav av elfenbein med en prosesjon av beskyttende guddommer. Slik kunne blant annet bli benyttet fødselsritualer.
 
Steinrelieff av en fallos med bein som avverger det onde øye, fra romerske Leptis Magna i Libya.
 
Sheela na Gig fra 1100-tallet på en engelsk kirke i Kilpeck, Herefordshire.

Apotropaion i betydningen apotropaiske magiske symboler har blitt praktisert over hele den østlige delen av Middelhavet, Midtøsten og Egypt i antikken. Fryktsomme guddommer ble påkalt ved ritualer for å beskytte enkeltindivider mot onde ånder. I oldtidens Egypt ble disse ritualene gjort i hjemmene, ikke templene, og legemliggjort ved guddommen Heka.[2] De to gudene som hyppigst ble påkalt i disse ritualene var fruktbarhetsgudinnen Thueris i form av vanlig flodhest, og løvedemonen Bes som hadde utviklet seg fra en tidligere apotropaiske demongud, Aha, bokstavelig betydning «kriger».[3] Et av objektene som ble benyttet i ritualene for å lette kommunikasjonen med gudene var blant annet en stav av elfenbein og fikk utstrakt popularitet i mellomriket i Egypt (ca 1550-1069 f.Kr.).[4] Disse ble benyttet for å beskytte gravide kvinner og barn fra onde krefter, og ble utsmykket med symbolene til solguder. Likeledes ble beskyttende amuletter med likheten til guder og gudinner som Taweret også benyttet. Vann ble hyppig benyttet i ritualene og hvor offerbeholdere i form av Taweret brukt for å helle vann over individer. I langt senere tider da Egypt ble styrt av det greske ptolemeiske kongedømme ble steler av guden Horus benyttet i tilsvarende ritualer; vann ble hellet over stelen og deretter samlet i et basseng som den utsatte personen kunne drikke.

Blant antikkens grekere forestilte det mest omfattende brukte bildet for å avverge ondskap gorgonene, og da den mest fryktinngytende av disse, Medusa. Det var et hode som ble kalt for Gorgoneion og viste et kvinneansikt med ville øyne, en utstrakt tunge og hår som slanger. Helfiguren figuren av en gorgonen flankert av løvinner hadde en framtredende posisjon et greske tempel (se under) på den greske øya Korfu. Bildet av Medusa ble festet på aigis og skjoldet til Athene som et våpen i seg selv.[5]

Store øyne ble ofte malt på greske drikkekar på 500-tallet f.Kr. for å avverge det onde øye.[6] Fiskebåter i en del områder i Middelhavet har fortsatt stiliserte øyne malt på baugen. Et tyrkisk lavbudsjettflyselskap har benyttet dette symbolet (kjent på tyrkisk som Nazar boncuğu eller Nazar bonjuk) som motiv på halvvingen. Et uttrykk på jiddisch, Kain ein horeh (קיין עין הרע) er apotropaiske i sitt vesen, og kan bokstavelig oversettes som "ikke ondt øye", tilsvarende meningen i uttrykket «bank i bordet».

 
Fiskebåt på Malta med øyne i baugen.

I antikkens Hellas ble falli antatt å ha apotropaiske kvaliteter. Ofte kunne steinrelieffer bli plassert over døren og tredimensjonale utgaver ble reist over hele den greske verden. De mest kjente av de store monumenter av høyreiste falloser ble reist på den hellige øya Delos. Romerne hadde det tilsvarende Fascinus som legemliggjøringen av guddommelige falloser, som ble båret i prosesjon for beskyttelse, som når en hærfører feiret en triumf, hang vestalinnene en avbildning av en fascinus på undersiden av hans stridsvogn som beskyttelse.[7] Det er mulig at fallosen var legemliggjøringen av en maskulin kraft som ble betraktet som hellig.[8] Misunnelse ble antatt å føre til dårlig lykke, og for å unngå misunnelse søkte romerne blant annet å vekke latter hos sine gjester ved benytte avbildninger av ekstremt uproporsjonale og store falloser.[9]

Mennesker trodde at dører og vinduer i husene var særlig utsatt for å slippe til det onde. På kirker og festninger ble gargouiller eller andre groteske ansikter og figurer satt opp som små statuetter eller med den praktiske funksjonen som vannkaster. De kunne være uvirkelige fabeldyr og sheela na gig, et irsk begrep for figurative utskjæringer av nakne kvinner som brettet ut en overdrevet vulva. Slike særskilte figurer kunne også være festet på ildsteder, peiser eller skorsteiner for samme funksjon. I en del tilfeller var det kun enkle geometriske figurer og utskjæringer som ble benyttet.[10]

Speil og andre skinnende objekter var antatt å avbøye det onde øye. Engelske utøvere av tradisjonelle, folkelige opptredener som i ulike regionale og sesongbaserte varianter av mummers play kunne tidvis dekorere sine fantasifulle kostymer, særlig hattene, med skinnende gjenstander.[11] I forlengelsen av den samme overtroen oppsto det forestillinger om andre gjenstander som skulle inneha egen kraft, som blant krusifikser, kuler av sølv, og hvitløk, blant annet for å skremme bort vampyrer.

 
Gorgonen, flankert av to løvinner, avbildet på den vestlige fronton av tempelet til Artemis på Korfu (580 f.Kr.)

Referanser rediger

  1. ^ Gilleland, Michael; overs. Jones, W.H.S. (26. juni 2008): «Averters of Evil»
  2. ^ Ritner, Robert (1988): The Mechanics of Ancient Egyptian Magical Practice. Chicago: The Oriental Institute of Chicago, s. 14-28.
  3. ^ Romano, James F. (1978): The Origin of Aha (also called Bes). New York: College Art Association.
  4. ^ Atlenmüller, Hartwig (1965): Die Apotopaia und Die Götter Mittelägyptens. München: Ludwig-Maximilians universitet.
  5. ^ Harrison (1922), s 196ff.
  6. ^ Hildburgh, Walter Leo (1946): Apotropaism in Greek vase-paintings
  7. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia 28.4.7 (28.39).
  8. ^ Rykwert, Joseph (1988): The Idea of a Town: The Anthropology of Urban Form in Rome, Italy, and the Ancient World, MIT Press, s. 101 og 159.
  9. ^ Clarke, John R. (2003): Art in the Lives of Ordinary Romans
  10. ^ Ayres, James (2003): Domestic interiors: the British tradition, 1500 - 1850. Yale University Press. ISBN 0-300-08445-5. s. 24.
  11. ^ Dewsbury, Sue: «Folk Plays - January 2004 - Coleby Plough Jag» Arkivert 3. november 2013 hos Wayback Machine., photos of Mummers, Traditional Drama

Litteratur rediger

  • Frazer, James ([1890] 1906–15): The Golden Bough
  • Graves, Robert (1948): The White Goddess
  • Harrison, Jane Ellen (1908): Prolegomena to the Study of Greek Religion
  • Roud, Steve (2004): A Pocket Guide to Superstitions of the British Isles. London: Penguin. ISBN 0-14-051549-6.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Apotropaion&oldid=23833093»