Åpne hovedmenyen

Antonio José de Sucre

boliviansk politiker
Antonio José de Sucre y Alcalá
Martin Tovar y Tovar 12.JPG
Født3. februar 1795
Cumaná[1]
Død4. juni 1830 (35 år)
Gran Colombia
Gravlagt Metropolitan Cathedral of Quito
Ektefelle Maríana Carcelén y Larrea
Barn Pedro César de Sucre y Roxas,
Teresa Sucre y Carcelén
Beskjeftigelse Offiser, filisof og politiker
Nasjonalitet Venezuela, Gran Colombia
Utmerkelser Solordenen
Bolivias 2. president
29. desember 182518. april 1828
ForgjengerSimón Bolívar
EtterfølgerJosé María Pérez de Urdininea
Perús 4. guvernør
23. juni 182317. juli 1823
ForgjengerJosé de la Rive Agüero
EtterfølgerJosé Bernardo de Tagle
Signatur
Antonio José de Sucres signatur

Antonio José de Sucre y Alcalá, stormarskalk av Ayacucho (født 3. februar 1795, død 4. juni 1830) var en søramerikansk selvstendighetsleder, og ble regnet som en av Simón Bolívars nærmeste venner, generaler og statsmenn. Sucre ble senere Bolivias andre president, og tjente en kort periode som Perus guvernør.

BakgrunnRediger

Sucre ble født inn i en velstående og framstående familie i 1795 i Cumaná, som da var del av det spanske visekongedømmet Ny-Granada, og som i dag ligger i Sucre-staten i Venezuela. Antonio var sønnen til Vicente de Sucre y García de Urbaneja og hans kone María Manuela de Alcalá y Sánchez Ramírez de Arellan. Det er litt uenighet om Sucres bakgrunn; ifølge en venezuelansk genealog var Sucre etterkommer av Charles de Succre, et medlem av en fransk-flamsk familie som ble utnevnt av den spanske kongen til guvernør over Cuba. Ifølge det tyske Lexikon des Judentums var Sucre etterkommer av en bayersk jødisk familie kalt Zucker.

Livet i militæretRediger

I 1814 ble Sucre med i den amerikanske kampen for selvstendighet fra Spania. Han viste seg å være en dyktig militær leder; i 1818 ble han utnevnt til oberst og i 1821, da han var 26 år gammel, ble han forfremmet til brigadegeneral. Han ble dermed en av hærens yngste generaler. Etter slaget ved Boyacá i 1819 ble Sucre stabssjef for Simón Bolívar.

I 1821 satte Bolívar Sucre til å lede felttoget for å befri Quito i Ecuador, og den 24. mai 1822 vant han en avgjørende seier i slaget ved Pichincha. Kort tid etter slaget dro Sucre og Bolívar inn i den nylig befridde byen, og Sucre ble utnevnt til president over Quito-provinsen, noe han ble mektig irritert over.

Deretter kom flere seiere over de spanske styrkene i Peru, for eksempel det store slaget ved Junín den 6. august 1824. Den 9. desember ble flesteparten av de gjenværende spanske soldatene og offiserene, inkludert visekongen José de la Serna e Hinojosa, tatt til fange i slaget ved Ayacucho. Denne seieren sikret Øvre og Nedre Perús selvstendighet. Det tok ikke lang tid før Sucre og andre etablerte en ny stat der, og staten kalte de Bolivia etter Simón Bolívar. Dermed var kampen for selvstendighet i de spansk-amerikanske koloniene stort sett over. Som belønning for sin innsats ble Sucre gitt den høyeste ærestittel som var mulig: stormarskalk av Ayachucho (Gran Mariscal de Ayacucho). Da var han 29 år gammel.

Etter Ayacucho-seieren skrev Bolívar Resumen Sucinto de la Vida del General Sucre, en kort biografi full av smigrende kommentarer om sin løytnant. I et brev hvor han fortalte Sucre om biografien han hadde skrevet, skrev Bolívar (oversatt fra spansk via engelsk):

"Tro meg, general, ingen elsker æren din så høyt som meg. Aldri har en sjef gitt en mer praktfull hyllest til en løytnant. I det øyeblikket den blir trykt, en fortelling om livet ditt skrevet av meg selv; er jeg tro mot min samvittighet, gir jeg deg alt du fortjener. Dette sier jeg så du kan se at jeg er ærlig: jeg misliker mye av det som jeg ikke synes er rett, men samtidig beundrer jeg det som er storslått."

Etter selvstendighetenRediger

 
Antonio José de Sucres død, av Arturo Michelena

Sucre ble valgt til Bolivias president i 1826, men ble etter hvert misfornøyd med den politiske utviklingen. President Sucre trakk seg i 1828, da en større bevegelse gikk imot Bolívar, hans tilhengere og grunnloven han hadde skrevet for landet. Sucre flytta til Quito, hjembyen til kona Mariana de Carcelén y Larrea, markise av Solanda (født 27. juli 1805 i Quite, død 15. desember 1861 samme sted), datter av Felipe de Carcelén y Sánchez de Orellana og Teresa de Larrea y Jijón. Han var aldri helt tilfreds med politikk, og tenkte å trekke seg fra den. 7. juni samme år fikk han en sønn utenfor ekteskap med Manuela de la Concepción de Roxas y Iñíguez (født i Tarija 13. desember 1809). Sønnen fikk navnet Pedro César de Sucre y Roxas.

Sent i 1828, på Bolívars oppfordring, valgte Gran Colombias kongress Sucre til sin kongresspresident. De hadde også intensjoner om å utnevne ham til Bolívars etterfølger som president, men det skjedde ikke, siden Sucre sannsynligvis ville ha nektet. Sucre ble oppnevnt som medlem av den kommisjonen som under José Antonio Páez' ledelse dro til Venezuela i 1829 for å slå ned politisk separatisme blant lokale myndigheter der. Denne vanskelige oppgaven bidro til Sucres fortsatte misnøye med det politiske miljøet i Gran Colombia. Det samme året fikk han for øvrig også sin eneste ektefødte datter, som ble døpt Teresa de Sucre y Carcelén. Hun ble født i Quito 30. juni 1829, og døde der 15. november 1831.

 
Monument tilegnet José de Sucre i Bolivias konstitusjonelle hovedstad, Sucre

Arven etter stormarskalk SucreRediger

Tidlig i 1830 hørte Sucre nyhetene om Bolívars avgang og om hans intensjoner om å forlate landet. Sucre bestemte seg da for å dra til Quito for å gjenoppta privatlivet sitt, men falt i et bakhold og ble skutt og drept i nærheten av Pastro, i Sierra de Berruecos i Sør-Colombia 4. juni 1830.

Detaljene om drapet er usikre, og det vrimler av teorier om hvorfor Sucre ble myrdet. En av de eldre og veldokumenterte teoriene sier at José María Obando, som i 1831 ble Colombias president, var hjernen bak bakholdet. En av dem som ifølge denne versjonen var med på å ta livet av Sucre, ble senere henrettet for sin antatte delaktighet i mordet. Senere teorier utpekte andre gjerningsmenn, eksempelvis Juan José Flores, ecuadoriansk president, Agustín Gamarra, peruansk president og Francisco de Paula Santander, storkolombiansk president.

Enkelte har hevdet at Sucre ble myrdet slik at det ikke skulle finnes en åpenbar etterfølger til Bolívar. Sucre var, ifølge historikeren Tomás Polanco Alcantara, «Simón Bolívars uunnværlige komplement.» Da Bolívar hørte om Sucres død, skal han ha sagt «Det har blitt utgydt, Gud allmektige, den uskyldige Abels blod ...» ("Se ha derramado, Dios excelso, la sangre del inocente Abel..."). Senere skrev Bolívar (Gaceta de Colombia, 4. juli, 1830; fra spansk via engelsk, så derfor ikke en autentisk oversettelse):

"Hvis han hadde pustet sin ånd på seiersteateret, med sitt siste åndedrag, ville han ha takket himmelen for å ha gitt ham en ærefull død; men det er feigt myrdet i et mørkt fjell han forlater sitt fedreland plikten med å forfølge forbrytelsen og gjøre noe som vil tøye nye skandaler og gjentagelsen av scener så sørgelige og smertefulle som denne." [Trenger oversettelse]

Sucre-departementet i Colombia og byen Sucre i Bolivia er oppkalt etter ham, og Ecuadors tidligere myntenhet het sucre. Staten hvor han ble født, Cumaná, ble omdøpt til Sucre. Et stort nabolag i Caracas heter også Sucre etter ham. Enkelte av Sucres etterkommere i Venezuela har fulgt hans militære og politiske fotspor.

Antonia José de Sucre er gravlagt i Quito-katedralen i Ecuador, siden han hadde uttrykt ønske om at beina hans for alltid skulle være i Quito.

ReferanserRediger

  1. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Сукре Антонио Хосе, 28. sep. 2015


Forgjenger:
 Simón Bolívar 
Bolivias president
 

Etterfølger:
 José María Pérez de Urdininea 


Forgjenger:
 José de la Riva Agüero 
Perús president
 

Etterfølger:
 José Bernardo de Tagle