Antoine Parmentier

Antoine Augustin Parmentier (født 17. august 1737 i Montdidier, død 17. desember 1813 i Paris) var en fransk agronom, næringsmiddelforsker og hygieniker. Han er først og fremst kjent for å ha innført poteten til Frankrike.

Antoine Parmentier
Parmentier Antoine 1737-1813.jpg
FødtAntoine Augustin Parmentier
12. aug. 1737[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Montdidier[5]Rediger på Wikidata
Død17. des. 1813[1][2][5][6]Rediger på Wikidata (76 år)
Paris[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Botaniker, farmasøyt, lege, agronom, klinisk ernæringsfysiolog, royal censor (1779–)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Lycée Louis-le-GrandRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt Père Lachaise[7]Rediger på Wikidata
Medlem av Det franske vitenskapsakademiet, Accademia delle Scienze di Torino (1803–)Rediger på Wikidata
Signatur
Antoine Parmentiers signatur

François Dumont: Portrett av Antoine Parmentier, 1812
Antoine Parmentiers grav på Pere Lachaisekirkegården

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Parmentier gikk i apotekerlære i sin fødeby og siden i Paris. 20 år gammel ble han farmasøyt i den franske hæren under sjuårskrigen mot Storbritannia og Preussen. Mens han satt i fangenskap i Tyskland oppdaget han kvalitetene poteten har som næringsmiddel.

Forskning og utviklingRediger

Etter sin retur til Frankrike deltok han i 1771 i en konkurranse arrangert av akademiet i Besançon om erstatning av hvete i framstillingen av brød og skrev en avhandling om poteten som skulle gjøre ham berømt. Han var særlig opptratt med å fremheve potetens verdi som næringskilde for pasienter som led av dysenteri. Hans virke for potetens utbredelse ble belønnet med en pris i 1773. Han forsøkte, under påtrykk fra kong Ludvig XVI, å utvikle dyrkingen av poteten på Sablons-sletta i Neuilly.

For å avhjelpe mangelen på rørsukker anbefalte han blant annet bruk av druesukker. Dette var et prosjekt han ble støttet i av Napoleon, og var aktualisert av fastlandssperringen under den pågående krigen.

Han interesserte seg også for konservering av mel, vin og melkeprodukter.

Han arbeidet også med mais og opium og anbefalte konservering av kjøtt gjennom kulde.

Hans vitenskapelige arbeider har en bemerkelsesverdig bredde, men han deltok også i samfunnslivet, blant annet ved å bidra til den franske nasjonalforsamlingens forslag til reformer i landbruket. Han gikk inn i det franske vitenskapsakademiet i 1795.

Parmentier ligger begravd på Père Lachaise-kirkegården i Paris.

Verk (ikke fullstendig)Rediger

  • Examen critique de la pomme de terre (1779).
  • Recherche sur les végétaux nourrissants qui, dans tous les temps de disette, peuvent remplacer les aliments ordinaires (1781).
  • Économie rurale et domestique. Bibliothèque Universelle des Dames, rue et hotel Serpente, 17881797 ; 8 bind.
  • Traité sur la culture et les usages des pommes de terre, de la patate et des topinambours (1789).
  • Traité théorique et pratique sur la culture de la vigne, avec l'art de faire le vin, les eaux-de-vie, esprit de vin, vinaigres simples et composés (2 bind., 1801) i samarbeid med Jean-Antoine Chaptal, l'abbé Rozier, og Dussieux
  • Traité sur l'art de fabriquer les sirops et conserves de raisin (1810).

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b www.encyclopedie.picardie.fr[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Roglo, Roglo person ID p=antoine+augustin;n=parmentier, oppført som Antoine Augustin Parmentier[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, oppført som Antoine Augustin Parmentier, GeneaStar person-ID parmentiera[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c Accademia delle Scienze di Torino, Accademia delle Scienze di Torino ID antoine-augustin-parmentier, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Antoine-Augustin Parmentier, SNAC Ark-ID w64x5g3d, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Edme Mentelle, side(r) 55[Hentet fra Wikidata]

LitteraturRediger

  • Anne Muratori-Philip: Parmentier, Plon, Paris, 2. utgave, 2006.

Eksterne lenkerRediger