Antoine Claire Thibaudeau
Antoine Claire Thibaudeau (født 23. mars 1765, død 8. mars 1854) var en høytstående fransk politiker under og etter den franske revolusjon. Som forfatter skrev han flere historiske verker om de hendelser han hadde vært vitne til.
| Antoine Claire Thibaudeau | |||
|---|---|---|---|
.JPG) | |||
| Født | 23. mars 1765[1][2] Poitiers | ||
| Død | 8. mars 1854[1][2] (88 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, forfatter | ||
| Embete |
| ||
| Far | René Hyacinthe Thibaudeau | ||
| Parti | La Montagne | ||
| Nasjonalitet |  Frankrike | ||
| Språk | Fransk | ||
| Utmerkelser | Storoffiser av Æreslegionen | ||
Liv og virke rediger
Han var sønn av Antoine de Thibaudeau (1739–1813), som var en kjent advokat og jurist i Poitiers og assisterende ved Stenderforsamlingen 1789. Antoine Claire ble advokat i 1787 og i 1789 fulgte han sin far til Stenderforsamlingen i Versailles. Da han kom tilbake til Poitiers i oktober organiserte han øyeblikkelige en lokal revolusjonær klubb, og i 1792 vendte han tilbake som medlem av Nasjonalkonventet.
Thibaudeau ble medlem av partiet La Montagne («Fjellet) og stemte for at kong Ludvig XVI skulle dø uten betingelser. Uansett vekket han noe mistenksomhet da han avslo å bli medlem av Jakobinerklubben. I mai 1793 ble han sendt på spesialmisjon vestover for å forhindre at hans departement ble medlem av den føderalistiske bevegelse. Han var særlig opptatt av pedagogiske saker, mest betydningsfullt er organiseringen av museet i Louvre. Det var ham som sikret inkluderingen navnet til Thomas Paine, den amerikanske revolusjonære, i listen for amnesti for girondene. Skrekkveldets faser gjorde ham til moderat, noe han viste etter Robespierres fall ved å bidra til å få avsluttet terroren.
Han ble sekretær og deretter president for Nasjonalkonventet for en kort tid. Han tjenestegjorde i Comité de salut public («Komitéen for almen sikkerhet»). Etter det rojalistiske opprøret den 5. oktober 1795, motsatte han seg de som ville utsette oppløsningen av konventet. Ved valgene til Corps Législatif, «det lovgivende korpset», ble han valgt med ikke mindre enn 32 departementer. Det var kun ved innblanding av Boulay de la Meurthe at unnslapp transport etter statskuppet den 4. september 1797, og han vendte da tilbake for å praktisere som advokat.
Etableringen av det franske konsulatet førte ham tilbake til offentlig liv. Han ble gjort til prefekt for departementet Gironde, og deretter til medlem av statsrådet hvor hans arbeid var lovverket. Han hadde på denne tiden tilliten til Napoléon Bonaparte, og han ga ham sin helhjertede støtte. Han skjulte ikke helt sin misnøye med opprettelsen av Légion d'Honneur (Æreslegionen), av Konkordatet og av at Napoléon aksepterte konsulatet på livstid, og hans utnevnelse som prefekt for Bouches-du-Rhône med påfølgende forvisning fra Paris var en konsekvens av dette.
Som deltaker i Napoléons hundre dagers styre etter at han først hadde abdisert, ble Thibaudeau nødt til å flykte ut av landet etter slaget ved Waterloo og ved den andre restaurasjonen i Frankrike for å unngå å bli dømt som kongemorder. Han dro til Lausanne og i løpet av sin landflyktighet bodde han i Wien, Praha, Augsburg og Brussel. Han tilbrakte tiden med å skrive flere større historiske verker. Julirevolusjonen i 1830 gjorde det mulig for ham å reise tilbake til Frankrike, og han levde lenge nok til å bli medlem av det keiserlige senatet under Det andre franske keiserdømme. I 1852 ble han utnevnt av Napoleon III til senator.
Han døde i Paris i mars 1854 da han var 88 år gammel.
Bibliografi rediger
Den særskilte verdien av Thibaudeaus forfatterskap kommer fra det faktum at han ikke bare skrev om de hendelser som han hadde personlig kunnskap om, og at han siterer med stor nøyaktig Napoléons egne ord. Hans memoarer, Mémoires sur le Consulat, har blitt oversatt til engelsk, og med innledning og nødvendige noter av G. K. Fortescue, da kalt for Bonaparte and the Consulate (1908). Blant de papirer som han etterlot seg finnes de som ble kalt for Ma Biographie and Mémoires avant ma nomination à la Convention. Disse ble utgitt posthumt i et lite bind (Paris og Niort, 1875) med en liste over hans verker og en biografi over hans liv.
- Mémoires sur la Convention et le Directoire (Paris, 2 bind, 1824)
- Mémoires sur le Consulat: par un ancien conseiller d'état (Paris, 1827)
- Histoire générale de Napoléon Bonaparte (6 bind, Paris og Stuttgart, 1827–28, bind III ble ikke trykket)
- Le Consulat et l'Empire, bind I er identisk med bind VI i hans historie om Napoléon (10 bind, 1834).
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Soboul, Albert (2005): Dictionnaire historique de la Révolution française, Paris, PUF
- Rouchette, Thérèse (2000): Le Dernier des régicides: Antoine-Claire Thibaudeau, 1765-1854, Centre vendéen de recherches historiques, ISBN 2911253078.
Eksterne lenker rediger
- «Thibaudeau (Antoine-Claire)» i Biographie universelle ancienne et moderne 1811, via WikiSource