Wikipedia

Antikkens greske komedie

Antikkens greske komedie var den ene av tre fremste dramatiske former i teatrene i antikkens Hellas. De andre to var tragedien, og en mellomsjanger, satyrspillet. Den athenske komedie er konvensjonelt delt inn i tre perioder: den gamle komedie, mellomkomedien, og den nye komedie. Den gamle komedie har i dag nesten utelukkende blitt bevart i elleve overleverte skuespill av Aristofanes, foruten en rekke fragmenter fra andre komediediktere. Den mellomste komedie er hovedsakelig helt gått tapt, bortsett fra noen relativt korte fragmenter hos forfattere som Athenaios. Den nye komedie er hovedsakelig kjent fra betydelig papyrusfragmenter skrevet av Menandros. Filosofen Aristoteles skrev i sitt verk om dikterkunsten, Poetikken, ca 335 f.Kr., at komedien er en representasjon av latterlige mennesker og involverer en form for fadese eller stygghet som fører til smerte eller ulykke.[1] Den greske klassisisten Trypanis skrev på 1900-tallet at komedien er den siste av store poesiarter som Hellas ga til verden.[2]

Komisk figur fra gresk komedie, detalj fra rødfigurvase fra Sicilia (ca. 350 – 340 f.Kr.).

Den greske komedies opphav rediger

 
Teatermaske i terrakotta, 300- eller 200-tallet f.Kr., Athen

Komedie, som alle former for humoristisk materiale, er minst like gammel som den greske sivilisasjon. Homers epos har flere direkte humoristiske avsnitt, blant annet den berømte Dios Apate (gresk: Διοσ Απατη), eller Forførelsen av Zevs, i Iliaden,[3] en komisk scene hvor gudenes gud ble lurt av sin egen hustru Heras seksuelle tilnærmelser for å distrahere ham fra å oppdage hennes sammensvorne arbeide bak hans rygg. Tilsvarende gir Homer også en komisk framstilling av andre guder i hans andre epos Odysseen. Afrodite og Ares hadde en hemmelig affære, men da hennes ektemann Hefaistos oppdaget det, la han en felle med usynlig kjettinger og fanget de elskede i sitt nett for deretter i skadefryd å tilkalle de andre gudene som vitne til at han var blitt bedratt.[4]

Gudene var opphøyde, respekterte og til dels skremmende, men de var også preget av menneskelighet, antropomorfisme, og hadde iboende menneskelige trekk og de samme laster og lyter, særlig i Homers epos, som man kunne le av. Deres karakter satte åpenbart ikke gudene i det beste moralske lys som forbilde, de bedrev hor og bedro hverandre, hvilket også ble kritisert, blant annet av Xenofanes fra Kolofon på 500-tallet f.Kr.[5]

Dionysiske festligheter rediger

 
Dionysosteateret i Athen.

Komediesjangeren ble tatt opp som en del av de dionysiske konkurranser i år 486 f.Kr., men den hadde allerede siden minst århundrets begynnelse vært oppført ved tilsvarende festivaler. Fra 400-tallet f.Kr. er det adskillige korte, tekstlige fragmenter, og bortimot hundre komedieforfattere er nevnt med navn, og enda flere titler på komedier. Den eldste bevarte komedie er Aristofanes' Akarnerne, oppført i 425 f.Kr. Sjangerens opprinnelse en gang på 500-tallet f.Kr. ligger derimot i historiens mørke. Men det finnes hypoteser.[6]

I likhet med tragedie har ordet komedie (gresk Komoidía) det greske ordet for sang i siste ledd i ordsammensetningen. Første ledd er komos, som var betegnelsen på det løsslupne, folkelige opptoget som pleide å følge etter et drikkelag.[7] Ordet komoidía betyr bokstavelig «selskap» (kom-) + «sang» (-oid-), og om det er en indikasjon på dets opprinnelse, dramatisk komedie fra ville fester (komoi; entall komos) hvor festdeltakerne (komastai) sang sanger (oidai) hvor de ertet, hånet og gjorde narr av tilskuere eller offentlige figurer. På et vis synes disse folkelige opptogene å ha utviklet seg fra festlokalet til musikkhallen, kanskje på samme tid som da tragedien begynte å utvikle seg.[8] Disse folkelige drikkelagene minner om dagens moderne, amerikanske maskeradeopptog Mardi Gras i New Orleans.[9] Som tragedien fant oldtidens greske komoidía til sist en posisjon innenfor festivalen Dionysia, feiringen av den ekstatiske vinguden Dionysos. Denne feiringen var preget av vindrikking, grov humor med sterke seksuelle hentydninger, og arkaiske vasemalerier viser også at deltakerne opptrådte i dyrekostymer, noe som også går igjen i komediekorenes maskering.[7]

Satyrspill rediger

De informasjoner man har tyder på komedien ikke var den eneste form for komisk drama som ble framført ved Dionysia. Førklassiske dramatikere skrev også korte, humoristiske satyrspill. Disse var teatralsk tragikomedie, tilsvarende til ånden til senere burlesk komedie. De framstilte kor med satyrer, bukkelignende figurer knyttet til skogsguden Pan, basert på gresk mytologi, og forestillingene hadde hyppig fornøyelser med drukkenskap, frekk seksualitet (inkludert store falliske rekvisitter), skøyerstreker, grovkornete vitser og generell munterhet. Komediesjangeren har betydelig likheter med satyrspillet, og komedien oppsto ikke uavhengig, men var støpt i de samme formene som de eldre sjangrene i tragedien og satyrspillet som gikk forut komedien, og deretter utviklet komedien seg på egen hånd.[8][10]

Polemikk og parabase rediger

Utfall mot bestemte personer i avvergende hensikt (gresk: apotropaios, apotropeisk). Jambediktningen, en stigende versfot som består av to stavelser, kort-lang, var antagelig en innflytelse og et forbilde, og i større grad enn for tragedien. Hånen og spotten fikk en utforming i en verbal kappestrid, agon, og den fullt utviklede komedie var kappestriden en vesentlig bestanddel. I Aristofanes' komedie Froskene står dialogen mellom Aiskylos og Evripides, med Dionysos som dommer, som et eksempel på en slik tevling. Polemikken har en særskilt plass i komedien i dens parabase med direkte utfall og angrep på navngitt personer.[7]

En forskjell mellom tragedien og komedien var at korene henvendte seg direkte til publikum i en sang kalt for parabasen (parabasis), bokstavelig «handlingen å gå til side» ettersom koret «gikk til side», det vil si ut av sine dramatiske roller, og ble komedieforfatterens talerør. Selv om parabasen forsvant etter den klassiske perioden, dens tilsynelatende framtredende posisjon, slik de er hyppig avbildet på vasemaleri, antyder en viktig andel av de komediens første faser.[8] I de bevarte stykkene er parabasen plassert i midten som et mellomspill, men det er mulig at den i de første fasene faktisk innledet komediedramaet. Det er først og fremst på grunn av parabasen at komedien betraktes som noe mer enn en sekundær og munter pendant til tragedien.[10]

Første og fremst var den klassiske komedie framstående, som med tragedien, i Athen, men komedier i vid forstand fantes antagelig over hele den gresktalende verden. Athenerne skapte og monopoliserte komedien til et fullt utviklet poetisk drama med noen få skuespillere og et kor hvor aktøren var iført overdimensjonerte og fantastiske drakter. De var meget grove i det ene øyeblikket, for i de neste å bli lyriske og alvorlige. Komedien var ikke et rituelt drama, og overfladisk ikke religiøst i det hele tatt til tross for at guder opptrådte eller ble henvist til. Komedieforfatterne skaffet sitt materiale fra samtiden, fra politikken, skikk og bruk, laster og moter, idealer og tradisjoner, og framhevet og gjorde narr av disse.[11]

Perioder rediger

Grammatikerne i Alexandria, det vil si filologer og tekstlærde i den hellenistiske byen Alexandria på 200- og 100-tallet f.Kr., og mest sannsynlig Aristofanes fra Bysant i særdeleshet, synes å ha vært de første som inndelte den greske komedie i tre kononske perioder:[12] Den gamle komedie (ἀρχαία, arkhaia), den mellomste komedie (μέση, mese) og den nye komedie (νέα, nea). Disse inndelingene synes i stor grad å være vilkårlige, og antikkens komedie synes ganske sikkert å ha utviklet seg jevnlig i årenes løp, men inndelingen har tradisjonelt blitt vedvarende og etablert.[13]

Den gamle komedie rediger

 
Statuett av en skuespiller som bærer teatermasken av skallet mann, 100-tallet f.Kr.

Den fremste dramatiker i den første epoken er Aristofanes, og som har definert ettertidens oppfatning av epoken. Hovedsakelig grunnet at det finnes flere bevarte skuespill etter ham, rundt elleve i tallet, og kun fragmenter etter andre. Og "man kan godt være enig med Hegel i at uten å ha lest Aristofanes er det nesten ikke mulig å skjønne hvordan mennesket kan trives som svin!"[14] Hans verk, med deres skarpe politiske satire, hans overflod i seksuelle og skatologiske antydninger, og store forråd av glefsende skjellsord. Han kunne derimot også skrive vakker og gripende poesi, men det er ikke alltid lett å se når han går fra det ene til det andre. Sju av hans første ti stykker ble skrevet under første del av Peloponneskrigen og var fulle av brodd mot krigen, mot statsmannen og hærføreren Perikles og andre folkeledere.[11] Hans kritikk med uttalt navn kunne også være sjofel i henhold til ettertidens vurderinger, som hans uthenging av Sokrates i Skyene, men kunne også være beundringsverdig modig selv vurdert i ettertiden, som hans vågale antikrigsfarse Lysistrata hvor kvinnene går til seksuell streik mot krigen. Likevel var Aristofanes kun en av mange komedieforfattere som arbeidet i Athen på slutten av 400-tallet f.Kr.

Den gamle komedie hadde en betydelig innflytelse på senere europeiske forfattere som Rabelais, Cervantes, Swift, og Voltaire. I særdeleshet etterlignet de teknikken med å skjule politiske angrep og arven etter den gamle komedie kan i dag bli sett i politiske satirer som eksempelvis den svarte filmkomedien Dr. Strangelove (1963) og den respektløse og tilsynelatende retningsløse TV-komikken til Monty Python.[9][15][16]

Den mellomste komedie rediger

Skillelinjene mellom den gamle og den mellomste komedie er klart markert kronologisk. Både Aristofanes og andre av de seneste komedieforfatterne i den gamle epoke er tidvis vurdert som tidlige poeter av den mellomste periode. For antikkens lærde kan betegnelsen ha betydd noe i retningen av «senere enn Aristofanes og hans samtidige, men tidligere enn Menandros». Epoken begynner med Athens nederlag mot Sparta i år 404 f.Kr. Grensene er flytende og det dreier seg om tendenser som utviklet seg i en bestemt retning.[17]

Et trekk man kan se er at med Peloponneskrigens slutt var også særtrekkene i den gamle komedie over. Komedien på 300-tallet f.Kr., også Aristofanes' sene skuespill, langt mildere i tonen, langt mindre krass og bitende, og i det store og hele mindre direkte i sitt sosiale og politiske innhold. I tre vesentligheter skilte den fra seg den gamle komedie; rollen til koret ble minsket til det punkt hvor det hadde ingen påvirkning på handlingsgangen; offentlige figurer ble ikke parodiert og gjort til offer for personforfølgelse; og det som ble latterliggjort var heller personlige forhold framfor politiske.[18] For siste gang var det mytologiske burleske komikk populært blant komedieforfatterne i denne epoken. Faste figurer av alle typer begynte også å framstå i gjenkjennbare figurer: elskerinnen, koblersken, parasitten, ranglefanten, filosofen, den skrytende soldaten (som i Ludvig Holbergs «Jacob von Thyboe»), og særlig den innbilske kokken med hans parade av kulinariske kunst. Det kjente motivet «ung gutt og ung pike finner hverandre», som er så kjent i dag, i hele tatt det erotiske motivet, manglet helt i den gamle komedie.[19]

Ettersom det ikke er bevart noe fullstendig komedie, bortsett fra mange fragmenter, fra den mellomste perioden, er det ikke mulig å ha en virkelig forståelse av epokens litterære verdi. Mange komiske dramaer fra epoken synes å ha hatt en blomstring på Sicilia og i Magna Graecia, noe som antyder at Athen ikke lenger hadde noe monopol og sjangerens betydelig spredning litterært og sosialt.

Den nye komedie rediger

 
Byste av Menandros, romersk kopi etter gresk original.

Den nye komedie varte ut styret til de makedonske herskerne, og ebbet ut en gang rundt 260 f.Kr.[20] Karakteristisk for den nye komedie var utviklingen av situasjonskomedie og karakterkomedie.[21] Under sterk innflytelse fra Evripides utviklet komedien seg til et borgerlig intrigedrama. De politiske hentydningene og utfallene fra tidligere tider forsvant helt. Slikt var utenkelig under makedonsk overherredømmet etter Filip II og Aleksander den store, og siden under den ene etter den andre av deres etterfølgere. Alexandria, Antiokia og Pergamon (hvor betegnelsen pergament kommer fra) var ennå ikke fått sin litterære posisjon og Athen var fortsatt ledende. Etter hvert hadde også den gamle gudetroen gått i oppløsning, og de arkaiske mystiske og mytologiske motivene ble åpenbart umoderne. Således kan man si at det moderne teater, slik som vi kjenner det i dag, begynte å vokse fram.[22] De tre mest kjente komediedikterne innenfor sjangeren og epoken var Menandros, Filemon fra Sicilia og Difilos.

I 1958 ble det utgitt et skuespill av Menandros som ble avdekket fra en papyrus fra 200-tallet e.Kr. Det var et nesten komplett drama kalt Grinebiteren (gresk: Dyskolos). Selve funnet ble gjort i 1905 hvor det også ble avdekket deler av fem komedier av Menandros. Før denne tiden var han kun kjent som et navn og noen få fragmenter. Forfatteren vant førsteprisen med Grinebiteren ved den dionysiske festivalen i 316 f.Kr. Stykkets handling utspiller seg blant velstående mennesker utenfor Athen og tar utgangspunkt i en ung manns forelskelse. Hennes far er nettopp den grinebiteren som tittelen bærer bud om. I motsetningen til tragedien går det bra til sist, de unge får hverandre, og grinebiteren må angre sin oppførsel.[23]

Forskerne er ikke i tvil om at dette stykket er representativt for sjangeren i denne epoken. Menandros' komedie er «stille komedie». Den fokuserer på figurer, naturalisme og handlingsgang framfor farse og teatralske vitser. Preget av mange brede figurtyper formet Menandros en type komedie som var sentrert rundt realistiske figurer som til en viss grad minnet om gjennomsnittsmennesket på hans tid. For å skape humor plasserte han dem i svært spesielle og latterlige situasjoner.[24]

Filamon, som det ikke finnes tilsvarende kunnskap om, synes å ha tatt opp filosofiske spørsmål, mens Difilos var kjent for sine brede, voldelige komikk. Filamon kjennes kun i fragmenter, men Difilos ble oversatt og tilpasset av latinske Plautus. Blant disse komediene er Plautus' Asinaria og Rudens. Det er via det latinske filteret at man kan vurdere Difilos. Det var likevel Menandros som var den største og hans anseelse i antikken var stor. Quintilianus anbefalte ham det varmeste og mange sitater fra hans stykker har fått videre liv som ordtak.[25] Til og med apostelen Paulus siterer ham i første brev til korinterne: La dere ikke føre vill! «Dårlig selskap ødelegger gode vaner.» [26]

Da den nye komedien var på sitt beste la den vekt på andre ting enn den ytre handlingen. Den vektla realistisk miljøskildring, nyansert psykologi, problemdiskusjon og ikke minst språk og stil, men handlingen kunne lett bli stereotyp. Den nye komedien førte sin arv videre på den latinske komedie, særlig Plautus og Terentius var dens arvtagere, men tilpasset romersk miljø og kalt for fabula togáta.[27]

Referanser rediger

  1. ^ Aristoteles: Poetics, line 1449a: «Comedy, as we have said, is a representation of inferior people, not indeed in the full sense of the word bad, but the laughable is a species of the base or ugly. It consists in some blunder or ugliness that does not cause pain or disaster, an obvious example being the comic mask which is ugly and distorted but not painful.»
  2. ^ Trypanis, C. A. (1981): Greek Poetry from Homer to Seferis, University of Chicago Press, kapittel 4, s. 201
  3. ^ Homer: Iliaden, fjortende og femtende sang
  4. ^ Faulkner, Andrew (2011): The Homeric Hymns: Interpretative Essays, Oxford University Press, s. 98, og note 59
  5. ^ Hjortsø, Leo (2005): Greske guder og helter, Oslo: PAX, s. 16-17
  6. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 39
  7. ^ a b c Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 344
  8. ^ a b c Damen, Mark: II. The Origin of Greek Comedy
  9. ^ a b Porter, John: «Aristophanes and Greek Old Comedy» (PDF), Universitetet i Saskatchewan
  10. ^ a b Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 39-40
  11. ^ a b Finley, M.I (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur, Oslo: Universitetsforlaget, s. 86-87
  12. ^ Mastromarco, Giuseppe (1994): Introduzione a Aristofane (Sesta edizione: Roma-Bari 2004). ISBN 88-420-4448-2, s. 12
  13. ^ Winkler, Martin M. (2001): Classical Myth & Culture in the Cinema, s. 173
  14. ^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 343
  15. ^ Film criticism, bind 13–14, 1988, s. 5, sitat: «Old Comedy may be ruthlessly satiric in spirit, often with biting invective directed against actual people to a degree that has only recently been equalled with Dennis Miller's newscasts on Saturday Night Live.»
  16. ^ Lerer, Seth (2000): Comedy through the Ages (recorded lecture series), Springfield, Virginia: The Teaching Company
  17. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 42
  18. ^ Sharma, Raja: «Comedy» in New Light-Literary Studies. Lulu.com
  19. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 43
  20. ^ Ancient Greek comedy Arkivert 14. juni 2010 hos Wayback Machine., Mlahanas.de
  21. ^ Bates, Alfred, red. (1906): The Drama: Its History, Literature and Influence on Civilization, bind 1. London: Historical Publishing Company, s. 30–31.
  22. ^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 358
  23. ^ Haarberg, Jon; Selboe, Tone; og Aarset, Hans Erik (2007): Verdenslitteraturen. Den vestlige tradisjonen, Oslo: Universitetsforlaget, s. 52
  24. ^ Damen, Mark: Reading 5: Greek New Comedy
  25. ^ Haarberg, Jon; Selboe, Tone; og Aarset, Hans Erik (2007): Verdenslitteraturen. Den vestlige tradisjonen, Oslo: Universitetsforlaget, s. 53
  26. ^ Nettbibelen: Paulus’ første brev til korinterne 15:33
  27. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 43, 61

Litteratur rediger

Norskspråklig
  • Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo: Cappelen Forlag
  • Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 82-05-11663-6
  • Finley, M.I (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur, Oslo: Universitetsforlaget, ISBN 82-00-05351-2
  • Haarberg, Jon; Selboe, Tone; og Aarset, Hans Erik (2007): Verdenslitteraturen. Den vestlige tradisjonen, Oslo: Universitetsforlaget, ISBN 978-82-15-00696-3
  • Hjortsø, Leo (2005): Greske guder og helter, Oslo: PAX, ISBN 82-530-2769-9
Engelskspråklig
  • Brown, Andrew (1998): «Ancient Greece» i: The Cambridge Guide to Theatre. Martin Banham (red.). Cambridge: Cambridge University Press. s. 441–447. ISBN 0-521-43437-8.
  • Brockett, Oscar G. & Hildy, Franklin J. (2003): History of the Theatre. 9. utg., internasjonal utg. Boston: Allyn and Bacon. ISBN 0-205-41050-2.
  • Carlson, Marvin (1993): Theories of the Theatre: A Historical and Critical Survey from the Greeks to the Present. Utv. utg. Ithaca and London: Cornell University Press. ISBN 978-0-8014-8154-3.
  • Csapo, Eric, & Slater, William J. (1994): The Context of Ancient Drama. Ann Arbor: University of Michigan Press. ISBN 0-472-08275-2.
  • Freund, Philip (2003): The Birth of Theatre. Illustrated ed. Vol 1. of Stage by Stage. London: Peter Owen. ISBN 978-0-7206-1167-0.
  • Janko, Richard, overs. (1987): Poetics with Tractatus Coislinianus, Reconstruction of Poetics II and the Fragments of the On Poets. Av Aristoteles. Cambridge: Hackett. ISBN 0-87220-033-7.
  • Olson, S. Douglas, red. (2007): Broken Laughter: Select Fragments of Greek Comedy. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-928785-7.
  • Taplin, Oliver (1993): Comic Angels and Other Approaches to Greek Drama Through Vase-Painting. Oxford: Clarendon Press ISBN 0-19-814797-X.
  • Trypanis, Constantine Athanasius (1981): Greek Poetry from Homer to Seferis. Chicago: University of Chicago Press ISBN 0-226-81316-9.
  • Rozik, Eli (2002): The roots of theatre : rethinking ritual and other theories of origin, Iowa City : University of Iowa Press, ISBN 0-87745-817-0

Se også rediger

  • Poetikken, litteraturteori fra antikken av Aristoteles

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Antikkens_greske_komedie&oldid=24286191»