Anna Jagiellonica
Anna Jagielloniva (polsk: Anna Jagiellonka; født 18. oktober 1523 i Kraków, død 9. september 1596 i Warszawa), eller Anna Jagiellon eller Anna av Polen, var Polens dronning mellom 1575 og 1586. Hun var formelt regjerende dronning og medregent av den polsk-litauiske realunion og arving til Kongeriket Jerusalem som den siste i den jagellonske ætt, gift med kong Stefan Bátory.[9]
| Anna Jagiellonica | |||
|---|---|---|---|
_-_Anna_Jagiellon_(Czartoryski_Museum).jpg) | |||
| Født | 18. okt. 1523[1] Kraków[2] | ||
| Død | 9. sep. 1596[1][3][4][5] (72 år) Warszawa[2][6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, aristokrat | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Stefan Báthory (1576–1586)[2][7] | ||
| Far | Sigismund I av Polen[2][8] | ||
| Mor | Bona Sforza[2][8] | ||
| Søsken | 10 oppføringer
Isabella Jagiellon[2]
Zofia Jagiellonka[2] Katarzyna Hedwig av Polen[2] Anna Jagiellon Regina Szafraniec John Jagiellon Wojciech Olbracht Katarina Jagellonica[2] Sigismund II August av Polen[2] | ||
| Nasjonalitet | Storfyrstedømmet Litauen Polen[2] | ||
| Gravlagt | Royal Tombs of the Wawel Cathedral | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Anna var eldste datter til den polske kong Sigismund I og hans gemalinne Bona Sforza. Ved sin fars død i 1548 bosatte hun seg med moren i Masovia. Hun flyttet i 1558 til Vilna, og i 1564 til Plock.
I sin brors regjeringstid begynte hun stadig mer å ble betraktet som en politisk faktor på grunn av brorens barnløshet.[trenger referanse] Anna mottok flere forslag om ekteskap, blant annet i 1565 fra Magnus av Danmark, men intet av dette ble det noe av.[trenger referanse]
Etter Sigusmund IIs død rediger
Annas posidjon ble viktig da hennes bror kong Sigismund II August døde i 1572. Polen valgte da Henrik III av Frankrike til konge på betingelse av at han giftet seg med Anna.[trenger referanse] Henrik innfridde imidlertid aldri sitt løfte.
Konge av Polen, så kong Stefans ektefelle rediger
I år 1575 ble Anna valgt til konge av Polen og storfyrstinne av Litauen. I 1576 giftet hun seg med den nyvalgte kongen, Stefan Báthory (1533–1586).[10] Stefan hadde likesom Henrik blitt valgt til monark på vilkåret at han giftet seg med Anna, og han holdt dette løfte.
Anna fikk i egenskap av gemal tittelen fyrstinne av Transilvania. Anna fikk ingen barn. Ekteskapet var etter det som sies ufullbyrdet, og et rykte gikk om at hun hver natt forgjeves ventet på Stefan.[trenger referanse] Anna ble ikke ansett som attraktiv, men ble beskrevet som stygg, og hennes relasjon til Stefan var dårlig.[trenger referanse] Rent formelt ble Anna betraktet som Stefans medregent. I realiteten forsøkte Stefan å holde henne utenfor statsaffærene så meget som mulig, og Anna lyktes aldri å skaffe seg noen egen maktposisjon.[trenger referanse]
Hun var kjent for sin støtte til universitetet i Krakow. Anna beskrives som en viljesterk person.[trenger referanse] Hun var en overbevist katolikk og støttet motreformasjonen, blant annet i Masovia, der protestantismen skal ha tapt sin innflytelse på grunn av henne.[trenger referanse]
Det gikk rykter om at Stefan planla å skille seg fra henne, men ingen slike planer ble noensinne lagt frem eller påvist i ettertid som å ha vært reelle.[trenger referanse]
Hun tok ansvaret for Erik XIVs og Karin Månsdotters sønn Gustav Eriksson Vasa da han ble sendt bort fra Sverige av landets dronning, hennes søster, Katarina Jagellonica.
Annas arving var Sigismund Vasa, sønn av hennes yngste søster, dronning Katarina Jagellonica av Sverige. Etter sin Sigismunds bortgang år 1586 forsøkte Anna å beholde sin stilling som monark, ettersom hun ikke hadde vært bare dronninggemal, men formelt var blitt valgt til medregent og regjerende dronning i 1575.[trenger referanse] Hun lyktes imidlertid ikke å hevde sine rettigheter, men ble tvunget til å avsverge seg sin stilling og sin rett til kronen. Hun gav i stedet sin støtte til sin søstersønn Sigismund som kandidat for den polske tronen, da som Zygmunt III Waza. Hun motsatte seg en kandidat av ætten Habsburg og støttet fremgangsrikt Sigismund i forhandlingene.[trenger referanse]
Anna tilbragte resten av sitt liv ved hoffet. Hun motsatte seg Sigismunds giftemål med Kristina av Holstein-Gottorp, og var i 1592 engasjert i en konflikt med Sigismunds ektemake Anna av Habsburg.[trenger referanse]
Hun døde ved hoffet i Warszawa.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119442078, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 119442078, besøkt 17. april 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Internetowy Polski Słownik Biograficzny, Internetowy Polski Słownik Biograficzny ID anna-jagiellonka-wiesz[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Anna (Anna), Brockhaus Online-Enzyklopädie-id anna-anna-20, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ FemBio-Datenbank, oppført som Anna von Polen (Anna Jagiellonka), FemBio-ID 984, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sejm-Wielki.pl profil-ID 1.504.5[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p11472.htm#i114711, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ «http://historiska-personer.nu/min-s/p4d1ec2d7.html». Arkivert fra originalen 9. september 2016. Besøkt 11. juli 2017. Ekstern lenke i
|title=(hjelp) - ^ «https://www.historyofroyalwomen.com/the-royal-women/queens-regnant-anna-jagiellon/». Besøkt 11. juli 2017. Ekstern lenke i
|title=(hjelp)
Litteratur rediger
- Dmitrieva, Marina; Lambrecht, Karen (2000). Krakau, Prag und Wien: Funktionen von Metropolen im frühmodernen Staat (tysk). Franz Steiner Verlag. ISBN 3-515-07792-8. «In der Zeit des zweiten Interregnums trug sie den Titel „Anna Dei Gratia Infans Regni Poloniae".»
- Duczmal, Małgorzata (2012). Jogailaičiai (litauisk). Translated by Birutė Mikalonienė and Vyturys Jarutis. Vilnius: Mokslo ir enciklopedijų leidybos centras. ISBN 978-5-420-01703-6.
- Kiaupienė, Jūratė; Lukšaitė, Ingė (2013). Lietuvos istorija. Veržli naujųjų laikų pradžia. Lietuvos Didžioji Kunigaikštystė 1529–1588 metais (litauisk). V. Baltos lankos. ISBN 978-9955-23-680-1.
- Letkiewicz, Ewa (2006). Klejnoty w Polsce: Czasy ostatnich Jagiellonów i Wazów (polsk). Wydawnictwo Uniwersytetu Marii Curie-Skłodowskiej. ISBN 83-227-2599-X.
- Stone, Daniel (2001). The Polish-Lithuanian state, 1386–1795. A History of East Central Europe. Seattle: University of Washington Press. ISBN 0-295-98093-1.