Anholdelse
Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted. |
En anholdelse er en kortvarig frihetsberøvelse foretatt av en politimyndighet . En anholdelse er et lite inngripende tvangsmiddel overfor personer, og innebærer en kortere frihetsberøvelse uten å bli bragt inn til polititjenestested. Politiet kan anholde personer når det er tjenestemessig behov for det. Det kan for eksempel være at politiet har behov for å kontrollere noens identitet i nærheten av et sted det er begått en forbrytelse.
Reglene for politiets mulighet til å anholde personer, reguleres av Politiloven:
- § 7. Politiet kan blant annet regulere ferdselen, forby opphold i bestemte områder, visitere person eller kjøretøy, uskadeliggjøre eller ta farlige gjenstander i forvaring, avvise, bortvise, fjerne eller anholde personer, påby virksomhet stanset eller endret, ta seg inn på privat eiendom eller område eller påby områder evakuert.
Anholdelse er et av de minst inngripende tvangsmidlene mot personer. Neste trinn på skalaen er når politiet velger å innbringe noen (iht. politilovens §§8 og 9), det vil si å transportere en person inn til et polititjenestested (oftest en politiarrest). Neste skritt igjen er å pågripe (eller i dagligtale: arrestere) noen. I sistnevnte tilfelle forutsettes det at vedkommende er mistenkt for et straffbart lovbrudd, i motsetning til ved anholdelse (eller innbringelse) hvor slik mistanke ikke er nødvendig for å benytte tvangsmiddelet.
