Andrés Bonifacio

Andrés Bonifacio y Castro (født 30. november 1863 i Tondo ved Manila på Filippinene, død (henrettet) 10. mai 1897 i Nagpatong-fjellene nær Maragondon i Cavite) kalles «Den filippinske revolusjons far». Han var den fremste lederen av den filippinske revolusjon mot det spanske kolonistyret, da den brøt ut i 1896. I 1892 hadde han grunnlagt det hemmelige revolusjonære selskap Katipunan, som senere utgjorde kjernen i den filippinske revolusjonshæren.

Andrés Bonifacio
Født		Andrés Bonifacio y de Castro 30. nov. 1863 Tondo
Død		10. mai 1897 (33 år) Maragondon
Beskjeftigelse		Selvbiograf, politiker, president, militært personell
Embete		President
Akademisk grad		Self-education
Ektefelle		Gregoria de Jesus
Parti		La Liga Filipina
Nasjonalitet		Tagalog Republic
Signatur
Andrés Bonifacio på Commons

Liv og virke

Bakgrunn, oppvekst

Andrés Bonifacio ble født i Tutuban i Tondo, som i dag er en bydel i Manila. Hans far Santiago Bonifacio, var en tagalog, og livnærte seg som fergemann som rodde folk mellom byene langs Pasigelven. Senere var han bryggesjauer (cargador) i Binondo nær Tondo. Moren Catalina de Castro var mestiza, datter av en spansk far og en kinesisk-filippinsk mor fra provinsen Zambales. Hun arbeidet som maestra, arbeidsleder, i en sigarettfabrikk i Meisic, som i dag er den største av Manilas kinesiske bydeler. Gutten ble oppkalt etter fødselsdatoens helgen i den katolske helgenkalender, apostelen Andreas.

Barndomshjemmet i Tutuban finnes ikke mer, det ble revet i 1886 da det ble anlagt jernbane gjennom Tondo.

Gutten lærte å lese på egen hånd og begynte senere på skole i Meisic, der han ble undervist av Guillermo Osmeña fra Cebu. Tondo var et fattig sted, plaget av periodiske epidemier som kolera. For familien var det et hardt liv. Etter at moren døde i 1881 og faren i 1882, begge av tuberkulose, sluttet Bonifacio på skolen for å arbeide på fulltid og brødfø sine fem brødre og søstre, Ciriaco, Procopio, Esperidiona, Troadio og Maxima.

Tidlig yrkesliv

Først var han lagersjef (bodeguero) i en mosaikkflisefabrikk i Sta. Mesa i bydelen Sampaloc. Senere var han kontorist. Så ble han innkjøpsmedarbeider for det engelske firmet J.M. Fleming & Company i Binondo. Han klarte også å skaffe flere av sine søsken arbeid. Etter arbeidstid tok han ekstrajobber, og på fritiden opptrådte han i moro-moro-forestillinger i Palomar (skuespilltablåer om kampene mellom muslimer og kristne.) Etter fem år hos Fleming begynte han i det tyske firmaet Carlos Fressel & Co, først som bodeguero, og fra 1892 som salgsrepresentant.

Nasjonalist

Selv med begrenset skolegang hadde Andrés Bonifacio lært seg spansk og dessuten litt engelsk mens han arbeidet hos Fleming. Han leste utenlandsk litteratur, både romaner [for eksempel Victor Hugos Les Miserables), historie og faglitteratur, blant annet om den franske revolusjon og om politikk, religion og jus. Det er også tenkelig at han kunne forstå fransk i en viss utstrekning.

Fra midten av 1880-årene var han å regne som en brennende filippinsk nasjonalist.

Da José Rizal grunnla La Liga Filipina (det filippinske forbund) i 3. juli 1892 ble Bonifacio et av dens første medlemmer. Gruppen mente at veien fremover mor likebehandling og reformer var å bevege Spania til å gjøre Filippinene til en regulær spansk provins slik at filippinerne ble spanske borgere. Bonifacio beundret Rizal, og hadde lest hans nasjonaltsinnede romaner Noli Me Tangere og El Filibusterismo. La Liga Filipina var en ikkevoldelig sammenslutning, men spanjolene betraktet den som farlig. Rizal ble umiddelbart og i all hemmelighet arrestert og sendt i indre eksil til det fjerntliggende Dapitan på Mindanao.

Da Bonifacio ble klar over at Rizal var blitt bortført, kom han – i motsetning til de fleste i La Liga, til at Filippinene måtte ha intet mindre enn en væpnet revolusjon for å vinne sin selvstendighet.

Katipunan

Den 7. juli 1892 grunnla han Katipunan, et hemmelig revolusjonært selskap som var åpent både for fattigfolk, bønder og middelklasse. Stiftelsesmøtet fant sted i et hus i Calle Azcarraga (nå Claro M. Recto Street) når Calle Candelaria (nå Elcano Street). Blant de som var med var blant andre Valentin Diaz, Deodato Arellano, Teodoro Plata og Ladislao Diwa.

Navnet Katipunan er kortversjonen av selskapets fullstendige navn på tagalag: Kataastaasang, Kagalanggalangang Katipunan ng mga Anak ng Bayan, eller som han da stavet det: Kataastaasan Kagalang-galang na Katipunan nang manga Anak nang Bayan (omtrent: «Den høyeste og mest respektable forening av folkets barn»^{[trenger referanse]}), hvilket forklarer forkortelsen KKK. Det skaffet seg innpass i samfunnet ved å etablere kooperative selskap og institusjoner til fremme av fattiges skolegang.

I et oppildnende essay på tagalog, Hva filippinerne burde vite, begrunnet han hvorfor revolusjon var den rette vei, og skrev om hvordan spanjolene torturerte og drepte filippinske fanger.

På denne tiden giftet Andrés Bonifacio seg. Hans første kone, Monica, fikk lepra og døde. Hans annen kone var Gregoria de Jesus – de fikk en sønn, Andrés jr., som døde av kopper som liten.

KKK benyttet seg av frimurerritualer for å formidle en aura av sakral mystikk, hemmelige koder, passord og dekknavn. For eksempel var Bonifacio Maypag-asa (full av håp) og hans kone Lakangbini (gudinne eller muse). De hadde en rekrutteringsmetode som skulle hindre at medlemsmassen skulle kunne rulles opp, og den omstendelige opptaksprosessen ble avsluttet med filippinsk blodspakt. KKK hadde tre formål. For det første ville de frigjøre Filippinene fra Spania, med våpenmakt om nødvendig. Medlemmene, kalt Katipuneros, ble gitt våpentrening. Deretter kom et moralsk formål: Alle menneskers likeverd uavhengig av om rik eller fattig. For det tredje, solidaritet med trengende medlemmer – syke skulle hjelpes, KKK skulle dekke kostnadene for fattige medlemmers begravelse. De fleste medlemmer var fattigfolk, men det var også fremstående middelklassemedlemmer som dr. Pio Valenzuela og Mariano Alvarez.

I Katipunan hadde Bonifacio som leder tittelen Supremo. Senere grunnla han en revolusjonær regjering (Pamahalaang Mapamaghimagsik).

I 1896 hadde Katipunan vokst til over 30 000 medlemmer, og opererte på nasjonalt, provinsialt og kommunalt nivå.

Den filippinske revolusjons utbrudd

Først den 19. august 1896 oppdaget spanjolene at Katipunan fantes og planla et opprør. Det var augustinerpater Mariano Gil, sognepresten i Tondo, som fikk vite det av en avhopper fra KKK, Teodoro Patiño. Politiet slo til, og en rekke filippinere ble arrestert og fengslet eller skutt. Andrés og Gregoria gikk i dekning. KKK ble avslørt før de egentlig var rede til å gripe til våpen, men nå var det ingen vei tilbake. Bonifacio trådte sammen med andre Katipunan-ledere på gården til Juan A. Ramos i Pugadlawin ved Kalookan den 23. august 1896. De rev i stykker sine cedulas (bostedsskattekort), ropte «Lenge leve Filippinene» (The cry of Balintawak) og startet revolusjonen.

Den 30. august fant revolusjonens første angrep sted. Andrés Bonifacio og hans beste venn, Emilio Jacinto, angrep med 800 mann et kruttlager i San Juan del Monte (nå San Juan, Metro-Manila). Stedet kalles i dag Pinaglabanan, slagfeltet. Dette var et viktig militært mål, men kun forsvart av 200 mann. Spanjolene trakk seg tilbake til El Deposito, drikkevannsdammen for Manilas indre by, Intramuros.

Bonifacio rykket frem mot Manila, men ble møtt av en stor styrke sendt ut av generalguvernør Ramon Blanco. Bonifacios menn ble trengt tilbake til Mandaluyong; over 150 menn falt og 200 ble tatt til fange. Noen av fangene ble skutt på Bagumbayanfeltet, som i dag er Luneta Park i Manilas sentrum.

Slaget ved Pinaglabanan og kamper i Kalookan utløste trefninger rundt om i hele omgivelsen på begge sider av Pasig-elven, i Marikina, San Mateo, Pasig, Pateros og Taguig. Samme dag erklærte generalguvernør Blanco krigstilstand i åtte provinser: Manila, Batangas, Bulacan, Cavite, Laguna, Nueva Ecija, Pampanga og Tarlac. Bonifacio var på defensiven og måtte trekke sine styrker opp i fjellene bak Marikina.

Bonifacio skyves til siden

Samtidig var Emilio Aguinaldos styrker langt mer seierrike på sin side, og erobret den ene byen etter den andre i provinsen Cavite. Men i Manila og på det frontavsnittet Bonifacio opererte, gikk det dårlig. Spanjolene henrettet sin fremste fange, Jose Rizal, den 30. desember 1896, den 4. januar 1897 skjøt de en gruppe fanger, og den 11. januar 1897 nok en gruppe på 13 fanger, Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar, som regnes som filippinske nasjonalhelter i dag – ikke alle med like full rett. I februar ble enda en gruppe fanger henrettet. På en måte aksentuerte dette i samtiden kontrasten mellom de to militære ledere, i Aguinaldos favør.

Det oppstod en rivalisering mellom to fraksjoner innen Katipunan i Cavite, mellom Magdalo-rådet (der Aguinaldo var med) og Magdiwang-rådet, som ble ledet av Mariano Alvarez, en slektning av Bonifacios hustru. Bonifacio ble som Supremo tilkalt for å megle og avgjøre saken.

Det gamle vennskapet mellom Bonifacio og Aguinaldo hadde allerede surnet, og det var også et sterkt element av filippinsk regionalisme med i bildet. De to lederne hadde også avvikende politiske overbevisninger. Det gikk ikke bedre enn at møtet, som ble avholdt på Aguinaldos landsted i Tejeros i Cavite, tok til å drøfte revolusjonens styringsstruktur. Det kom til avstemninger. Nesten alle de fremmøtte var caviteños og 22. mars 1897 valgte de Aguinaldo til president av den nye revolusjonære regjering, mens Bonifacio ble de facto degradert og måtte ta til takke med stillingen som innenriksdirektør. Aguinaldo selv var fraværende da dette skjedde; han kjempet mot spanske styrker ved Dasmariñas i Cavite.

Medlemmer av Magdalo-fraksjonen prøvde videre å diskreditere Bonifacio som uegnet også til denne stillingen, han var jo uten utdannelse. Noe urettferdig var dette åpenbart; han hadde vært den som oversatte Jose Rizals Mi Ultimo Adios fra spansk til tagalog, og hadde forfattet det gripende nasjonaleposet Pagibig sa Tinubuang Lupa.

Bonifacio erklærte resultatene fra Tejeros for ugyldige. Han betraktet seg selv som Supremo fortsatt, og underkjente Aguinaldos regjeringsdannelse. Han dannet deretter sin egen regjering. Neste måned satte han opp en militærpakt i Naic i Cavite. Den ble undertegnet av omkring 40 menn.

Bonifacio angripes av Aguinaldos menn

Deretter trakk Bonifacio og hans menn opp i innlandet, til barrio Limbon i Indang. Den 26. april 1897 kom to av Aguinaldos offiserer (oberst Agapito Bonzon og Aguinaldos svoger major Jose Ignacio Paua) for å arrestere ham. Bonifacio satte seg til motverge. Det endte med at hans bror Ciriaco ble drept og at han selv ble såret i venstre arm og deretter knivstukket i nakken av Paua.

Deretter ble han bragt på båre ned til Naic, som var president Aguinaldos nye hovedkvarter.

Andrés Bonifacio, da 34 år gammel, ble stilt for en militærdomstol i Maragondon, Cavite. Han og broren Procopio ble holdt fanget i stenkirken i Maragondon. Han ble anklaget for forræderi og for kuppforsøk. Ett vitne sverget under ed på at Bonifactio hadde tilbudt ham ti peso for å drepe Aguinaldo. Noen versjoner av rettssaken mener at Bonifacio ikke ble innrømmet full anledning til å forsvare seg. Den 8. mai ble han og hans bror dømt til døden.

Henrettelsen

Mandag den 10. mai førte general Lázaro Makapagal og fire soldater brødrene Andrés og Procopio opp mot Nagpatongfjellet. Vel fremme ble brødrene skutt og lagt i en grunn grav. Stedet ble kamuflert, og alle trakk seg raskt tilbake ettersom det var spanske styrker i området.

Aguinaldo sa senere at han først ville omgjøre dommen til landsforvisning, men ble overtalt av sine generaler til å opprettholde dødsdommen.

Etter tyve år kom Makapagal tilbake med andre krigsveteraner og klarte den 17. mars 1918 å finne gravstedet og identifisere levningene. Andrés Bonifacios ben ble lagt i en urne som ble satt i den lovgivende forsamlingens bygning i Manila (nå nasjonalmuseet), sammen med hans personlige dokumenter og hans bolo (filippinsk kort sabel). I februar 1945, da amerikanerne drev japanerne ut av Manila, ble bygningen og alt i den ødelagt under en brann.

På Filippinene æres han med en egen minnedag 30. november.

Litteratur

• Zaide, Gregorio F. (1984). Philippine History and Government. National Bookstore Printing Press. 
• Ocampo, Ambeth. Bones of Contention: The Bonifacio Lectures
• Agoncillo, Teodoro. The Revolt of the Masses: The Story of Bonifacio and the Katipunan
• Constantino, Renato. The Philippines: a Past Revisited
• Cruz, Isagani A. (2005). «The Tragedy Of Andres Bonifacio». Philippine Daily Inquirer: 14. 
• Clair, Francis St. (1902). The Katipunan: Or, The Rise and Fall of the Filipino Commune. Francis St. Clair. Full book on Google
• Quezon III, Manuel L. (2005). «The Supremo Lives». Philippine Daily Inquirer. 
• Lazaro, Roberto (2005). «Thinking Aloud Dead Ends Need Not Be Dead». Manila Times. 
• Ramos, Marlon (2004). «Bonifacio: The Neglected Hero». Philippine Daily Inquirer. 
• Ocampo, Ambeth R. (2004). «Where Are the Bones of Bonifacio?». Philippine Daily Inquirer. 
• San Luis, Fr. Bel R. (2004). «Bonifacio & our changing notion of 'hero'». Opinion & Editorial Manila Bulletin. 
• «Cavite to Unviel Bonifacio Mural Inquirer». Philippine Daily. 2004. 
• De Vera, Ellalyn B. (2004). «Andres Bonifacio: The Katipunan Supremo». Manila Bulletin.