Wikipedia

André Grétry

(Omdirigert fra «André Ernest Modeste Grétry»)

André Ernest Modeste Grétry (født 8. februar 1741 i Liège, Fyrstbispedømmet Liége i dagens Belgia, død 24. september 1813 i Montmorency i Val-d'Oise ved Paris) var en komponist mest kjent for sine opéras comiques. Fra 1767 virket han i Frankrike, og han tok fransk statsborgerskap.

André Grétry
FødtAndré-Ernest-Modeste Grétry
8. feb. 1741[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Liège[5][6][2]
Død24. sep. 1813[7][8][1][9]Rediger på Wikidata (72 år)
Montmorency[6][2]
BeskjeftigelseKomponist, skribent Rediger på Wikidata
Utdannet vedFondation Lambert-Darchis (1761–1766)
EktefelleJeanne-Marie Grandon (1771–)
NasjonalitetFrankrike
Fyrstbispedømmet Liège (1741–1795)
GravlagtPère Lachaise[10][11]
Medlem avAcadémie des beaux-arts (1795–1813)[12]
UtmerkelserRidder av Æreslegionen (1803–)[13]
André Grétry på Commons

Biografi rediger

 
Huset Grétry ble født i, idag museum, i Liège

Andrés far var fiolinist ved kirkene St. Martin og St. Denis i Liège, og han ga sønnen den første musikkundervisningen. Senere begynte André som korgutt i kirken Saint-Denis. I sine memoarer nevner han den strenge korlederen Georges-Henri Wenick. Sin første cembalo- og komposisjonsundervisning fikk han av Nicolas Rennekin, senere av Henri Moreau, kapellmester ved St. Paul. Større betydning fikk den praktiske veiledningen han fikk ved å overvære framføringene til et italiensk operaselskap. Her hørte han operaene til Galuppi, Pergolesi og andre mestre, og det førte til et ønske om å gjøre egne studier i Italia. For å skaffe seg økonomiske midler komponerte han i 1759 en messe som han dediserte til kannikene av katedralen i Liège, og det var takket være et stipend fra dem at han i mars 1759 kunne begynne på et fem års studium ved Collège de Liège i Roma. Ifølge ham selv oppnådde han aldri mer enn å bli en middelmådig harmoniker og kontrapunktiker.

Fra 1762 fikk han undervisning av Giovanni Battista Casali, kapellmester ved Laterankirken. I Roma komponerte han en Confitebor som han sendte til Liège, og for det romerske karnevalet i 1765 opera-intermezzoet (en forløper for operetten) La Vendemmiatrice som ble hans første store suksess. Han besto en prøve til det velrenommerte «Accademia dei Filarmonici» i Bologna. Til dette forberedte han seg sammen med Padre Martini. Mens han ennå var i Italia komponerte han seks strykekvartetter som han senere publiserte i Paris som opus 3.

Det skal ha vært etter å studere orkestreringen av en av Pierre-Alexandre Monsignys operaer som han hadde lånt av en sekretær ved den franske ambassaden i Roma, at han egnet seg til fransk komisk opera. På nyttårsdagen 1767 forlot han Roma og bodde en kort stund i Genève hvor han levde av musikk- og komposisjonsundervisning, og dessuten ble kjent med Voltaire, samt skrev en operette. Det var her han fikk sin første kontakt med fransk musikk. I 1767 i begav han seg til Paris, hvor han etter en relativt kort periode som ukjent og fattig musiker, blant annet med hjelp av grev Gustaf Philip Creutz, den svenske ambassadøren, fikk suksess med sine komiske operaer Le Huron (1768) og Lucile (1769).

Senere fulgte flere suksesser, blant med Le tableau parlant, Zémire et Azor, L'ami de la maison, Raoul («Blaubart») og Richard Coeur-de-Lion, hvorav de senere har vært populære fram til vår tid.

 
Grétry iført Légion d'honneur-medaljen.

Grétry skrev rundt femti operaer tilsammen. Hans mesterstykker var Zémire et Azor og Richard Coeur-de-lion – den første skrevet 1771, den andre i 1784. Richard Coeur-de-lion ble indirekte knyttet til en stor historisk hendelse. I operaen finnes romansen «O Richard, O mon Roi, l'univers t'abandonne», som ble sunget ved banketten som livvakten ga til offiserene ved garnisonen i Versailles den 3. oktober 1789, en hendelse like «fatal som Thyestes'» bemerket den satiriske skotske forfatteren Thomas Carlyle. Det franske folkets svar på dette uttrykket for kongelojalitet som altså var lånt fra Grétrys opera, var Marseillaisen. Richard Cœur de Lion, som handlet om den engelske kongen Rikard Løvehjerte ble siden oversatt og tilpasset engelsk teater ved John Burgoyne.

Grétry var den første som skrev for «tuba curva», et instrument som i romersk tid var kjent som cornu. Han benyttet tuba curva i musikken til Voltaires begravelse.[14]

Operaballet La caravane du Caire med et hint av turquerie eksotisme i harpe- og triangel-akkompagnementet er et bortførings- og redningseventyr av samme type som Mozarts Die Entführung aus dem Serail. Den hadde premiere i 1783 og forble i fransk repertoar i femti år.

Komponisten selv var ikke upåvirket av de store hendelsene han var vitne til, og titlene til en del av hans operaer, som La rosière républicaine og La fête de la raison, har opplagte hentydninger til den epoke som de ble skrevet under, men de er mer pièces de circonstance, preget av omstendighetene, og den republikanske entusiasme som ble framvist var ikke ekte. Noe mer vellykket var Grétrys behandling av klassiske emner. Hans styrke lå i karakterskildringen, og i å uttrykke det vare og det som kanskje kan kalles for fransk stemning eller sinnelag. Instrumenteringen hans var derimot så svak at noen av hans verker måtte skrives om av andre komponister for at de skulle bli akseptable for moderne lyttere.'

I løpet av den franske revolusjonen mistet han det meste av sine eiendommer, men tross politiske motsetninger rivaliserte de påfølgende regjeringene om å ære komponisten. Han mottok etterhvert utmerkelser og belønninger av mange slag, og republikken gjorde ham til en inspektør av konservatoriet, mens Napoléon Bonaparte utmerket ham med Æreslegionen og en pensjon.

Grétry døde i 1813 i kommunen Montmorency i Paris, i huset som tidligere hadde tilhørt Jean-Jacques Rousseau. Femten år etter hans død ble hjertet overført til fødestedet – tillatelsen ble først gitt etter en lengre rettssak. I 1842 ble en større bronsestatue av komponisten satt opp i Liège.

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2171, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Grétry André-Ernest-Modeste, Proleksis enciklopedija-ID 24480[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Musicalics, oppført som André-Ernest-Modeste Grétry, Musicalics komponist-ID 79783[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b dødsattest, archives.valdoise.fr[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Andre-Ernest-Modeste Gretry, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Andre-Ernest-Modeste-Gretry, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ dødsattest, archives.valdoise.fr, oppført som André Ernest Modeste Grétry[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ annuaire prosopographique: la France savante, oppført som André, Ernest, Modeste GrÉtry, CTHS person-ID 118234, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Edme Mentelle, side(r) 43[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Recueil de tombeaux des quatre cimetières de Paris[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Académie des beaux-arts, www.academiedesbeauxarts.fr[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.leonore.archives-nationales.culture.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Grove's Dictionary of Music and Musicians, 5. utg., 1954

Plateinnspillinger rediger

  • Denys le tyran, Nuova Era Records, Orchestra Internazionale d'Italia Conductor Francesco Vizioli. Cat: DR 3106. Utgitt i 1991

Populærkultur rediger

I filmen Den røde fiolin (1998) kan man ved siden av John Coriglianos oscarbelønte originalmusikk høre komposisjoner av Grétry.

Litteratur rediger

  • Brenet, Michael: Vie de Grétry (Paris, 1884)
  • Breton, Joach. Le: Notice historique sur la vie et les ouvrages de Grétry (Paris, 1814)
  • Grétry, A. (hans nevø): Grétry en famille (Paris, 1814)
  • Hulst, Felix van: Grétry (Liege, 1842)
  • L. D. S. Notice biographique sur Grétry (Bruxelles, 1869)

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=André_Grétry&oldid=23242244»